Karismatisk elitisme

(Dette er en bearbveidet utgave av mitt forrige innlegg Oase, karismatisk eskatologi og elitisme - urtformet som et svar for bruk i Vårt Land på Gjermund Eiklis innlegg)

Styreleder i Oase, Gjermund Eikli, kommenterer synspunkter jeg har gitt uttrykk for på invitasjonen av Supresa Sithole til sommerens Oase-stevne (Vårt Land 17. juni).

Eikli finner ingen grunn til å betvile at Sithole har vekket åtte mennesker opp fra de døde. Han begrunner så innbydelsen med at Oase vil utfordre praktisk ­rasjonalisme og «gudstro uten tro på det overnaturlige».

Han utvikler ellers en temmelig gjennomført enten/eller-retorikk. Enten støtter du ­Oases invitasjon av Sithole, eller du er en materialistisk kristen uten forventninger til Gud. Vi beroliges­ også med at det under Oases­ sommerstevne tas grep for at predikanter fra andre kulturer skal oppføre seg som man hør og bør i norsk kontekst.

Under radaren. Med alt det han skriver legger Eikli opp til en argumentasjon som fører til at den teologien som ligger til grunn for Sitholes virksomhet, går ­under radaren. Mitt anliggende er at ­radaren må stilles atskillig dypere. Det er på tide å fokusere på den tenkningen som nå er bærende i den internasjonale­ karismatiske ­bevegelse. La meg peke på et par av grunnene til dette.

I 2009 uttalte jeg meg i Vårt Land om mine betenkeligheter med profetisk virksomhet i ­karismatiske sammenhenger. Jeg hadde da kjennskap til flere som slet etter å ha fått såkalte personlige profetier om hva de skulle utrette i livet. Jeg påpekte at disse risikerte personlige kriser når de oppdaget at virkeligheten ikke stemte med profetiene.

Vekke opp. Det er ellers ikke første gang at det snakkes om å oppvekke døde i norske karismatiske miljøer. Den 18. mars 2010 skrev Vårt Land om en ­familie som hadde mistet en ­datter. De ble oppsøkt av noen som sa at de hadde fått beskjed fra Gud om å be for den døde, og at hun skulle stå opp. Moren forteller åpenhjertig om hvor vondt og belastende dette ble.

For noen år siden fortalte en student meg om en lignende ­affære fra sitt hjemsted, og nå inviteres altså Sithole til sommerens Oase. Hva slags tenkning ligger så til grunn for den virksomheten han, og andre med ham, representerer?

Jesu apostler. Supresa Sithole er knyttet til Heidi Bakers virksomhet i ­Mosambik, og har dermed forbindelse med et globalt karismatisk nettverk som kalles New Apostolic Reformation (NAR). Nettverket ledes av C. P. Wagner, pensjonert professor i kirke­vekst fra Fuller Theological Seminary. Det er løst sammenbundet, og har knyttet til seg karismatiske­ ledere som Heidi Baker, Bill Johnson, John Arnott, Mike Bicle, og Randy Clark. Målet er å samle kristne menigheter­ i en stor verdensomfattende bevegelse, for å realisere en ny apostolisk epoke. Ifølge bevegelsens nettside, ­begynte denne epoken i 2001.

NARs virksomhet bygger på en tenkning om endetiden som man bør vite noe om, dersom man vil forstå den senere utvikling innen den ­karismatiske bevegelse. Kort fortalt lærer man at de tilstander som var under aposteltiden, skal gjenopprettes kort tid før Jesu­ gjenkomst.

Da skal det oppreises apostler og profeter som har samme myndighet som Jesu apostler hadde. Disse skal motta nye åpenbaringer og utøve vidtrekkende global­ åndelig autoritet. I tillegg tror man at det skal reises­ opp en gruppe superkristne som skal gjøre større undere enn ­Jesus. Disse kalles «Joels hær», eller også «Elias-generasjonen».

I rammen av dette eskatologiske paradigmet, har det også vokst frem forventinger om at mennesker skal reises opp fra de døde. Dette tør være forklaring på de forventinger som ­rettes mot Sithole, og andre mirakelpredikanter for tiden. Deres virksomhet tolkes som oppfyllelser av det man forventer skal skje i den siste tid.

Todd Bentley. Her vil jeg nevne­ at Todd Bentley ble gjenstand for tilsvarende forventninger under den såkalte Lakeland-vekkelsen i 2008. Da ble det hevdet at Bentley hadde reist opp over 20 personer fra de døde. Dette skapte begeistring i norske karismatiske miljøer, inntil bevegelsen skanda­løst falt sammen sommeren 2008.

I nyere tid er den karismatiske­ endetidstenkningen supplert med temmelig særegne bibeltolkninger. Med utgangspunkt i Ef. 4:11 hevdes for eksempel at det i den siste tid skal utvikles en enhet i Jesus Kristus, som er basert på den gjenopprettelsen av apostel og profetembetet som angivelig skjer ved NARs virksomhet.

Man har også utviklet en passende tolkning av Rom 8:19 der det heter at «skapningen lengter etter at Guds barn skal åpenbares». I engelske oversettelser brukes her uttrykket «Guds sønner» i stedet for «Guds barn», og det hevdes at de som er åpne for NARs virksomhet, skal fylles av overnaturlig kraft, inntil de blir «åpenbart i verden som undergjørende ‘Guds sønner’». Man ­taler i den forbindelse om en Manifest Sons of God-doktrine.

I seneste tid har det kommet flere godt dokumentert studier av NARs virksomhet. Her nevnes: A New Apostolic Reformation? A Biblical Response to a World­wide Movement av R. Douglas Geivett,  Holly Pivec (2014) og John Weavers: The New Apostolic Reformation: History of a Modern Charismatic Movement (2016). Sithole omtales i sistnevnte­ bok fra side 102 og utover.

Elitisme. NAR er altså godt kjent. Jeg spør likevel om norske­ karismatiske ledere er klar over at mange som de har invitert til Norge i senere år, er tilknyttet NAR, og representative denne bevegelsens teologi. Det gjelder for eksempel Bill Johnson, John Arnott, Randy Clark og nå ­Suprasa Sithole.

I mine øyne er NAR-teologien en form for elitisme. Den bygger opp forestillinger om at noen tilhører en spesielt velsignet gruppe­ kristne, som er utvalgt av Gud til å utføre helt ­eksepsjonelle gjerninger i verden.

Problemet er at denne tenkningen bærer i seg de samme farer som all elitisme. Man utvikler så stor tro på seg selv og sine egne prosjekter at evnen til sunn selvkritikk svekkes eller forsvinner.

Hjelpe oss. I vårens debatt om ytterliggående karismatikk, har flere påpekt at det finnes «brente barn» i all kristen virksomhet. Hjelpe oss dersom vi ikke har dette klart for oss.

Samtidig må vi ikke lukke ­øynene for at de som er «brent» i ytterliggående karismatiske miljøer, sliter med problemer av særegen karakter. Grunnen er at de ofte har vært utsatt for en lederstil som er forankret i elitistisk teologi, og at de selv har forsøkt å leve opp til denne teologiens elitisme.

Derfor er det nødvendig å ta et oppgjør med det jeg fortsatt frimodig kaller ekstrem eller ytterliggående karismatikk. Jeg håper at Oases ledelse har lært nok av vårens debatt om «brente barn» til å ta et slikt oppgjør.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.6.2016