Arne Nordahl

2

Jeg har vært bekymret for utviklingen i Oase

Da Oase møtte jaget etter trendene, var min opplevelse at enkelte møteledere for lett abdiserte fra møteledelsen når korrektiv og ledelse virkelig var mest nødvendig.

Publisert: 6. jun 2016

Mange debatt-innlegg har de siste månedene berørt dette viktige temaet – hvilken lærdom trekker vi av historiene til «brente barn». Et par av Vårt Lands kommentatorer har fortalt om sine møter med usunn praksis. Debattredaktøren har også etterlyst at tidligere ledere deler hva de har lært. Dette er et godt initiativ. Men det er og blir etterpåklokskap og erfaringslærdom.

I en tidlig fase var jeg en av lederne – og medansvarlig – i både i Ungdom i Oppdrag (UiO) og Oase. Jeg sluttet i UiO i 1986 og i Oase i 1995.

Det er imidlertid ikke nytt at tilfeller av «brente barn» kommer opp. I de siste 30 årene har jeg deltatt i flere samtaler og møter med brente barn og deres ledere i inn- og utland. Og hvert tilfelle er dessverre ett for mye. Det har vært opprivende og vondt å lese og lytte til historier fra personer som opplever seg manipulert og krenket.

Som ledere må vi tåle det som kommer uansett om kritikken oppleves rettmessig eller urettmessig. De siste månedene har vi sett gode eksempler på at flere står frem i media med sine historier. Det er bra – for dem som tåler dette.

Enkeltsaker med dype sår og sterke anklager bør i første fase holdes i en trygg ramme utenfor offentligheten eller pressens flomlys, primært av hensyn til de krenkede selv. Det er også her unnskyldninger og beklagelser fortrinnsvis hører hjemme – ­direkte mellom berørte personer.

Læring. Forsoningsmøter kan med fordel ledes av en nøytral tredjepart, helst fagfolk. Seminarer og læring kan derimot gjerne være i full offentlighet. I Vårt Land 23. mai leser jeg med forventning at fagmiljøet rundt Modum Bad vil ta initiativ til seminarer sammen med Norges kristne Råd. Vi trenger møteplasser der også overgrep (både åndelige og seksuelle) kan diskuteres.

Lederskap er for meg et naturlig fellestrekk for lærdommen, selv om både sjele- og personalsorg, usunn og umoden praksis, maktmisbruk, teologi og såkalte manifestasjoner er aspekter ved dette. Så håper jeg andre deler sine erfaringer med andre fagfelt i fokus.

Jeg har også vært leder i helt andre typer organisasjoner med globalt virke. Derfor gjenspeiler mine refleksjoner hva jeg har lært også med en bredere ledererfaring som bakteppe.

Unge og umodne. Da Ungdom i Oppdrag (UiO) startet i 1972 var bevegelsen «snarere en ­visjon enn en organisasjon». De fleste av oss ledere var unge og umodne­. Det meste var ustrukturert i en magnetisk tiltrekning til kristen tjeneste. Det uorganiserte ble idealisert i motsetning til det etablerte, tungrodde og tradisjonelle. Påvirkningen var sterk og visjonene store. Brente barn hadde vi aldri hørt om. Det var mer snakk om å sette i brann enn å lege brannsår.

Når mange på kort tid ble ­revet med og ønsket å være med på fulltid (uten lønn), ble det aldri foretatt noen ansetteleseprosess, selektering eller etablert et normalt ansettelsesforhold for noen av oss. Alle som ville, kunne bli med. Dette gjaldt personer med mer positiv bagasje i livet så langt, og personer med mer negativ bagasje i livet. I ettertid er det nok enkelte som tenker at noen aldri skulle ha vært med i UiO eller vært ledere på dette tidspunktet. Dette er forståelig.

Styrke og svakhet. UiO ble imidlertid en organisasjon, også som en del av Youth With A Mission (YWAM) globalt, riktignok med en løs struktur. (En slik normal utvikling er beskrevet i fagteori om organisasjonsutvikling og faser i denne utviklingen.) Andre lignende bevegelser som for eksempel Ung Visjon og Guds Fred ble lagt ned etter noen år.

