Ved hvilken alder bør et barns ønske om å ikke å bli døpt respekteres?

Det juridiske i saken er greit nok - lov om trudomssamfunn og ymist anna §3 er klar på at minstealderen for å melde seg inn i eller ut av trossamfunn på egen hånd er 15 år. Lovens §5 første ledd bestemmer at barn som har begge foreldre i samme trossamfunn automatisk blir medlem der, mens §5 andre ledd og §6 første ledd sier at foreldrene ellers må være enige i endringer av barnets medlemsstatus.  I praksis betyr dette at dersom foreldrene er uenige om saken er barnet "låst" i den statusen det har inntil det fyller 15 og selv kan ta avgjørelsen.

Siste ledd i §6 bestemmer at "Når barnet er 12 år eller meir, skal det få seia si mening om innmelding eller utmelding, om det let seg gjera."  Men å si sin mening er ikke ensbetydende med å bli hørt - ungdommen jeg nevnte ovenfor fikk ikke overprøve den av foreldrene som motsatte seg utmelding, selv med den andre foresattes klare støtte.  Både lokalt menighetskontor og kirkerådets sekretariat stadfestet denne tolkningen av 12-14 åringers manglende medbestemmelsesrett.

Men la oss snu på flisa.  Tenk deg at man har en udøpt 14-åring hvor begge foreldrene ønsker at barnet skal døpes og konfirmeres. Finnes det prester i den norske kirke (eller andre trossamfunn som døper barn) som kunne finne på å døpe ungdommen mot hans/hennes vilje?  Hva om det er enn 11-åring, eller en 9-åring?  Jeg tro de fleste prester ville avstå dersom et skolebarn klart uttrykker at det ikke tror på den kristne guden og ikke vil ha øst vann over hodet.

Men hvor langt ned kan man dra dette?  Hva om en 4-åring protesterer og ikke ønsker dåp?  I hvilken alder er det OK for foresatte (og menighet) å tvinge kirkemedlemskap på en som klart motsetter seg dette?