Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Vi er alle misjonærer

Alle som kaller seg kristne er i realiteten misjonærer overfor muslimene.

Publisert: 16. jun 2016  /  83 visninger.

Jeg tror vi har hatt en tendens til å være for tilbakeholdne med å forkynne evangeliet for muslimer i Norge, skriver biskop emeritus Tor B. Jørgensen på Verdidebatt.no.

For noen er det kanskje overraskende at en fra bispemøtets liberale fløy tar opp et såpass tabupreget emne som misjon overfor muslimer. Mange forbinder misjon med konservativ kristendom.

Det burde likevel ikke overraske at en tidligere general­sekretær i Misjonsselskapet fortsatt har sansen for misjon, selv om han har forandret syn på homofili. Men mens det har vært mye dialog med muslimer, har det å forkynne til omvendelse for muslimer vært noe nær tabu. I dialog er jo første bud at hensikten ikke skal være misjonering.

– Dette skyldes kanskje et ønske om å vise respekt og ­toleranse. Anerkjenne mangfold og ikke lage forenklede (fiende-)bilder av islam som en trussel, er biskopens egen forklaring på forsiktigheten.

Når det kommer til stykket, eller kanskje heller til praksis, er det ikke så stor forskjell på dialog og misjon.

Jeg har hatt mange samtaler om troen med muslimer opp gjennom årene. Som oftest har jeg opplevd en oppriktig nys­gjerrighet på hva vi kristne tror. Det tror jeg skyldes at rammen for samtalen var at vi hadde møtt hverandre som mennesker – og at jeg viste en tilsvarende interesse for deres religion.

Å forklare hvorfor Jesus døde på korset, hva vi legger i oppstandelsen, hva det betyr at han er Guds sønn – er ikke det hva også en misjonær må gjøre? Å fortelle hvordan du praktiserer din tro og hva den betyr i livet ditt – er ikke det hva vi i andre sammenhenger ville kalle et vitnes­byrd? Likevel ville jeg kalle samtalen for en dialog, fordi jeg svarte på det jeg ble spurt om.

Konvertering. Jeg har også møtt en del muslimer som har konvertert til kristen tro. To av dem fortalte at det skjedde ­etter at de hadde hatt en visjon av ­Jesus. Men alle de andre sa at det var møtet med kristne mennesker som viste omsorg og aksept som hadde skapt interesse for hva disse menneskene trodde på. Noen nevnte også at de hadde møtt kristne som ikke var preget av det hat og den mistenksomhet som de ellers opplevde mellom etniske grupper i hjemlandet.

Dette er ikke så forskjellig fra hva som får folk fra andre bakgrunner til å bli kristne. Men det er likevel spesielt krevende med misjon overfor muslimer. Som også biskop Jørgensen skriver om, møter konvertitter ofte store­ problemer, særlig hvis de bor i land preget av muslimsk kultur.

Også de som bidrar til at muslimer omvender seg, kan komme i alvorlige vanskeligheter. Dette­ har gjort at de tradisjonelle ­kirkene i muslimske land som ­oftest ikke driver misjon overfor muslimer. Også hensynet til dem kan ha bidratt til at søsterkirker i ­Vesten er forsiktige.

Men det finnes unntak. For et par tiår siden ­besøkte jeg en stor menighet som tilhørte et tradisjonelt kirke­samfunn i et muslimsk land. De kunne­ fortelle at en ganske stor del av menigheten var omvendte muslimer. Nettopp det at menigheten var stor og lå i en storby, gjorde at det var mulig for muslimer å komme til kirken uten at det vakte så stor oppmerksomhet.

Presten sa at de fleste muslimer i hans land er uvitende om kristendom. De lokale kirkene har små muligheter for å nå ut til dem.

– Derimot får muslimene her i landet kjennskap til kristendommen gjennom det landsmenn som har flyttet til Vesten forteller. Dersom dere ønsker å støtte og hjelpe oss, skal dere ta godt mot de muslimene som kommer til deres land, sa han.