YWAMs særpreg er både dens styrke og dens svakhet, som i mange andre organisasjoner. Inspirasjon og utfordring idealiseres lett til fordel for refleksjon og ivaretagelse. Særlig ble det vanskelig for flere å komme tilbake til et normalt hverdagsliv og menighetsliv etter årene i UiO.

UiO fikk mye juling i pressen i en del år. Noe har vist seg å være berettiget kritikk, og noe urettmessig og proporsjonsløst. Men mediatrykket skapte intern frykt. Mye forble taust – også det som med fordel kunne vært diskutert. Etter mitt syn utviklet det seg en unnvikende lederkultur – særlig når det ble fremført kritikk. Noen våget heller ikke å kritisere av frykt for å bli stemplet som opprørere eller motstandere. Andre ble stemplet, dessverre.

Det gledelige er at lederne som fulgte, gradvis snur kulturen de beklageligvis arvet (kronikker i Vårt Land av Alv Magnus 13. april og Andreas Nordli 2. april og 16. april). Men det skulle ha vært en helt unødvendig arv. Det står stor respekt av måten Trine Lise Aasheim (Vårt Land 15. april) satt ord både på denne arven og formidlet håp.

Oase – møtekultur. I Oase hadde vi fra starten i 1980 langt flere ledere og mer modne ­ledere fra ulike sammenhenger, ­hovedsakelig fra Den norske kirke­. Flere var allerede ledere i sine respektive sammenhenger. Noen var seniorer. Styrken i Oase var nettopp at så mange bar lasset også med hen til å skape tillit og utbredelse. Både akademia, presteskap, sjelesorgkompetanse og organisasjons- og bedriftsledelse var rikelig representert.

I Oase har det aldri vært mange­ ansatte. Oase har mer beholdt sin identitet som en ­bevegelse. Hvor lenge Oase skal bestå, bør derfor alltid forbli et åpent spørsmål. Her er det imidlertid ­møtekulturen som først og fremst har skapt utfordringene og de brente barna. Dette viser hvor krevende dette farvannet er å manøvrere i. Da tenker jeg ikke primært ­organisatorisk, men på det enkelte møtenivået når det gjaldt usunn praksis.

Den gode sjelesorgstjenesten vi hadde på stevnene, med flere fagpersoner som ledere, sørget for ivaretagelse av personer. Det samme gjaldt Teleios-tjenesten (som en tid var en del av Oase) som fokuserte på menneskelig modenhet og vekst. Jeg mener Oase viste veg i en sunn karismatikk de første 10-15 årene.

Jaget etter bølgene. ­Senere ble jaget etter de såkalte «bølgene» eller trendene – fra ­karismatikken, trosbevegelsen, Pensacola, Toronto-blessing, «fall/soak in the Spirit» (falle og hvile i Ånden), latterbølger, profetlaug – for sterkt.

Hos noen ble dette selve symbolet på å være «åndelig på hugget». Selv har jeg aldri vært på noen av stedene der disse fenomenene kom fra. Men vi ble jo alle mer eller mindre introdusert for disse manifestasjonene på at Gud virket. Og jeg benekter ikke at dette skjedde hos noen.

Men her er det viktig lærdom. Faren ble at noen kunne oppfatte særfenomener (og enkelte særfenomener hadde en meget tvilsom bibelsk berettigelse) som det normale og søkte disse fenomenene i stedet for å søke Gud. Likedan var min opplevelse at enkelte møteledere for lett abdiserte fra møteledelsen når utfordringene ble for krevende og korrektiv og ledelse virkelig var mest nødvendig.

Dessuten er det en forskjell på en lokal menighet, der prest og medlemmer kjenner hverandre, og en stor sommerkonferanse med flere tusen tilstede. Jo tryggere miljø jo mer kan man «eksperimentere». Selv om vi hadde en «silingstjeneste» på møtene der «noe og noen» ble luket ut, og en god sjelesorgstjeneste, mener jeg likevel det ble for ukritisk.

Felles lærdom. Både i UiO og Oase har vi gått opp upreparerte løyper i Norge. Risikoen for å trå feil var stor. Det er krevende å skulle kanalisere globale impulser inn i den norske kristenheten. Balansegangen er hårfin. Derfor fordrer det ledere som ikke bare er åpne og entusiastiske, men også modne og reflekterte. Hadde man innvendinger, ble det lett oppfattet som kritikk og at man stengte for det Gud gjorde. Jeg har selv opplevd dette.

Noen av oss våget likevel å påta oss lederskap selv i vår tilkortkommenhet. Vi begikk feil, dessverre. Nå er det er tid for å lære. Flere vil nok stå frem. ­Følelsene og sårene er så dype og sterke at det hos noen preger livet og troen i mange år.

Allerede 9. desember 1998 skrev jeg en kronikk i Vårt Land om «Trendy møter – abdiserende lederskap». Jeg skrev om kjendistalere som «blir gjenstand for en nesegrus beundring, overtar hele showet, tas på med silkehansker og opptrer altfor uavhengig av lederne og møteleder». Og dette gjorde de fordi vi tillot dette! Vi tok heller ikke nok tid til, eller satte krav om å få informere dem om norsk møtekultur og norske forhold.

Gripe inn. Kulturtilpasning er elementært for eksempel i ­bistands- og misjonsarbeid. Dette­ må også gjelde utenifra og inn i Norge. Er ikke en slik tjenende holdning tilstede, bør vi si nei takk til talere, også norske. Og ja, det må være tillatt å prøve og å feile. Men går det over streken, må et ansvarlig lederskap gripe inn med rettledning og omsorg. Utfordringen blir når et lederskap internt kan ha ulike­ oppfatninger av hva som er ­akseptabelt.

Jeg har også lært at det er forskjell på forkynnergaver og ­ledergaver. Gode forkynnere er ikke nødvendigvis verken gode organisasjonsledere eller møteledere. Dessuten er det forskjell på åndelig åpenhet og åndelig modenhet. Åpenhet sier lite om modenhet og er mer knyttet til det umiddelbare. Modenhet tar det tid og erfaring å opparbeide.

Makt. Noen har også lært meg at vi som ledere hadde langt mer makt enn det vi trodde og selv var klar over. Vi ble gjenstand for en beundring vi ikke fortjente, og på områder som ikke var våre sterke sider. «Sterke tjenester» er ikke ensbetydende med modne og sunne mennesker.

Pendelens ytterpunkter vil etter hvert stabilisere seg rundt tyngdepunktet i sentrum. Dette er en naturlov. På flyskole lærte jeg også om vekt og balanse – noe helt grunnleggende i flygning. Jeg tror dette kan overføres til kristenlivet. Tyngdepunktet må være de sentrale kristne grunnsannhetene, selv i bevegelser som drives av ulike vinder og krefter. Selv om en pilot flyr høyt og fort, må aldri bakkekontakten eller tyngdekreftene opphøre. Og en rett kurs må følges, selv om ­sidevinden er aldri så sterk.

Helskinnet. Selv har jeg kommet meg forholdsvis helskinnet igjennom tiden i UiO og Oase, men det gjelder dessverre ikke alle rundt meg. Dette er sårt og har vært krevende til tider å innse. Sår, skuffelser og selvbebreidelser har jeg også kjent på.

Jeg fikk gå videre til andre ­lederoppgaver. Så ble jeg trafikkskadet og ufør. Jeg vet noe om hva langtids smerter og lidelse er. I min bok Vertigo (Luther forlag, 2016) tar jeg også et oppgjør med annen usunn praksis jeg har blitt utsatt for relatert til forbønn, sykdom og lidelse. ­Temaet ­ledelse blir også omtalt. Utdrag fra boka ble publisert som kronikk i Vårt Land 21. april i forbindelse med boklanseringen.

Som leder må jeg ta ansvar for mine feil, men også av og til for andres feil. Slik fungerer lederskap også utenfor kristne sammenhenger. Derfor er det nåværende ledere som må håndtere det som nå kommer opp. Noe annet vil være å underminere deres lederskap.

Og nåværende lederskap er langt bedre rustet enn vi var. De kan til og med lære av våre feil. Jeg kjenner nåværende ledere, og vet at de vil videreformidle kritikk av meg om dette er ønsket av personen selv. Dette hilser jeg velkommen og vil ta på alvor.

Bekymret. Jeg har vært ­bekymret for utviklingen i Oase. Nå kommer det signaler om mer vekt på det opprinnelige fornyelsesengasjementet. I UiO går ­utviklingen i positiv retning. Dette er oppmuntrende.

Jeg etterlyser samlinger og seminarer med læring og ledelse som tematikk i tillegg til usunn praksis, personalomsorg og teologi. Vi trenger mer ledelse i kirke og organisasjonsliv – ikke mindre. Godt lederskap dreper ikke engasjement, men kanaliserer dette i sunne spor og tar lærdom av feilene.

Det er ikke naturlig for meg å ta avstand fra de gode anliggender som UiO og Oase står for. Til det har jeg sett for mange positive frukter og endringer i eget og andres liv. Mange er utelukkende glade for sine erfaringer.

Begge organisasjoner har en klar og spisset profil. De skal ­utfordre, tilføre og inspirere det bestående. De er ikke menig­heter som mer skal verne, konservere og nære troen som helhet. Det skal være en konstruktiv spenning mellom bevegelsene og de lokale menighetene, og en gjensidig berikelse.

Vi brant! Dessverre brant noen ut, andre brant ned, andre igjen brant opp. Jeg kjenner meg igjen i dette. Mange brenner heldigvis ennå. Hos meg ulmer det noen glør fremdeles. Jeg bidrar gjerne videre i et ønske om å kombinere et brennende engasjement og et sunt lederskap.

(Lagt ut av redaksjonen etter avtale. Nordahl selv har av helsegrunner ikke mulighet for å følge opp nettdebatt)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torgeir Tønnesen

32 innlegg  582 kommentarer

lunkent vil jeg si

Publisert rundt 3 år siden
Arne Nordahl. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke naturlig for meg å ta avstand fra de gode anliggender som UiO og Oase står for. Til det har jeg sett for mange positive frukter og endringer i eget og andres liv. Mange er utelukkende glade for sine erfaringer.

Jeg har lest stykket ditt og jeg synes det er bra du står frem, men jeg er tvilende til om du får noe frukt ut av dette eller at noen Oasefolk og ledere idag gidder å lese dette. Det blir for lunkent det du mener og det du vil. Du vil for lite. Du vil ikke engang ta avstand, sier du. Det er ikke naturlig for deg, sier du. Hva mener du med det? 

Du viser til at du selv ble skadet i trafikkulykke og vet derfor nå bedre hva smerte og lidelse er. Det er et fint poeng, som jeg kjenner meg igjen i og med at jeg selv har fysiske plager. Dette tar du ikke alvorlig nok, teologisk. Du tar ikke oppgjør med mirakelmøtenes egen feile dynamikk. Du tar ikke oppgjør med ledernes totale blindhet. Du tar ikke oppgjør med inngangspenger for å komme inn på Oasemøter. Du tar ikke oppgjør med falske profetier om vekkelse. Det virker som du vil piske liv i en dau hest. Var det ikke bedre å bygge på en annen grunnvoll enn Oase som bare går videre i villfarelse og svermeri og pengemas?

Desverre tror jeg både du og jeg blir sett på som surmagede kritikere som ikke lenger har sulten etter Gud. De aktive ledere som brenner, bryr seg ikke om oss. Svermeriet lever sitt eget liv og bare Gud er istand til å dømme tilslutt. Gud tillater villfarelse og svermeri. Vår oppgave er bare å holde oss vekke. Der er ikke du enig med meg, du tror på forandring. Det tror ikke jeg på. Jeg tror på sunne splittelser.

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere