Kynisk og selektiv aktivisme

For noen år siden var det demonstrasjoner foran Stortinget – igjen. Enda en gang var en asylsak i mediebildet. Den gangen het gutten Ali og var fra Iran. Han var en såkalt enslig mindreårig asylsøker. Mye ståhei og oppmerksomhet til tross. Myndighetene stod på sitt. Gutten ble sendt hjem. Det viste seg at faren var en høytstående tjenestemann og familien var velbefinnende. Det kom fram at de hadde sendt gutten av gående for å utnytte de mulighetene vi har å by på.

Senere kom den famøse saken omkring Madina Salamova – også kjent som Maria Amelie. Her gjorde alle seg ut. Absolutt alle, som ellers liker å framstå som rettferdighetssøkende – og da helt helst mer retteferdighetssøkende enn oss andre, gjorde seg ut. Presse, politikere, biskoper, aktivister og pressgrupper av alle slag slo på paukene, blåste i basunene og ropte med skjelvende og indignerte stemmer, før én etter én tuslet beskjemmet hjem hver til sitt.

Ståheiet var ikke mindre omkring Neda. Den jordanske jenta og familien hennes som aldri fikk opphold og som endelig ble utvist etter en rekke runder i rettsvesenet. Hundrevis av aktivister hadde surret rundt familien i flere år – og slik gitt dem falske forhåpninger. Igjen, myndighetene stod på sitt og sendte dem avgårde. Dagbladet fulgte etter og prøvde å lage tåredryppende og sjelekvalene historier om familiens angivelig triste skjebne. Men igjen viste det seg at alt vare bare tull og fanteri. Familien har det helt greit sammen med storfamilien som slett ikke lider nød – relativt sett.

Rekken av slike historier er lang. Den framstår etter hvert som endeløs og ikke minst som trist, men også som totalt irrasjonell og tåpelig. Det er flaut å bivåne. Folk gjør seg ut. Dette er åpenbart dårens arena. Her får de oppmerksomhet. De blir intervjuet, de kan vise sin indignasjon, sitt engasjement og ikke minst sitt uendelige og helst også selvutslettende gode sinnelag. Det finnes sikkert noen psykologiske forklaringer på slikt – alternativt en diagnose.

Det mest forstemmende er at f.eks. kirken og enkelte politiske partier, der det presumtivt befinner seg tenkende og høyst oppgående folk, på ramme alvor legger stemningen rundt alle disse historiene til grunn for sitt samfunnsvirke. «Vi må ta vare på de små og svake» – eller «Vi må gje beskyttelse til dei lengeværende mindreårige asylborna».

Slik produserer de tusenvis av nye «mindreårige asylbarn». Så lenge det irrasjonelle og populistiske sinnelaget preger poltikken, vil enda flere familier sende sønnene av gårde på livets farligste og mest usikre reise. Skylda har norske aktivister, organisasjoner og politiske partier som har et umettelig behov for å vise at de har – ja, bokstavelig talt en misjon. For ellers blir åpenbart alt meningsløst – for de angjeldende

Kjartan Sekkingstad er gissel hos Abu Sayyaf. Snart tre hundre døgn i helvete. Det var opprinnelig fire gisler. To er nå drept. Fristen for løsepenger hadde gått ut for de to. Så kynisk er den virkelig onde verden.

Norske myndigheter betaler ikke løsepenger. Det vil bare oppmuntre til flere gisselstakninger. Det er internasjonal konsensus omkring dette. Men for familien er dette naturligvis forferdelig vondt og vanskelig. De lever i et ubeskrivelig mareritt. Broren, Odd Kåre Sekkingstad, er blitt intervjuet av nrk.no. Han svarer nøkternt at det de frykter mest er at Kjartan skal bli glemt. Ingen anklager mot myndighetene, ingen oppfordringer til aksjoner og aktivisme. Det kan synes som at familien er innforstått med at myndighetene ikke kan bidra med løsepenger, og de forstår logikken omkring dette – enda så vondt det gjør.

Men hvor er den selverklærte rettferdighetsgeriljaen her i Norge  –  de som tilsynelatende på instinkt kaster seg rundt når fløyta går? Etter tiden omkring bortføringen av Sekkingstad har det stort vært stille i mediene. Og heller ingen demonstrasjoner, ingen opprop, ingen spørsmål i Stortingets spørretime, ingen indignerte biskoper  –  og ingen basarer og innsamlinger. Ikke en eneste raggsokk er strikket for å hjelpe familien Sekkingstad. Ikke som jeg her fått med meg.

Ok. Så er det bra og riktig at det ikke er et slik trykk rundt saken. For det vil altså gi mer motivasjon til gisseltakerne. Og det ønsker vi jo ikke. Men våre hjemlige offisielle og uoffisielle samvittighetsaktivister tenker jo aldri slik. For de kjemper skruppelløst for egen sak, selv om det for eksempel fører til at tusenvis av familier sender enda flere av sine sønner ut på livets lengste og farligste vei.

Derfor må det være en annen grunn til at Sekkingstad ikke får noen oppmerksomhet. Kan det ha noe med opprinnelse å gjøre? En hvit nordmann i sin beste alder? Tja, nei, da er det noe annet med, mer 'schwong' over …

Det denne saken viser, og som framstår som grelt og ekkelt, er at godheten og aktivismen er selektiv. Den framstår som kynisk og egoistisk – eller i beste fall er den bare naiv og dum.