Religionsfrihetens grense

I går debatterte Stortinget hva som skal til for at offentlig støtte til trossamfunn kan trekkes tilbake.

Debatten startet med kommunalkomiteens behandling av regjeringens integreringsmelding. Komiteen samlet seg om et forslag som innebar at trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, mottar støtte fra regimer som bryter fundamentale menneskerettigheter eller ved andre alvorlige forhold måtte risikere å miste offentlig støtte. Spesielt det siste punktet, om andre alvorlige forhold, har vært kritisert fra flere hold. Er dette en indirekte uthuling av trosfriheten?

Etter omfattende kritikk snudde KrF før debatten i Stortinget og trakk sin støtte til forslagets siste punkt om andre alvorlige forhold. Formuleringen ble for vag og åpen for tolking.

Krevende. Debatten i komiteen og reaksjonene på det opprinnelige forslaget viser hvordan politikerne har en krevende oppgave når fremtidens tros- og livssynspolitikk skal meisles ut. Og der KrF hadde behov for å tydeliggjøre at grensen for offentlig inngripen går ved lov- og menneskerettighetsbrudd virker andre partier å være åpne for å trekke grensen tidligere.

I innstillingen fra komiteen er det en flertallsmerknad, fra alle partier utenom KrF og Arbeiderpartiet, som vektlegger behovet for å kunne reagere når trossamfunn fremmer holdninger som strider mot menneskerettighetene, demokratiske verdier og som hemmer integrering gjennom for sterk sosial kontroll.

I lys av den stadige terrortrusselen mot vestlige land, og frykten for radikalisering, religiøs fundamentalisme og parallellsamfunn, er det forståelig at myndighetene opplever behov for å kunne reagere mot trossamfunn som eksplisitt oppfordrer til lovbrudd eller som samarbeider med stater som bryter fundamentale menneskerettigheter. Samtidig er det tankevekkende at et flertall i kommunalkomiteen omtaler holdninger som grunn god nok til å gripe inn, selv om det ikke er påvist faktiske lovbrudd eller opplagt fare for dette.

Hva da med holdninger eller teologi som helt enkelt ikke følger samfunnsutviklingen, og som derfor fremmer holdninger som er provoserende og ikke i henhold til moderne norske verdier?

Utfordres. I økende grad utfordres det norske meningsfellesskapet av ulike minoriteter. Det være seg trossamfunn som fastholder standpunkt som før var vanlig i Norge, eller av trossamfunn som representerer andre verdier, og ikke automatisk tilpasser seg sin nye kontekst. Uansett standpunkt i innvandringspolitikken bør det være enighet om at økt innvandring fra ikke-vestlige land setter klassiske norske verdier under et visst press.

Et eksempel er norsk likestillingsideologi. Den er godt etablert i det norske samfunnet. Men det er vel ikke lovbrudd å tenke annerledes enn mainstream-tenkingen på dette området? Bør trossamfunn som har andre holdninger til likestilling straffes for det? Spørsmålet blir hvor annerledes skal det være lov å tenke og tro i Norge og hvor vi trekker religionsfrihetens grense.

Hvis ikke grensen går ved lovbrudd, men ved holdninger, vil det bli svært krevende å tegne opp grensen for hva som en innenfor og hva som er utenfor. Staten verken kan eller skal detaljregulere borgernes tanker og holdninger. Myndighetene skal først gripe inn der det begås lovbrudd eller ved tilfeller hvor ytringer oppfordrer til alvorlig kriminalitet som setter andres liv og frihet i fare. Av respekt for viktige frihetsverdier har politikken i et liberalt demokrati en selvpåført grense. Slik bør vi fortsatt ha det i Norge.

Annerledes tenkende mennesker representerer i mange tilfeller er uvurderlig ressurs for samfunnet. En levende offentlige samtale er prisgitt at meninger brytes. Det er godt for samfunnet at skillelinjer kommer opp og frem gjennom debatt, kombinert med raushet og respekt. Det vil det gjøre oss tryggere også når vi tenker ulikt. Derfor er det viktig med en åpen samtale og klar tenking om mangfold, ulikhet og religion i fremtidens Norge.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.06.2016