Maktmennesker skal leve i frykt for pressen

Årene går, og problemene er de samme. Intet nytt under solen.

Denne teksten prøvde jeg å få inn hos den kristelige presse i 2009.

Kom på den da jeg leste Alf Gjøsunds Skittentøyvask på vl.no

Og jada, jeg kommer til det som overskriften lover til slutt.

Opprinnelig overskrift:

Høyere presisjonsnivå og flere avsløringer fra kristen-Norge i 2010?

Publikasjonen Norge IDAG(NID) konkluderer i en leder fredag den 13. november 2009 med at Kristenfolket(.no?) lyktes med sin aksjon i samband med Stortingsvalget 2009. Hvis målet var å mobilisere ildsjeler for å få folk til å stemme på kandidater som støtter kristne hjertesaker, så er det vel mulig at NID har sine ord i behold. Men ildsjelene lyktes ikke med å få de antatt frustrerte sympatisørene med KrF og FrP til valgurnene. I hvert fall ikke i høy nok grad til at valget ble vunnet for de ikke-sosialistiske partiene. Er det andre som oppfattet at ambisjonsnivået til kristenfolket.no faktisk lå på det nivået at de skulle bidra til valgseier? Nå er det vel ikke sikkert at et annet stortingsflertall ville gitt noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap, men det skyldes jo at FrPs grunnleggende politikk er fullstendig uspiselig for Venstre, og for store deler av KrF og Høyre.

Men var det ikke slik at disse fire sistnevnte partiene egentlig vant valget i antall stemmer? Var det ikke valgordningen som sikret Ap styringstillegg som det største partiet? Det kommer an på om man teller alle avgitte stemmer eller om man bare teller stemmene til de partiene som til slutt ble representert på tinget. Hvis man gjør det første, og tar med Rødt på den ene siden og Kristent Samlingsparti på den andre, så kommer Kystpartiet på vippen, og de signaliserte ikke før valget hvilken side de ville støtte. Så kan man velge å gjøre det siste, som NID på lederplass, og sjefredaktør Sæle i Kommentar politikk i samme avis. Å se bort fra småpartienes stemmer er urimelig, er det ikke? Så da ville det blitt opp til Kystpartiet å avgjøre om de borgerlige egentlig vant valget.

Den før nevnte leder og kommentar filosoferer også over mulighetene for omkamp om kristne hjertesaker, eller kristne særsaker som enkelte kaller kristenfolket.no sine fem punkter. Burde hatt en fotnote her, men folk er forsiktig offentlig. Med en flertallsregjering av de representerte ikke-sosialistiske partiene, mener NID og Sæle at 2/3 av 85 representanter ville støttet diverse omkamper. Regnestykket forutsetter at partiene bruker partipisken i disse sakene. Tanken er at flertallet blant regjeringspartienes representanter avgjør hva regjeringen kan foreslå for vedtak i Stortinget. Det er grunn til å tro at flere av partiene ville se seg nødt til å stille sine representanter fritt i slike verdisaker, og da blir sakene enten umulig å fremme eller en er avhengig av støtte fra representanter fra Sp og Ap for å kompensere for de 1/3 av 85 på borgerlig side som støtter avkristningssakene til sosialistene. Hvis sakene noen gang kommer opp til votering. Når det er sagt, så var det vel enkelte representanter som jeg går ut fra støtter kristne hjertesaker, som lot være å svare på kristenfolket.no sine ja-og-nei-spørsmål, nettopp fordi det i en del saker ikke er så enkelt som ja og nei. Uansett hva bibelsitater sier. Så flertallet i partigruppene på borgerlig side er kanskje større enn 2/3 av 85 når det gjelder mulige omkamper. Det er likevel ikke nok i forhold til de liberale tradisjoner i partiene V, H og Frp. Det finnes åpenbart noe felles mellom liberale og sosialister i norsk politikk. Utvilsomt et skjær en eventuell bred ikke-sosialistisk samlingsregjering kan havarere på. Interne kabinettspørsmål på pengesaker ville nok blitt tålt også på borgerlig side, men tvang i samvittighetssaker er vel tvilsomt å knesette som prinsipp på den siden i politikken som priser friheten høyest?

Alle partipolitikere er forpliktet på sitt partis program inntil man ikke er det. Det er kompromissets politiske lov. I kampen for posisjoner, gjennomslag og gjenvalg. Det gir muligheter for de politiske midtbanespillerne, mens ekstremistene henvises til sidelinja. Der de gjerne må stå og brøle sine nei’a-rop. Det er underholdning og attraksjon med gærne supportere, men vi ser vel helst at de ikke styrer landet?

Så til de mer lokale forhold i Hordaland. På lederplass i NID fredag den 20. november blir det slått fast at lokallagslederen var KrFs største stemmesanker ved valget. Jeg ser fram til det vitenskapelige materialet fra valgforskerne som belegger denne påstanden. Hvis det er snakk om den lokallagslederen som også er leder av kristenfolket.no, i tillegg til en assisterende redaktørstilling i NID. Jeg regner også med at NID gir valgforskernes konklusjoner bred dekning. Uansett utfall.

Jeg synes også det er interessant at NID trekker fram de økonomiske problemene til Bergen kommune, og ordfører Kristian Hellands(KrF) manglende kunnskap om disse, i denne sammenheng. Overfor meg er dette med på å så tvil om nevnte Helland sin kompetanse som politiker, og selvfølgelig undergraver det tyngden i det angrepet Helland har satt inn mot lokallagslederen, som antakelig er den samme som er leder av kristendolket.no. Men jeg nedskriver Helland kun inntil jeg blir gjort kjent med at Bergen kommune på denne tiden også ble ledet av et byråd, som igjen ble ledet av en byrådsleder. Byrådet går ut fra bystyret som regjeringen fra Stortinget. Det betyr at det er byrådet som er ansvarlig for politikken, og må ta politisk ansvar. Ordføreren i Bergen kommune blir med dette en slags Stortingspresident, og han har dermed ikke regjeringsansvar. Det er med andre ord en bom på målet å presentere det faktum at Helland benektet å vite noe om milliardunderskuddet. Det er ikke sakssvarende i forhold til hvordan kommunestyret i Bergen er organisert. Her går Helland fri, hvis man er konstitusjonelt bevisst.

Men det er bra NID og andre aviser passer på maktpersonene i politikk, finans, næringsliv, organisasjoner og kirker. Det norske samfunnet trenger enda mer av medier som kikker makta i kortene, institusjoner som enkeltpersoner. Maktpersoner skal leve i frykt for at hvis de gjør noe kritikkverdig mot sine medmennesker, eller stikker av med penger som ikke er deres, så blir det presentert for offentligheten. Til skam for den grenseoverskridende og til skrekk for andre som kjenner fristelsene.

Historien viser at det å være kristen leder ikke gir noen ekstra kraft til å stå imot fristelser. Til det er sakene for mange. I tillegg kan man jo spekulere på om bare toppen av isfjellet blir oppdaget. Det verste er for øvrig kristenledere som legger skylden på sine medkristne fordi de selv faller i synd. De forsvarer seg med at kristenfolket ikke har bedt nok for dem. Det er virkelig kommunikasjonsrådgivning på et høyere nivå.

Norge IDAG burde heller selv begynne å få los, i stedet for å kritisere avisen Vårt Land for blodhundjakt i Kristen-Norge. Det skal være et voldsomt press mot kristent arbeid. Og for at den kritiske pressen og dens press ikke så lett skal kunne avvises, må det også komme fra våre egne medier. I dette behøver vi også NID.

Arve E. Aarskog, Ålesund