Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Ett sted går grensen

Du kan ikke gjøre felles sak med alle. Det skjønner vi når vi møter en rasist.

Publisert: 8. jun 2016

Er det moralsk riktig å ligge­ med en av Odins Soldater? Spørsmålet ble stilt i radioprogrammet Lørdagsrådet på NRK P3 for et par uker siden.

«Nei!» svarte rådgiverne i studio: kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, artisten Adelén og programleder Hasse Hope.

Det handlet ikke om at de hadde­ et konservativt syn på sex. Det handlet om hvor grensen går for å involvere seg med en som har holdninger som står uendelig langt fra dine egne.

For å sitere kunnskapsministeren: «Du kan ikke sortere alle ut fra hva de mener politisk, men her går det en grense.»

Det handlet om å ivareta sin personlige integritet.

Ikke boikott. Det er nok ­eksempler på at folk ikke forstår behovet for å ivareta denne integriteten. I reservasjonsdebatten var det stort sett bare ateisten Morten Horn som kunne støtte legers samvittighetsfrihet uten å bli plassert i en kristenmoralistisk bås.

Og når konservative kristne organisasjoner markerer hvor deres grenser går, blir resultatet fort en avisoverskrift om at de boikotter en eller annen. Men ­deres grenser har lite med boikott å gjøre. Boikott er først og fremst et middel for å presse gjennom endringer. Svært ofte 
er den inkonsekvent. De konservative organisasjonene ønsker bare å handle i samsvar med sitt syn.

Vi forstår det best når temaet er rasisme. Da det for noen år siden kom fram at legen Trond Ali Linstad sto bak antisemittiske uttalelser, mistet han for eksempel kongens fortjenstmedalje. Slik signaliserte konge­huset at antisemittisme er så alvorlig at det overskygget Lindstads positive sider.

Det ville svekket kongehusets integritet å forholde seg passiv.

Og er du medlem av Odins soldater, blir kvinner altså frarådet å ligge med deg av selveste kunnskapsministeren.

Ekspert på samvittighet. Det kan fort bli motsatt i et samfunn fullt av konkurrerende religiøse og etiske verdier.

Vi er enige om at vi må respektere hverandre. Men kravet om respekt kan lett bli forvekslet med et krav om likegyldighet. Skal respekten være reell, må den også omfatte behovet for å markere den avstanden vi trenger til andres ståsted for ikke å bli kompromittert selv.

Kirken er ekspert på dette feltet. Her har man kranglet om samvittighetsspørsmål i 2.000 år. Ikke mange bedrifter kan vise til et så stort mangfold i synet på hva organisasjonen bør stå for.

Det begynner å bli lenge ­siden man satte fyr på meningsmotstandere. Nå har man begynt å finne ordninger som hjelper hverandre til å passe på ­samvittigheten og integriteten sin.

Da Den norske kirke for noen år siden sa ja til å vie fraskilte, ble det for eksempel bestemt at prester som ikke kunne gå på ­akkord med sin samvittighet, fikk reservere seg. Ordningen står i kirkeloven, selv om relativt få benytter seg av den.

Og da Kirkemøtet i vår vedtok å åpne for likekjønnede ­ekteskap, ble det understreket at motstanderne ikke bare fikk avstå fra å delta, de fikk også fortsette å ­undervise i sitt syn.

Utskjelt linje. På mange ­måter har de konservative æren for at Kirken i dag har denne tradisjonen av respekt. Den startet med den i kirkelige kretser så berømte, men også utskjelte calmeyergatelinjen.

Det kryptiske begrepet skriver seg tilbake til 1920. Da møttes et stort antall misjonsledere­ i Calmeyergaten i Oslo for å bestemme­ hvordan man skulle håndtere en situasjon med et økende antall liberale prester og teologer. Man ble enige om å fortsette å stå i kirken. Integriteten ble ivaretatt ved å avstå fra frivillig samarbeid med liberale teologer.

Det handlet altså ikke om raushet og meningsfrihet, men om en strategi for å kunne bli værende i Den norske kirke uten å kompromittere seg selv.

Striden om likekjønnete ekteskap gjør denne linjen brenn­aktuell i misjonsorganisasjonene. Logikken er klar: Hvis jeg mener at homosex kan føre mennesker i fortapelsen, kan jeg ikke stå sammen med en som mener det motsatte, og si at vi er enige om det viktigste. Da er kan det være mest skvært å avstå fra frivillig samarbeid med vedkommende.

Altså ikke boikott, men ivaretakelse av egen integritet.

Hvis konservative og progressive skal fortsette i samme kirke, kan prinsippene bak calmeyergatelinjen være eneste alternativ til opprivende konflikter.

Da må man være tydelig på hva det handler om. Det handler ikke om å stemple hverandre. Det handler om å ta vare på egen samvittighet.

Dersom kirken greier å omfavne denne linjen, kan den bli et talende eksempel for resten av samfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. JUNI 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere