Verdidebatt

Misvisende religionskritikk i grunnskolen

I en mye brukt KRLE-bok sidestilles fundamentalisme med fanatisme – og Anders Behring Breivik framstilles som en kristen fanatiker. Begge deler er grovt misvisende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ulike former for religionskritikk dukker med jevne mellomrom opp i samfunnsdebatten. En saklig og konstruktiv religions­kritikk er viktig i et flerkulturelt samfunn, fordi den bidrar til ­debatt om ulike sider ved religiøs tro og praksis.

Kritikk av religion har lange historiske røtter og mange uttrykksformer. Den har sin legitime plass i akademia, i skolens lærebøker og på ulike arenaer i samfunnet.

Det siste tiåret har nyateister­ som Richard Dawkins og Christ-opher Hitchens fått mye medie­omtale, og man skal ikke lete lenge i kommentarfelt på sosiale­ media før man finner religions­kritikk. Noe er kunnskapsbasert, saklig og nyansert, men mye av det som skrives er upresist, ­ensidig eller direkte feil.

Kritikk av livssyn. I lære­planen for skolens KRLE-fag er religionskritikk tema på ungdomstrinnet. Under emnet «Livssyn» sier planen at ­«målet for opplæringen er at eleven skal kunne presentere eksempler på religionskritikk fra ulike livssynstradisjoner».

Denne formuleringen er uklar, men den kan oppfattes slik at elever som arbeider med religionskritikk skal ha sekulære livssynstradisjoner som utgangspunkt. Dermed unntas både livssyn og ideologier som fungerer som livssyn fra kritikk. Det kan være gode grunner til å kritisere­ disse ut ifra samme kriterier som religion, noe for eksempel ­nazisme, fascisme, kommunisme og markedsliberalisme er gode eksempler på.

KRLE-boka (tidligere RLE-­boka), skrevet av Pål Wiik og Ragnhild Bakke Waale, er en av de mest brukte lærebøkene i KRLE for ungdomstrinnet. I kapitlet om filosofi og etikk har KRLE-boka et lengre avsnitt om kritikk av religioner og livssyn.

Det er prisverdig at forfatterne har tatt med et kort avsnitt om livssynskritikk, eksemplifisert ved Human-Etisk Forbund (HEF). Det påpekes at HEF er blitt kritisert for å mangle dimensjoner ved livet i sitt verdisyn ut over det rent menneskelige og vitenskapelige, og at HEF er for opptatt av å kritisere religioner og nærmest konkurrerer med dem.

Også marxismen omtales, men Karl Marx fremstilles kun som et lysende eksempel på religions­kritikk: Han mente at menneskene måtte skape et samfunn der lidelser ville bli avskaffet, og hvor religionen mistet sin betydning. Et kritisk blikk på marxisme­ og kommunisme som sekulære livssyn mangler imidlertid helt.

Kristen fanatiker? I avsnittet om «Fanatisme og fundamentalisme» kobler forfatterne terroren 11. september 2001 sammen med bombeattentatet i Oslo og massakren på Utøya 22. juli 2011:

«Angrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001 og bombeattentatet i Oslo og massakren på Utøya 22. juli er eksempler på hvordan fanatisme kan få dypt tragiske utfall». ­Koblingen mellom 11. september og 22. juli er problematisk. Slik jeg leser teksten til Wiik og Bakke Waale er det første et eksempel på fanatisme i islam, mens det andre er et eksempel på fanatisme i kristendommen.

Om 22. juli skriver Wiik og Bakke Waale: «Andres Behring Breivik hevder at han ser på seg selv som en kristen ridder. Han mener det var en heltedåd å forsvare landet, landets religion og landets kultur. Han er motstander­ av at det bor mennesker med røtter i ulike kulturer og religioner her i landet».

Ingen rolle. Isolert sett er det ingen ting å utsette på denne beskrivelsen av terroristen. I sitt manifest omtaler han seg selv som kristen ridder, og han identifiserer seg med korsfarerne i middelalderen.

