Jeg elsker Finn Jarle Sæle

Jeg blir så glad når jeg ser ledere av Finn Jarle Sæle, der han på innsiktsfullt vis analyserer angrep på den kristne verdensanskuelse. Å sælige stund uten like! I Norge IDAG nr. 16-2016 erklærer han sin kjærlighet til Anders og Rut. For uinnvidde dreier det seg ikke så stille rundt henholdsvis Torp og Gjævert. Men man er jo gjerne på fornavn med mennesker man er glad i. Ikke sant, Finn Jarle? Redaktør Sæle er ikke snauere enn at han prøver seg på en trumpisme. Dessverre er ikke premisset for begge «I love»-utsagnene det samme. (Se faksimile, lederen finnes ikke på nett, tror jeg) Fox News’ debattleder Megyn Kelly yter motstand, men ut av de med lav utdannelse renner det ikke blod, men sinte stemmer. Med høylytt og knyttnevesvingende støtte til The Donald. Det er ikke tvil om hvilken kjærlighetserklæring som virker mest ektefølt, men man kan jo bli lettere forvirret av disse som sier «jeg elsker deg» på engelsk. Nå kommer redaktør Sæle med så klamme omfavnelser at vi får forvirringen på vårt eget språk.

I sin analyse av kristendomskritikken fra Torp og Gjævert, som angivelig blir entusiastisk formidlet av deres forbundsfeller i de såkalte kulturradikale mediene, skisserer Sæle at det kreves fire tilnærminger for å forstå fenomenet. Det er åpenbart at den ideale fordring for Sæle er «på det personlige plan». Teologen Sæle, med eller uten kall til å bli prest i ungdommen, slår fast at det Torp og Gjævert ble utsatt for, det var de gamle nok til å forsvare seg mot. I Anders Torps tilfelle må jeg be redaktøren tenke seg om en gang til. Mener du, Finn Jarle, at Anders, som du er så glad i, i tenårene var voksen nok til å bryte med farens kirkeprosjekt? Det var jo hele hans liv. Tro, familie og liv i en eneste stor graut. Så fikk Torp krefter til å kappete med trollet. Synes ikke Sæle dette bør fram i lyset?

Når det gjelder Rut Helen Gjæverts historie fra Jesus Revolution Army (JR), så kan jeg være med på at mange 20-åringer sikkert begynner å kjenne sine egne grenser og kan handle i forhold til dem. Problemet er i dette tilfellet kallsopplevelsen, tror jeg. Man tror man er på den plassen Gud vil man skal være. Det er som kallet skygger for advarsler om fare. Når det i tillegg er læremessige ting i teologien som også fører til at det bare skal gis gass, så øker faren for smeller. Rut Helen Gjævert har en interessant kommentar i VG med tittelen «Fra supersoldat til menneske». Der begår hun noe som Finn Jarle normalt ville elske. Nemlig en analyse av teologien i Jesus Revolution Army. Konklusjonen hennes er at den inneholder gnostisisme. Det åndelige er så opphøyd over materien at vi ikke lenger er en menneskelig helhet, men «en ånd som bor i en kropp som har sjel». (Fritt etter K.Hagin) Så det er kanskje ikke så unaturlig at hun ikke «fikk (…) tak i Guds ja til hele mennesket og alt det skapte»? (Sæle, s.5, 16-2016) Og så er det slik at Gjævert ikke er alene. I debatten om JR har Hans Eskil Vigdel hatt en rekke tankevekkende og opplysende bidrag. Han skriver et sted at det ikke finnes noen likheter mellom dem som har brutt med bevegelsen annet enn at de på et tidspunkt klarte å bryte ut. Men de har felles erfaringer fra et spesielt miljø. Så å gjøre Gjæverts fantastiske blanding av dokumentar og videoblogg til en individuell psykoterapiøkt, fremstår som direkte nedlatende. Det virker som du, Finn Jarle, prøver å dekke over at hennes historie er representativ for flere? Samtidig er jo alles historie individuell, men vi kjenner oss igjen i andres liv. Så fins det noen som har evne til å leve seg inn i andres utfordrende livsopplevelser.