Misjonærer. Denne samtalen har jeg ofte tenkt på i årene som har gått. Det har plaget meg å se at muslimene i økende grad møtes med mistenksomhet og motvilje. Selvsagt har radikale muslimers terroraksjoner bidratt til at folk blir redde og mistenksomme. Og vi har også fått merke mer av negative sider ved islamsk kultur, særlig overfor kvinner. Konkret religionskritikk er så absolutt nødvendig.

Ikke mange av oss vil kalle oss misjonærer. Men for muslimene er alle kristne – også de som vil kalle seg kulturkristne – utsendinger for den kristne tro. Det 
er slik vi møter dem at deres 
inntrykk av kristendommen dannes.

Enhver misjonær vil kunne fortelle at første betingelse for å drive misjon, er at du møter folk med åpenhet og velvilje. Dersom flere tok kristne tok inn over seg sin misjonær-rolle, ville kanskje også samfunnsklimaet bli bedre?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjell G. Kristensen

69 innlegg  13843 kommentarer

Javel?

Publisert nesten 3 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Alle som kaller seg kristne er i realiteten misjonærer overfor muslimene

Hva skal man misjonere for dem om? Eller hvordan ser du på at Jesus skulle komme for å frelse verden og ikke for å dømme den, skulle ikke alle være kristnet innen den tid? (Rom.14.11: for det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne Gud.)

Mener du at de kristne skal ta jobben for det oppdraget Gud skal gjøre? (Joh.6.45-46)
(1.Kor.1.8: = Note : vår Herre Jesu Kristi dag: den dagen Herren kommer igjen til frelse og til dom. Jf. Rom 13,12; 1 Kor 5,5; Fil 1,6. =Herrens dag.)

Kommentar #2

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Rimelig enkel i hodet

Publisert nesten 3 år siden

Man er vel rimelig enkel i hodet om man som kristen ikke har fått med seg at den kristne religion er basert på at det beste er at alle blir kristne og at det er den enkelte kristne som har et ansvar alene eller sammen med andre kristne for at dette skjer.

Men det er jo ikke bare ovenfor muslimer man er misjonær, det er ovenfor jøder, ikke-troende, hinduer, agnostikere, andre kristne trosretninger og så videre.

Har ikke kristne fått dette med seg kan man jo stille sprøsmål ved hva fellesskapet får igjen for alle pengene som går til blant annet trosopplæring av kristne barn.

Kommentar #3

Tor Berger Jørgensen

55 innlegg  203 kommentarer

Takk til Erling Rimehaug

Publisert nesten 3 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Å forklare hvorfor Jesus døde på korset, hva vi legger i oppstandelsen, hva det betyr at han er Guds sønn – er ikke det hva også en misjonær må gjøre? Å fortelle hvordan du praktiserer din tro og hva den betyr i livet ditt – er ikke det hva vi i andre sammenhenger ville kalle et vitnes­byrd? Likevel ville jeg kalle samtalen for en dialog, fordi jeg svarte på det jeg ble spurt om.

Jeg har lyst til å gi Erling Rimehaug takk for en utdypende og reflektert videreføring av mine tanker om formidling av evangeliet til muslimer i vårt land/i vårt nabolag i torsdagens Vårt Land. Han treffer mine poenger godt.

Det både Rimehaug og jeg imidlertid er litt varsomme med, er det interessante og utfordrende punktet om å videreføre dialogen fra svar på stilte spørsmål, og samtalen dette må skape, til også å invitere andre, i denne sammenheng muslimer, inn vårt "trosrom".

I en folkekirkelige kontekst har jeg registrert at vi sjelden taler om omvendelse i forhold til våre medlemmer som ikke har et "aktivt forhold" til kirka. Her kan vi likevel ofte høre henvisninger både til dåpen og ikke minst til nattverden som et sted å "vende tilbake til". Og det er virkelig spennende å se tendensene til en ny "nattverdvekkelse" i mange menigheter. Noe som, så vidt jeg kan se, både er en konsekvens av en del år med trosopplæring også med integrering av foreldre og familie, og en "lettere" tilgang til nattverden ikke minst gjennom intinksjon eller "vandrende" nattverd.