Men kristendommen som ­religiøs tro spiller ingen viktig rolle i Behring Breiviks ideologiske univers. Det sentrale i hans ideologi er en form for høyreekstrem ultranasjonalisme. Det dreier seg ikke om en religiøs-politisk tenkning som svarer til ekstrem islamisme. Det som binder 11. september sammen med 22. juli er et ekstremistisk tanke­sett, hvor nyansene i virkelighetsforståelsen er forvitret.

Behring Breivik var ikke moti­vert av en religiøs eller kristen ideologi, og hører derfor ikke hjemme i et kapittel om religions­kritikk. I det siste har han forøvrig tatt avstand fra kristen­dommen og blitt bekjennende tilhenger av norrøn religion (odinist).

I alle religioner. Forfatterne nevner også et annet eksempel på fanatisme i kristendommen: «I noen land i Sentral- og Øst-Afrika har kristne geriljagrupper drevet svært brutal krigføring. De har blant annet bortført ca. 20.000 barn siden 1990-årene, og brukt dem som barnesoldater og sexslaver».

Her siktes det trolig til Joseph Kony, som i over 20 år har ledet­ geriljagruppen Herrens motstandshær. Kony ønsker med brutale midler å innføre et styre­ i Uganda basert på de ti bud. Dessuten nevnes overgrep begått­ av buddhister på Sri Lanka og i Myan­mar.

Fanatikere finnes i alle religioner. Et eksempel fra kristendommen som forfatterne ikke nevner er kristne abortmotstandere som sprenger abortklinikker i lufta i USA. Et annet eksempel er den rasistiske organisasjonen Ku Klux Klan. Selv om det ­begynner å bli noen år siden KKK hadde sin «storhetstid», eksisterer­ ­organisasjonen fortsatt, og klanmedlemmene definerer seg selv som kristne.

Begrepsforvirring. I kapitlet om religionskritikk forklarer Wiik og Bakke Waale begrepet fundamentalisme. De skriver­ at «en fundamentalist er et menneske som tror at hans eller hennes hellige skrifter må følges­ helt bokstavelig på alle livets områder. Dette gjelder både for enkelt­mennesker og for samfunnet».

Ordet fundamentalisme er ­avledet av betegnelsen «The Fundamentals» som først ble brukt av konservative prote­stantiske teologer i USA tidlig­ på 1900-­tallet. De trodde på Bibelens ufeilbarlighet og var dypt skeptiske til moderne natur­vitenskap. Forstått på denne måten­ kan for eksempel det pasifistiske Amish-folket i USA oppfattes som fundamentalister.

Problemet med bruken av fundamentalisme hos Wiik og Bakke Waale er at det sidestilles med fanatisme, som defineres slik: «Fanatisme er overbevisningen om at eget standpunkt er det eneste sanne».

Grovt misvisende. I alle eks­emplene som omtales, innebærer fundamentalisme og fanatisme bruk av vold. Dette er en grov og misvisende begrepsforenkling. Det finnes for eksempel mange fundamentalister i USA som ikke støtter sprenging av abortklinikker eller annen voldsbruk.

Hos Wiik og Bakke Waale blir fundamentalist synonymt med terrorist, noe som ofte langt ifra er tilfelle. I dag er det dessuten nesten bare radikale islamister som blir definert som fundamentalister av media og politikere. Da er det et paradoks at muslimer selv aldri definerer seg som fundamentalister. Kanskje det skyldes at ordet opprinnelig var forbeholdt konservative kristne?

I stedet for fundamentalisme­ vil det være mye mer saks­svarende å bruke betegnelser som religiøs og politisk ekstremisme. Ekstremisme kan defineres som ytterliggående holdninger og handlinger. Det inkluderer ofte bruk av ulike midler som setter til side aksepterte standarder for handling, særlig virkemidler som viser hensynsløshet overfor andres liv, frihet og menneskerettigheter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.6.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt