Om å gråte med dem som gråter

Dette er en appell holdt i Oslo domkirke 20. juni ved en felleskirkelig gudstjenestemarkering av den internasjonale dagen for flyktninger. Tema: Å gråte med dem som gråter. Jeg deltok som representant for Mennesker i limbo. En ny organisasjon for papirløse.

Det er mange som gråter i disse tider. I dag, på denne FN-dagen for flyktninger tenker vi spesielt på de som er på flukt fra krig, fra forfølgelse, fra nød. Tusenvis har lagt ut på en usikker og utrygg reise, der mange aldri når sitt mål. Og bølgene i Middelhavet ble deres grav. De som kommer til en havn opplever, de aller fleste, stengte grenser og usikre liv uten håp.

Det gråtes mye i overfylte leire. Kanskje ikke synlige tårer, men hjertets tårer. Og la meg tilføye: Det gråtes også i vårt land - mange som kom hit fulle av håp og forventning, men ikke fikk opphold - og ikke har muligheter til å returnere til sine hjemland. Papirløse er også mennesker. De er medmennesker. Men de eksisterer ikke i henhold til norske myndigheter.

Det gråtes mye i vår verden i disse tider. Kirka er et sted for gråt. Også for oss som lever trygt og godt, men som ser andres tårer, hører deres gråt, kjenner deres nød. Det dreier seg om medfølelse. Medfølelse er en hellig gave.

Medfølelse skaper et nødens fellesskap. Medfølelse åpner for handling - for deltakelse. Medfølelse bærer i seg endring - vilje til å dele - vilje til selvbegrensning. Medfølelse er nestekjærlighetens arnested - solidaritetens mor - rettferdighetens kilde.

Medfølelse er en kontinuerlig utfordring til realismetyranniets grunnstruktur. "Tyranniet" som livnæres av og samtidig skaper frykt. Tyranniet som sier at vi ikke har kapasitet, ikke økonomiske ressurser.

At velferdsstaten vår vil bryte sammen. At samfunnet vårt ikke tåler flere fremmede. Flere muslimer. Flere mindreårige asylsøkere. Som sier at vi må skape et bilde av oss selv som gjør at ingen vil til Norge! Vi må være strengest i klassen. Så strenge at medmenneskeligheten blir en fiende.

Rettferdigheten mister sitt innhold. Vi må fortrenge vår medfølelse. Vende det blinde øye til. Stengene lydene ute. Gjøre hjertet kaldt. Vi må ikke føle med, ikke for, men mot! Men nå er vi i en kirke på denne dagen som FN har erklært som en dag for flyktninger - og dermed en dag for medfølelse.

Og ingen kan ta medfølelsen fra oss! Nettopp her - i et rom som er viet til han som i all sin gjerning, ved sine ord og i sine handlinger, ved sin død og oppstandelse viser oss at Gud er en medfølende Gud og at han vil at vi skal ha medfølelse med mennesker i nød. Derfor er vi her i Oslo domkirke i dag - og gråter med de gråtende. Amen AMEN Sendt fra min iPad