Verdidebatt

Hva skjedde egentlig i debatten om refleksjonstid?

På grunn av forslaget om refleksjonstid skapte førsteutkastet til nytt stortingsprogram for KrF mer debatt enn det programkomiteen antakeligvis hadde forutsett. Nå som vi har fått debatten litt på avstand kan det være nyttig å analysere den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Abort er et vepsebol, og etter at programutkastet ble lagt frem på en pressekonferanse 15. mars tok det ikke lang tid før de første reaksjonene kom. Ikke overraskende var SV blant de første på banen og Kari Elisabeth Kaski skrev i VG allerede dagen etter at KrF går tilbake til forrige århundre, i Aftenposten betegnet Andreas C. Halse KrF som Donald Trumps norske motpart. De ble fulgt opp av de mange debattinnleggene, kommentarene og lederne i avisene i dagene som fulgte. Etterhvert som debatten fortsatte å rulle videre ble det derimot tydelig at det ikke var SV som var den viktigste motoren, men Arbeiderpartiet.

Kampanje fra Arbeiderpartiet
Akershus Arbeiderpartis Tonje Brenna skrev på partiets nettsider at dette var et provoserende forslag fra KrF. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Torgeir Michaelsen, sa til Klassekampen at det politiske Norge nå måtte samle seg mot dette forslaget og mente at det «rokker ved abortlovens intensjoner». Byråd for byutvikling i Tromsø for Arbeiderpartiet, Ragni Løkholm Ramberg, åpnet sin artikkel i Agendamagasin med at KrF vil gi damer mer rettledning og tid til refleksjon for å få ned antall aborter og skrev videre at den egentlige hensikten med forslaget er å få kvinner som tar abort til å føle seg skamfulle.

Det kanskje mest spesielle innslaget i hele debatten kom fra Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Han rykket ut i VG og kritiserte Erna Solberg for at hun ikke kunne svare momentant på hva Høyre mente om forslaget. Hun hadde verken lest forslaget selv eller diskutert det internt da hun ble bedt om å uttale seg, og ville vente med å avklare til hun hadde gjort dette. Støre mente at Høyre skapte uklarhet og ønsket at partiet skulle være tydeligere i sin kritikk av forslaget.

Ubehandlet forslag
Det er ikke forunderlig at Arbeiderpartiet sa i fra om at de var uenige i forslaget fra KrFs programkomité, det er den største selvfølgelighet, akkurat som at Høyre og andre partier sa at de var uenige. Det som derimot er forunderlig er den styrken kritikken ble gitt med, og at den opplevdes uredelig. For det første ble det til stadighet henvist til KrF i seg selv, men da utkastet ble lagt frem hadde ingen andre KrF-politikere enn de 9 programkomitemedlemmene lest forslaget. Det ble fremmet i førsteutkastet til nytt program som skulle behandles i to omganger til før det ble klart. Debatten raste altså om et forslag som ikke bare ikke var vedtatt av partiet, det hadde ikke engang blitt debattert eller lest internt enda.

Støres indignasjon over at Solberg ikke var rask nok med å kritisere forslaget ville vært forståelig om det endog hadde blitt fremmet i stortinget eller blitt vedtatt av partiet enten av et flertall i Landsstyret eller Landsmøtet. Hvorvidt forslaget overlever disse interne rundene vites ikke og formålet med kritikken flyttes derfor til et annet nivå. For SV sin del for eksempel, får man en helt legitim anledning til å gå i rette med politiske motstandere, mer for å «ta motstanderen» enn for å fremme selve saken. Dette var ikke som med reservasjonsmulighetssaken der lovendringen faktisk var på høring.

Det er også forunderlig at en del av kritikken som kom fra Arbeiderpartipolitikere ikke var redelig om hva forslaget faktisk innebar. Michaelsen sa blant annet at forslaget rokker ved abortlovens intensjoner, og Ramberg skrev at hensikten med det var å få ned aborttallene. Dette stemmer rett og slett ikke, for å sitere Dagrun Eriksen i Aftenposten: Refleksjonstid er ikke et virkemiddel for å få kvinnen til å ombestemme seg, men sikre henne tid til å tenke gjennom informasjonen hun har fått. Man kan godt spekulere i om dette var programkomiteens egentlige hensikt, men det hadde vært mer å forvente av politiske motstandere enn potensielle samarbeidspartnere.

Lover ikke godt for 2017
Det er legitimt at politikere debatterer forslag som blir fremmet i andre partier som ikke har noe flertall bak seg, og til og med som ikke engang har blitt debattert internt enda. Men det er svært foruroligende at en potensiell samarbeidspartner som Arbeiderpartiet er villig til å starte en så kraftig kampanje, og bidra til å skape forvirringer i debatten. Det er en forskjell på å nøkternt være uenig i og kritisere et forslag man ikke støtter, og å gå ut mot det med den styrken som Arbeiderpartiet gjorde både i dette tilfellet og det om reservasjonsmulighet.

Det kan være det er mulig for to partier å samarbeide selv om de har så diametralt ulike syn på et tema som abort, men det lover ikke godt for 2017 at Arbeiderpartiet er villig til å starte så kraftige kampanjer på ren impuls.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt