Thomas frykter for sitt liv

Oslo tingrett behandlet 13. og 14. juni 2016 et søksmål mot Staten v/Utlendingsnemnda (UNE) som var anlagt av rwandisk statsborger Thomas Bimenyimana Baguma. Han krevde at  UNEs avslag på hans søknad om beskyttelse, måtte kjennes ugyldig. Dom i saken ventes om kort tid.

Thomas er Hutu og kommer fra Rambura i det nordvestlige Rwanda. Da folkemordet fant sted, var han 6 år gammel. Etter at Rwandisk Patriotisk Front (RPF) vant krigen og tok makten i landet i juli 1994, opplevde Thomas å bli forfulgt av de nye makthaverne. Han og andre i familien ble utsatt for særdeles alvorlige brudd på menneskerettighetene. I 2001 flyktet han sammen med to brødre til Kenya. Senere flyktet den ene broren videre og fikk beskyttelse i Frankrike. Thomas kom til Norge og søkte beskyttelse her i 2014.

Asylsøknaden ble avslått, først av UDI, og så av UNE som klageorgan. Begrunnelsen var i korte trekk at UDI/UNE mente at det ville være trygt for Thomas å returnere til Rwanda.

Thomas fortalte retten om noen av de hendelser som han hadde vært utsatt for i årene før han flyktet. Han var vitne til at hans far og en bror, uten lov og dom, ble holdt fengslet og torturert i Mukamira militærleir. Faren ble løslatt etter noen måneder, mens broren klarte å rømme fra leiren. Broren forsvant samme år som dette skjedde, og ingen har siden hørt fra han. Thomas antar at han ble drept av RPF-soldater.

Faren ble senere tatt av dage av RPF-soldater. Det skjedde like utenfor familiens hjem. Han var 10 år den gangen. Sammen med sin far og to brødre ble han banket av soldater i flere timer. Thomas har fysiske skader fra den tortur som han da ble utsatt for. Til slutt ba faren om at soldatene måtte stanse for å spare hans sønner. De kunne i stedet drepe han. Og det gjorde de. Faren fikk tre skudd i brystet og ett i hodet.

En gang var Thomas øyenvitne til at to av hans søskenbarn ble skutt på kloss hold og drept av RPF-soldater. En annen gang ble han vitne til en massakre som RPF-soldater begikk inne i Mukamira militærleir. I en alder av 10-11 år ble han selv, som en slave, tvunget til å vaske blodige militæruniformer etter massakren.

Thomas hevdet i retten at han aldri kan glemme sin far som han mener reddet hans liv. Om han skulle bli tvunget til å returnere til Rwanda, vil han gå til farens grav for å hedre hans minne. Han vil også kreve rettferdighet for sin avdøde far. Han fortalte retten at han ikke kan la være å snakke om det fryktelige som han opplevde som barn i Rwanda.

Cleophas Sebazungu, som er bror til Thomas, vitnet og fortalte mer om RPFs forfølgelse av hutuer. Cleophas er selv overlevende etter RPFs massakre av hutu flyktninger i DR Kongo i 1996-97. Etter at han kom til Norge som overføringsflyktning i 1998, ble han utsatt for flyktningespionasje og falske anklager om å ha medvirket under folkemordet i Rwanda i 1994. I 2010 ble han gjennom Kripos etterforskning renvasket for anklagene. Imidlertid, myndighetene i Rwanda, som fremsatte anklagene, kan fortsatt mistenke Cleophas for å være folkemorder. Dette medfører risiko også for Thomas.

Asylsakens kjerne er om det kan sies å være en reell risiko for at Thomas kan bli utsatt for ny forfølgelse fra de rwandiske myndigheters side dersom han skulle vende tilbake til Rwanda. Staten v/UNE hevdet at Thomas trygt kan vende tilbake til sitt fedreland, som han forlot for 15 år siden.

Landrådgiver Geir Juel Skogseth hevdet i sin vitneforklaring at det har lite for seg å hevde at Thomas kan komme til å få problemer på grunn av det som har skjedd med broren i Norge. Vitnet Anjan Sundaram, journalist og forfatter, var av en annen oppfatning. Han mente bestemt at Thomas ville bli utsatt for anklager på grunn av sin bror.

UNEs prosessfullmektig spurte Sundaram om hvordan rwandiske myndigheter kan komme til å oppfatte det forhold at Thomas har flyktet og søkt beskyttelse i et annet land. Sundaram, som selv bodde og jobbet i Rwanda fra 2009 til 2013, uttalte at dette kan bli oppfattet som kritikk av myndighetene, hvilket regimet ikke tåler i det hele tatt.

Sundaram fikk også spørsmål om det er slik at det i dagens Rwanda hovedsakelig er personer med høy sosial profil som blir forfulgt av myndighetene. Han hevdet at det ikke er slik. Her viste han til sin bok «Rwanda: Last journalists in a dictatorship» hvor han skildrer helt alminnelige mennesker som utsettes for forfølgelse.

Jeg mener at Thomas liv vil stå i reell fare om han tvinges tilbake til Rwanda og at han dermed har rett til beskyttelse i Norge. Det er et paradoks at UNE i denne sak, på grunn av uvitenhet eller andre omstendigheter, har valgt å neglisjere Thomas behov for beskyttelse. Om Thomas skulle bli tvunget tilbake til Rwanda, vil Paul Kagame og hans regime innkassere en seier ved å bli kvitt et sjenerende vitne til alvorlige forbrytelser som de har begått på Thomas hjemsted.