Enhet og uenighet i ekteskapsspørsmålet

Knut Alfsvåg og Erik Okkels sier seg (Vårt Land 21. juni) enig i at teologisk uenighet i kirken ikke behøver å true kirkens enhet.

• Les Knut Alfsvåg/Erik Okkels første innlegg: Vilkår for meningsfull tjeneste (13.6.)

• Les mitt første svar: Teologi, ikke byråkrati

Vi er også enig om at fundamentet for fellesskapet i kirken er troen på Jesus som Guds sønn og verdens frelser. Det vi ikke er enige om, er om uenighet i synet på vigsel av likekjønnede er av en slik art at den truer dette fundamentet.

Jeg har for min del sluttet meg til Bispemøtets teologiske vurdering om at det ikke behøver skje, mens Alfsvåg og Okkels hevder den motsatte konklusjon. For min del synes jeg det vitner om en problematisk evangelieforståelse når de nærmest synes­ å inkludere en bestemt ekteskapsforståelse i kjernen av det kristne budskap.

Beklager. Jeg beklager med Alfsvåg og Okkels at kirken ikke har greid å holde fast på en klassisk ekteskapsforståelse. Men uenigheten i denne saken er et faktum enten vi vil eller ikke, både i Den norske kirke og i andre kirker verden over.

Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til denne uenigheten, om vi styrer i retning av kirkesplittelse eller om vi søker å bevare­ fellesskapet i den kirke vi er døpt inn i.

I Vårt Land 18. juni spør Vidar Svendsen meg hvorfor jeg ikke like gjerne kunne stemt for mitt primærstandpunkt i Kirkemøtet. Svaret er at jeg gjennom min stemmegivning ville bidra til å legge premissene for at vi best mulig kan leve sammen med uenigheten.

Ikke stemme ned. I stedet for å la seg stemme ned og overlate­ til dem med et annet syn å legge­ premissene, får vi nå en situasjon der ingen tvinges til å handle i strid med sin overbevisning.

Ut fra erkjennelsen at uenigheten i dette spørsmålet ikke behøver å true enheten i bekjennelsen til Kristus, var det for meg mulig å stemme for en slik måte å bevare Den norske kirkes organisatoriske enhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.6.2016