Sæles trosforsvar begynner dessuten å bli temmelig desperat når han må ty til å stille spørsmål om de «noen gang har forstått Nåden»? Hvem har vel det til fulle? Som troende er vi på vei. Med grøfter på sidene, humper, og medkristne som stikker kjepper i hjulene for oss. Og det siste har jeg utført selv. Det er bare å bekjenne. Men det er ikke det jeg prøver på med å engasjere meg i vurderingen av virksomheten til JR. Jeg tenker at vi som kristne er tjent med at oppleggene for våre ungdommer i misjonsvirksomhet blir kritisert, slik at de kan forbedres for de nye brennende som starter. For å drive misjon, det vil de. For de som har brent seg ut, kan det kanskje være godt å se at det finnes folk som ser problemene de har hatt? Og som sier fra offentlig. Ledelsen i Ungdom i Oppdrag er forbilledlig i så måte.

Så er det forsøkene på løsninger. Det må vises omsorg for de mange som har tatt skade av virksomheten. Hvor mange var det som var med på den felleshenvendelsen til Pinsebevegelsens lederråd fra tidligere deltakere i JR? Rundt 30. Hvor mange er ikke lenger med i menighetsfelleskap? Svar ukjent, men noen burde kartlegge. En oppgave for en avis med ambisjoner om å få pressestøtte? Vi trenger ikke en kristen eliteorganisasjon som skaper så mye problemer. Vi trenger heller ikke noe som kalles en kristen eliteorganisasjon. «Herrens fallskjermjegere» får dale ned i skjul. Det er for mange som har fått en hard landing. Når Sæle hevder at Torp og Gjævert bare har seg selv å klandre for at de ikke har forstått kjernen i det kristne budskapet, legger han bare stein til byrden.

Det vil aldri bli slutt på behovet for en sanitetsavdeling der det er mennesker som er i virksomhet, men forhåpentligvis er det vilje til å lære av erfaring og fra tilbakemeldinger «frå der ein ikkje skulle tru dei kunne komme frå». Så gjelder fortsatt misjonsbefalingen. Vi følger vår Herre og Frelsers ordre. Samtidig er vi blitt mer kritisk til dem som påstår de taler på Guds vegne. Kanskje.

Jeg synes for øvrig det er underlig at Finn Jarle, som er så belest, ikke har fått med seg alle historiene om problemene til krigsveteraner, siden han mener å vite at det bare er Torp og Gjævert som til stadighet figurerer i media med sine problemer. Til og med i hans kjære USA, og der tror jeg kjærligheten er ekte, får historier om krigsveteraners problemer plass i mediene. Dette er ikke bare individuelle problemer. Det er virksomheten som krever sitt. Men hvorfor rammes ikke alle da? Det er fristende å forsvare seg med det, men da bagatelliserer man smerten til sine medmennesker. Hvis man beregner hvilken prosent «falne» man kan leve med, og så fortsetter å dra videre i det en proklamerer er et «Herrens seierstog», vil man ende i kynisme og forakt for svakhet. Dit vil du ikke, Finn Jarle, bare du får tenkt deg om; og kanskje snakket litt med fruen? Men du er gammel nok til å svare for deg selv.

Denne teksten ble sendt til redaksjonen i Norge I DAG for en stund tilbake. Jeg har ikke fått kvittering på at den er mottatt, og den er heller ikke publisert av avisen.

Faksimile, Norge I DAG 16-2016: Jeg våger meg på en  ulesbar faksimile, så får heller Norge IDAG publisere den på nett. For jeg regner med at Sæle vil være lengst mulig ute med sitt budskap. Ellers er Finn Jarle en hyggelig fyr jeg gjerne tar noen glass tomatjuice sammen med, selv om tomatjuicen farger pavens skjegg rødt. Men det betyr virkelig ikke at jeg er enig i hans analyser av religion og politikk. Jeg må dessverre takke nei til et eventuelt tilbud om å komme til redaksjonen og bla i gamle utgaver av Norge I DAG og peke på hva som er feil i analysene.

Anita elsker nok Finn Jarle på en annen måte enn det jeg gjør. Mitt første møte med krysningen «Den karismatiske vekkelsen»/trosbevegelsen var Remetun og Frøens Agape. Som 7-åring. Allerede tidlig i ungdomsskolen hadde jeg lest Hagins «How to write your own ticket with God». Engelsklæreren mente jeg hadde et godt ordforråd, men skrev kronglete. Det var nok ikke det eneste som var kronglete. Takk til det svenske mesterverket, «Det er ikke fra Gud alt som glimrer», som våget å vurdere trosbevegelsen som vranglære. Takk for Philip Yanceys «Nådens gåte». Den eneste boken jeg har lest som virkelig formidler kjernen i det kristne budskapet, eller evangeliet, for de som behersker Kanaans språk.