Verdidebatt

Tause kristne gir dårligere debatt

Uten reflekterte religiøse stemmer fundert i et livssyn, blir den offentlige samtalen antakelig mindre opplyst og debatten av dårligere kvalitet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Morten Horn sitt innlegg (Vårt Land 12. mai) om kirkens rolle i den offentlige ­debatt er viktig. Han argumenterer mot et kirkelig engasjement mot ­aktiv dødshjelp fordi det ser ut til å være lite strategisk.

Han mener at kirkens bidrag i debatten om aktiv dødshjelp i Canada og California var kontraproduktivt. Årsaken er, ifølge­ ham, at kirken har mistet sin rolle som premissleverandør i et sekularisert samfunn. Videre er kirken i miskreditt på grunn av sitt syn på abort og homofili. Med kirken på laget blir altså en ellers god sak negativt belastet. Spørsmålet er om Horn har rett, og hvis ikke: På hvilke premisser kan et troverdig kristent engasjement se ut?

Nederlaget. Vi gjorde oss interessante erfaringer da vi jobbet som kristne lobbyister før vedtaket om felles ekteskapslov i 2008. Etter månedsvis med debatt, ­appeller, lobbymøter og opptog ble loven vedtatt. For oss var nederlaget et faktum. Vi hadde ikke lyktes med å bringe vårt hovedanliggende på banen: Den nye barneloven fratok alle barn som har en medmor, en far. Reformen la grunnlaget for en omfattende deregulering av ­familien og omdefinering av språk og begreper for kjønn, identitet, foreldreskap, ekteskap og reproduksjon. Plattformen ble lagt for nye reformer som har kommet og vil komme. Vi innså samtidig at noen enkeltpersoner sto ganske alene i det offentlige ordskiftet.

Få kirkeledere. Kirker og kristne organisasjoner viste riktignok sin motstand gjennom sine høringsuttalelser, men det var få kirkeledere i den offentlige debatten. Det kan være at de var oppmerksomme på den ­dynamikk som Horn påpeker, men trossamfunnene representerer jo tross alt en ikke ubetydelig medlemsmasse. I et opplyst ordskifte er det viktig at noen representerer disse.

Vi har også stilt oss spørsmålet om vårt engasjement hindret andre aktører fra å komme på banen. Ville andre aktører kommet på banen om aktører som oss selv ikke hadde ytret oss? Det er et hypotetisk, men interessant spørsmål.

Miste noe. Hvis vi ser fremover mot en eventuell debatt om aktiv dødshjelp, er vi likevel overbevist om at vi ville miste noe dersom den kristne stemmen uteble fra debatten. For det første mener vi at samfunnet trenger mennesker som oversetter holdninger og meninger fra ulike livssynstradisjoner. Selv Human-Etisk forbund trenger noen slike ­representanter i offentligheten selv om forbundet spiller på lag med en sekularisert kultur.

Uten reflekterte kristne og andre religiøse stemmer fundert i et livssyn, blir den offentlige samtalen antakelig mindre opplyst og kvaliteten dårligere.

Et annet bidrag er århundrer med teologisk tanketradisjon som i europeisk tradisjon ofte har spilt på lag med den kulturelle utviklingen.

I spørsmålet om aktiv dødshjelp kan det være interessant å reflektere over hvorfor respekten for livet har stått så sterkt i kristen-humanistisk tanketradisjon. På det beste har menneskeverdstanken kjennetegnet kristen praksis som gjennom det diakonale hjelpearbeidet under Svartedauden.

Hvordan vil i så fall det kristne engasjementet i en slik sak kunne fremstå som et konstruktivt bidrag? Antakelig vil argumentasjonen stå seg best om den i størst mulig grad bruker et allment språk. For lovgiver er jo spørsmålet hva som skaper et godt samfunn for alle. Ikke minst taper aktøren om den ikke har satt seg grundig inn i argumentene. Nettopp fordi man trolig stiller med dårligere kort på hånden, må man ha godt gjennomtenkte og forståelige resonnementer.

De svakes sak. Selve testspørsmålet for et slikt engasjement er om vi kjemper den svakes sak. Hvis ikke dette kommer frem, har vi tapt. I spørsmålet om felles ekteskapslov ble dette ­ekstra tydelig fordi barneperspektivet i liten grad ble debattert; da ble kristne debattanter identifisert med den diskriminerende. Det hjalp lite at selv ­regjeringens eget høringsnotat understreket at det ikke ville være diskriminerende å ikke vedta felles ­ekteskapslov.

I spørsmålet om aktiv dødshjelp vil man fort kunne bli fanget i en tilsvarende regi. Det er enkelt å se for seg hvem som er offer og hvem som er undertrykker. Ingen motbevegelse vil vinne en slik kamp dersom man ikke klarer å etablere seg som forsvarer av den svake og av menneske­verdet.

Et av de fremste argumentene mot aktiv dødshjelp er alvorlige syke menneskers frykt for å være en belastning for familien og fellesskapet. Da er det vår plikt å tale for den enkeltes iboende ­verdi – uavhengig av egenskaper som styrke og overskudd.

Problem. Det kan sees som et demokratisk problem om ikke religiøse trossamfunn og organisasjoner ytrer seg nettopp i et liberalt, sekulært samfunn. Det er kanskje ikke alltid strategisk, men når menneskeverdet er truet, har kirken og kristne enkeltpersoner plikt til å tale den svakes sak.

I noen saker kritiseres kirkelige representanter for å tale for konkret politisk. Kamp mot ­aktiv dødshjelp kan ikke utsettes for slik kritikk, for dette er en grunnleggende kamp for menneskeverdet. Og det ville glede oss om vi kunne stå helhjertet sammen med livssynshumanister i kampen. Det ville jo i seg selv være et sterkt kort.

I så fall burde vi sammen jobbe for å styrke arbeidet for smertelindring og eksistensiell hjelp til mennesker som lider av alvorlig sykdom.

Skrevet sammen med Jan Halvor Harsem. Vi er leder og nestleder i Verdialliansen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. JUNI 2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt