Prestetjeneste og arbeidstid

Min kollega i Måsøy sparket i gang en debatt som har tatt av. Menighetene og de ansatte i fellesrådene savner prestene sine. En rekke godt begrunnede ordninger medfører at prestene er mye borte fra den daglige tjeneste i menigheten.

Noen har ekstra ferieuke, noen har avstander som gjør at prostimøter krever hele dager, i verste fall overnatting, noen har rett til studiepermisjon, de fleste har arbeidsveiledning. Så lenge prestenes arbeidstid egentlig var uten grenser bare de fikk sin tilmålte fritid, har det til en viss grad latt seg løse. Så kom to nye elementer - prestene fikk regulert arbeidstid i stedet for regulert fritid, og vi fikk avspasering for beredskap.

Tiden for at hele yrkesgrupper ikke skal ha regulert arbeidstid er over. Det er lenge siden kommunelegen sluttet å være på 24 timer i døgnet alle årets dager. Selv om mange, både prester og andre, uttrykker skuffelse over et system med timetelling som oppleves rigid, er det lite sannsynlig at vi skal tilbake til en ordning uten ordnet arbeidstid for prestene.

De ekstra utfordringene i Nord-Hålogaland med 4 uker studiepermisjon (som vel egentlig skal være 12 uker etter 3 år i tjenesten) og ekstra ferieuke må de finne lokale løsninger på.

Som kirkeverge i Øksnes i Vesterålen har jeg også prester med ekstra ferieuke, og den unner jeg dem gjerne. Når jeg ser hvor vanskelig det er å rekruttere prester til stillinger i Nord-Norge vil jeg ikke finne på å foreslå å kutte ut dette. Ei heller vil jeg frata prosten mulighet for å samle sine prester minst en gang pr mnd eller kutte ut veiledning og fagdager. I en ett-sokns kommune, der vi selv kan sette opp våre arbeidsplaner sammen med prestene, og prosten sjelden forkludrer dette, finner vi stort sett gode løsninger.

Den nye utfordringen - som stjeler mye prestetjeneste - er avspaseringen etter berdskapsuke. 17 timer avspasering etter en uke med vakt gir 884 timer avspasering i et vaktdistrikt. Da har jeg ikke lagt til ekstra for fridager og røde dager. Dermed bruker i et prosti med 10 prestestillinger mer enn 5% av prestetjenesten på beredskap. Det oppleves som sløsing. Når antall "utrykninger" på vakt ligger mellom 0 og 2 for en prest med 5-6 vaktuker pr år, er det særdeles kostbart. I Sør-Hålogaland er det 8 eller 9 vakt-distrikter. Det betyr at det avspaseres nesten 5 presteårsverk. Det er 4 millioner kroner om en forutsetter at et presteårsverk koster 800.000 (og det er nok en undervurdering når en tar med kostnadene utenom lønn).

Vi trenger ikke bare flere prester - vi trenger også mer prestetjeneste. Da må ordningen med avspasering for vakt endres. Enten må prestene betales for vaktene. Eller så må en vurdere om hele ordningen med beredskapsvakt kan avvikles. Hvis ordningen avvikles - hva vil skje? Det mest naturlige er at de som før har kontaktet en prest på vakt, må få tak i en prest som ikke er på vakt. Det finnes eksempler på kommuner med stor avstand til legevakten, der de som trenger det har oversikt over telefonnummer til de lokale legene, og ringer de få gangene i året den hjelpen ambulansen kan gi før transpor til legevakten ikke er nok. Hva om vi fikk en slik ordning for prestene. At politi, og eventuelt andre som trenger å få tak i presten ved akutt behov, har en oversikt over alle prestene i prostiet. Så ringer de først den lokale presten, og hvis han eller hun er opptatt i selskap, har tatt en glass vin eller av en eller annen grunn ikke vil rykke ut, ringer de den neste på lista. Det skal mye til for at ikke en av prestene i prostiet kan rykke ut. Og utrykningen kan betales ganske godt. For oss som har utrykninger veldig sjelden, kan vi gjerne betale 10.000 kroner pr utrykning. Når vi har betalt for 5 utrykninger i løpet av året, har vi spart 350.000 hvis vi forutsetter at et halvt presteårsverk koster 400.000. Prestene slipper den begrensningen det legger på fritidien å være på vakt ei hel uke. Vi får frigjort en mengde presteårsverk til aktiv prestetjeneste. Ofte kan de som trenger prest få den lokale presten i stedet for presten fra nabomenigheten. Og prestene vil kunne tjene litt ekstra - i stedet for at de skal avsparere for en vakt. Og så ser jeg ikke bort fra at i noen prostier i noen byer er antall utrykninger såpass høyt at beredskap faktisk kan være en god løsning.

Det er lett å rette skytset mot Presteforeningen som har stilt så store krav. Og der er relevant å spørre presteforeningen om de synes det er ønskelig at så mye av en prest sin arbeidstid skal knyttes til aktiviteter utenfor menighetens daglige virke - selv om mye kan begrunnes med ønske om faglig kvalitet og rekruttering. Men først og fremst burde vi som savner prestene i aktiv tjeneste i menigheten rette skytset mot staten som har gitt prestene disse ordningene. Det unisone kravet fra hele kirken må være økte overføringer som gir rom for å betale prestene lønn for utrykninger og/eller beredskap i stedet for at dette skal avspaseres. Når prestemangelen allerede er stor, og er forventet å bli større, kan vi ikke leve med en ordning som innebærer at flere titalls årsverk med prestejeneste forsvinner til avspasering.

Følg hele debatten, de nyeste innleggen øverst:

• Tore Christiansen: Prestetjeneste og arbeidstid

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke 'ko ko'

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll