Teologi, ikke byråkrati

Erik A.H. Okkels og Knut Alfsvåg gjør (Vårt Land 13. juni) et forsøk på å karakterisere de ulike posisjonene i spørsmålet om kirkelig vigsel.

Det syn som kommer dårligst ut av deres analyse, er det som er uttrykt i Kirkemøtets flertallsvedtak, der det sies at «begge syn på likekjønnet ­ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».

Dette karakteriserer de som et ­uttrykk for «byråkratisk forvaltningsspråk som sikter mot prosessuelle ­regler for å håndtere forholdet mellom ulike fraksjoner» og som uttrykk for at man «prioriterer en organisasjons­ og forvaltningsmessig enhet på bekostning av teologisk klarhet og læremessig integritet.»

Protestere. Som en av de som stemte for dette vedtaket, vil jeg protestere mot en slik framstilling. Etter min ­mening handler det ikke om å oppgi­ teologien til fordel for byråkratisk logikk, men om en handlemåte dypt forankret i en teologisk overbevisning som handler om forståelsen av kirkens enhet.

Vedtaket i Kirkemøtet innledes nettopp med en henvisning til den teologiske vurdering som både Bispemøtet og Kirkemøtet tidligere har gjort om at uenighet i denne saken ikke behøver å være kirkesplittende. I et kirkelig fellesskap vil man tross en felles bekjennelse til evangeliet, ofte være uenighet om mange spørsmål. Noen av disse har også læremessig karakter.

I Den norske kirke har vi tidligere kunnet være uenige om for eksempel bibelsyn, kirke- og embetssyn, samt om etiske spørsmål som skilsmisse/gjengifte og militærtjeneste, uten at det har blitt oppfattet som kirkesplittende. I økumeniske samtaler kirkene mellom prøver man nettopp ut hvor grensene går mellom en kirkesplittende uenighet om evangeliet, og en uenighet «i forsonet mangfold» som man kan leve med innenfor et kirkelig fellesskap.

Leve med. I sin uttalelse fra 2013 gjorde Bispemøtet en konkret teo­logisk vurdering av hvorvidt det er mulig å leve med den foreliggende uenighet om ekteskapet uten at det sakramentale fellesskapet i kirken må brytes. ­Senere har både biskoper og andre ­utfylt denne argumentasjonen blant annet gjennom ulike debattinnlegg.

I stedet for at Okkels og Alfsvåg går inn på de teologiske argumenter som er lagt på bordet, velger de i stedet å diskreditere et samlet Bispemøte og et stort flertall på Kirkemøtet ved å hevde at de ikke bedriver teologi, men byråkratisk forvaltningslogikk. For min del mener jeg det er et dårlig utgangspunkt for en kirkelig debatt å tillegge sine meningsmotstandere andre motiver eller argumenter enn det de selv gir uttrykk for. Naturligvis er en kirke­ledelse nødt til å drive både byråkrati og politikk, men det skjer i dette tilfellet på et teologisk grunnlag.

Kirkens enhet. I denne sammenhengen vil jeg også understreke at det å søke og bevare enheten i kirken ikke først og fremst er uttrykk for et ønske om å holde en organisasjon sammen, men er begrunnet i tanken om Kirkens enhet. Samtidig som denne enhet er noe som er gitt oss, er det vår oppgave­ å søke å realisere den gjennom vår måte å være kirke på, slik det for eksempel kommer til uttrykk i Paulus formaning om å sette «alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3).

Å søke etter veier som gjør det ­mulig å bevare enheten i kirken tross de ­påkjenninger som uenigheten i ektekapsspørsmålet representerer, er derfor uttrykk for et ønske om å utfolde et åndelig lederskap fra biskopers og andre kirkelederes side.

Okkels og Alfsvåg avslutter sitt innlegg med å reise spørsmål ved om Den norske kirke virkelig ønsker å støtte prester og menigheter som ønsker å holde fast på en tradisjonell ekteskapsteologi. Jeg mener Kirkemøtet nettopp har bekreftet at man ønsker dette gjennom sitt vedtak om at å si at også dette syn kan «gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. JUNI 2016