For folk uten historisk tilknytning kristendommen, som for eksempel våre muslimske medvandrere, vil veien inn til kristen tro representere større utfordringer. Bispemøtet ga nylig ut en god veiledning om hvordan og på hvilket grunnlag religionsmøtet ved kirkelige handlinger kan finne sted. Men her er utgangspunktet at møtet forutsetter forskjellige religioner. Her understrekes både respekten for andres tro og for integriteten i vår kristne tro som grunnlag for måten å tenke om gudstjeneste og kirkelige handlinger på. Det er nyttig med en slik avklaring.

Men hvordan håndterer vi det når for eksempel en muslim kommer og ønsker å lære mer om kristendom, ja, kanskje skulle ønske å slutte seg til den kristne tro? Har vi i det hele tatt mentalt en slik mulighet med oss inn i våre "dialoger" og på våre møteplasser? Og har vi rent praktisk  "bibelklasser" eller tilpasset og tilgjengelig materiell hvor en både kan få saklig informasjon om kristendommen, den kristne tro og liv og hvor det kan skje avklaringsprosesser i møtet mellom islam og kristenfom?

På Facebook har Stig Magne Heitmann minnet meg om KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid), hvor også min gamle organisasjon, NMS var en av initiativtakerne, og det viktige arbeid denne organisasjonen gjør - og har gjort i over 40 år. KIA er en plogspiss og et ressursmiljø, som fortjener mer oppmerksomhet. Men her dreier det seg også om kirkas (og for meg altså Den norske kirkes) måte å være opptatt av religionsmøtet og overgang til kristendom på i menighetene og i lokalmiljøene våre.

Går det an å tenke i slike kategorier i det hele tatt? Og tør vi bruke ord som misjon, eller kirkas misjonale uttrykk for å bruke et rimelig nytt begrep, uten at dette blir forstått som "kamp om sjelene". Og øker de religiøse motsetningene eller gjenskaper bildet av press, overivrighet, manipulasjon og makl?

I tråd med det Rimehaug skriver, tror jeg dette er avhengig av tillit som igjen forutsetter åpenhet, interesse og kunnskapstilegnelse. For meg dreier det seg ikke "taktisk" velvilje, men ærlig raushet, romslighet og respekt. Jeg mener det kan uttrykkes teologisk. Da er vi fort inne i et kontroverstema, som vi kanskje ikke kommer utenom om hvor inkluderende vi tenker om Kristi verk. Men uansett hvor langt vi går her, dreier det seg om anerkjennelse av andres religiøse overbevisning og dermed om vilje til å støtte muslimers rettigheter og naturlige integrering i vårt pluralistiske samfunn.

Kontakt og kjennskap er uten tvil den beste inngangen for å skape tillit - og dermed kunne åpne rommet for respektfull samtale om troen og livet. - Som et lite apropos til kunnskapstilegnelse på hvordan en norsk muslim kan tenke om sin tro i en norsk kontekst kan jeg gjerne vise til Mohammad Usman Ranas nye bok: "Norsk Islam - hvordan elske Norge og Koranen samtidig". Den gir et godt inntrykk av hvordan en som selv oppfatter seg som tradisjonalist i trosmessig, muslimsk forstand, legger premisser for en må å leve på i det norske samfunn som gir et ganske annet bilde enn for eksempel Hege Storhaugs bok om Islam som en landeplage.

Ett tema jeg gjerne skulle ha hørt Rana si noe mer om er spørsmålet han drøfter under overskriften "apostasi", altså "frafall" fra islam. Rana begrenser dessverre spørsmålet til et spørsmål om dødsstraff for den som konverterer. Han er tydelig og klart motstander av slik straff, slik jeg oppfatter han ikke bare i vår norske/vestlige kontekst, men på generelt grunnlag. Men han sier ikke noe mer om nødvendigheten av religionsfrihet og frihet til å forlate Islam for for eksempel å bli kristen. Jeg skulle gjerne ha sett at han hadde gitt sin tydelige tilslutning til den norske "Felleserklæringen" av 2007 mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd.

Og her er vi tilbake til mitt startpunkt: Konverteringssakene jeg har blitt utfordret på og av i forbindelse med asylsaker. Religionsfriheten har dårlige kår mange steder i den muslimske verden - og vi kan også ta med de ateistiske samfunn.

I norsk sammenheng er det et gode at unge muslimer som Rana og mange med han begynner å gjøre seg gjeldende i den offentlige diskurs. Det spennende for oss som kirke ville være om det vokste fram norske kirkelige profiler som har sin bakgrunn som muslimer, slik det er taleføre muslimer i Norge som har kristen bakgrunn. -

Kanskje kunne en avis som Vårt Land på litt sikt nettopp være en arena for fokus på det religionsmøte som faktisk finner sted og på de utfordringer konvertitter møter underveis og fram til kristen overbevisning - og eventuelt offentlig kirkelig engasjement. Et konkret spørsmål å begynne med er om vi overhode har noen statistikk på "konvertitter" ikke bare når det gjelder asylsøkere, men også etablerte muslimer i landet.

Kommentar #4

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

En smertefull oppdagelse

Publisert nesten 3 år siden

var det å oppleve at nattverden ga assosiasjoner til vold. Salmene, handlingen og teksten førte inn i en gråtkvalt atmosfære, som da politiet skulle avhøre voldsofferet. Kvinnen var greit, men hennes mannlige kollega måtte forlate rommet. Assosiasjonene ble for sterke. Slik kan menneskene beskytte seg, frigjøre seg og erkjenne forskjellen på det gode og det onde. Det skulle ta et halvt menneskeliv å møte Herren foran alteret. Et kvantesprang ut i det ukjente, kjente. Det krever følelsesmessig kunnskap å sortere hva som er hva. Kirken møter mange forskjellige opplevelser i sine gudstjenester. Apriori og aposteriori i nattverden. Når presten er i menigheten vil evangeliet vokse og trives mellom de store og mindre store spørsmålene. 

Kommentar #5

Ole Jørgen Anfindsen

171 innlegg  2072 kommentarer

Misjonering vs gjensidig påvirkning

Publisert nesten 3 år siden

Denne kommentaren er også postet på Jørgensens tråd.

Takk både til Jørgensen og Rimehaug for interessante refleksjoner rundt et viktig tema. "Felleserklæringen" av 2007 mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd er etter min mening et viktig dokument (ja, en aldri så liten milepæl), og det vil være av stor betydning for den videre utviklingen at begge parter har et noenlunde avslappet og reflektert forhold til dette at det alltid vil være noen som konverterer den ene eller andre veien mellom islam og kristendom.

Men de fleste muslimer og kristne kommer ikke til å konvertere med det første - det store flertallet kommer til å bli værende i sin religion (med større eller mindre grad av overbevisning og hengivenhet) så lenge de lever.

Da ser det for meg ut til å være av stor betydning at det mellom muslimer og kristne vokser frem en stadig større grad av gjensidig respekt. Dette kan tilskyndes av at det finnes felles møteplasser for muslimer og kristne (noe vi etter min mening har for lite av i dag), samt at begge parter er åpne for å lytte til og lære av den andre.

Om vi anlegger et spesifikt, kristent perspektiv, vil jeg si at det vil være av stor verdi dersom flere muslimer kunne få et sterkere forhold til Jesus-tradisjonen innen islam (noe jeg f.eks. har hatt gleden av å høre den sufi-lærde Abdul Aziz Ahmed forkynne om).

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere