Tor Berger Jørgensen

61

Konvertitt-avtale som gir håp

Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Håpet er at konvertittavtalen nå gir ny forståelse for utfordringene.

Publisert: 6. jun 2016

I avtalen om «utlendingsfeltet», inngått mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre i september 2013, var det også et punkt om å utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)». Dette skulle skje i lys av UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv.

Fra kirkelig hold ble dette punktet mottatt med forventning. Erfaringen med behandlingen av konvertitter fra islam til kristendom både av utlendingsmyndighetene og i domstolene, har i flere tilfelle avdekket manglende teologisk kompetanse. Kirkelige vurderinger har vært tillagt liten vekt.

Grove. Personlig har jeg i egenskap av biskop vært involvert i flere saker hvor jeg mener det ble gjort grove feilvurderinger av trosoverbevisningen, og jeg er kjent med at utfallet har fått alvorlige konsekvenser for dem som er blitt returnert.

Justisministeren fulgte til slutt opp saken ved i 2014 å be advokat Cecilie Schjatvet forestå en slik utredning. Hennes utredning forelå i fjor vår, og inneholdt flere viktige poenger. Hun pekte på ­risikovurdering ved hjemsendelse­ der en har hatt som praksis å forutsette diskresjon angående endret religiøs tro, og hun tok frem vurderingen av «den emosjonelle siden av ­søkers konvertering». Schjatvet satte dermed fingeren på de to viktigste spørsmålene sett med kirkelige øyne.

Vi har ventet på oppfølgingen. Og nå er den kommet – takket være KrFs standhaftighet og statsråd Sylvi Listhaugs vilje til å oppfylle forpliktelsen i avtalen fra 2013. Begge parter bør takkes for dette viktige skrittet til å komme ut av den bakevja konvertittbehandlingen har vært i.

Vitner. Avtalen som nå er inngått, gir mulighet til en bredere, fastere og mer institusjonalisert kommunikasjon mellom UDI/UNE på den ene siden og representanter for kirkesamfunn og organisasjoner på den andre. En åpner også for å kunne føre «vitner» i nemndsbehandlingen der fokus er vurderingen av «indre overbevisning». I tillegg skal det opprettes en såkalt «pool» med ressurspersoner.

Dette er viktige tiltak som ­bærer i seg muligheten til en ny og tydeligere erkjennelse av «den emosjonelle» siden av saken, og dermed altså muligheten til å ta den enkeltes egen troshistoriske fortelling på alvor slik dette har kommet til syne i samvirke med menighet og kirkelige ansvarspersoner.

Viktig. Ett interessant punkt er avtalens spesielle utfordring til Den norske kirke om å konkretisere innholdet «i den religiøse kompetansen kirken ønsker å ­bidra med». Dette må tolkes som en direkte oppfølging av flere kirkelige uttalelser, blant annet fra Bispemøtet. Det åpner for at det kan opprettes «spesialiserte enheter med tilsvarende kompetanse» i UDI og UNE, uten at dette presiseres nærmere.

Den inngåtte avtalen kan vise seg å bli et viktig skritt på veg mot ny respekt for religiøs overbevisning i vurderingen av behovet for beskyttelse. Det ­betyr også at det ikke lenger blir så lett å tilpasse vurderingene generelle­ «innvandringspolitiske hensyn». Religiøs overbevisning blir et ­tydeligere og mer selvstendig tema. Dette lover godt.

Svarer ikke. Men den nye ­avtalen mellom KrF og regjeringen, så viktig som den kan vise seg å være, svarer ikke på den første utfordringen som Schjatvet tok tak i, nemlig risiko- og diskresjonsvurderingen ved eventuell hjemsendelse.

Min erfaring er at det også her gjøres store feil. Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Diskresjonskravet er for mange illusorisk allerede ved avhør ved gjenkomst.

Håpet må være at kommunikasjonen mellom det kirkelige feltet og utlendingsmyndighetene, også vil åpne for ny forståelse av disse utfordringene. Derfor er det spesielt viktig at også Landinfo trekkes inn i det nye opplegget, slik avtalen forutsetter. For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonen Stefanusalliansen. Det er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Kompetent. Det er også mulig å håpe at en nye og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten. Og dersom det ­likevel blir nødvendig å få prøvet saker for domstolene, kan også disse ­sakene nå få en mer konsekvent og tydelig profil. Til det vil det kanskje være nødvendig med en sak i vårt høyeste rettsorgan.

Uansett: gjennom de prosessene det nå legges opp til, vil forhåpentligvis det religiøse feltet bli tydeligere i de juridiske vurderingene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor Egil Hansen

11 innlegg  566 kommentarer

Støtt Stefanusalliansen!

Publisert nesten 4 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonen Stefanusalliansen. Det er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Støtte deg på den! Jeg støtter Stefanusalliansen med et fast beløp hver måned og vil oppfordre deg som leser til å gjøre det samme! Jeg har tro på at de gjør en svært viktig jobb.

Vi leser i Vårt Land i dag at mange muslimer konverterer til Kristendommen i Europeiske kirker.
Det er sikker mange forklaringer på hvorfor dette skjer. En god forklaring er nok at de i vesten vil unngå å bli drept av sine tidligere "brødre". Innlegget er hentet fra "the Guardian" hvor man kan lese hva en tidligere muslim sier om Islam i forhold til Jesu budskap: A religion that began with violence cannot lead people to freedom and love. Jesus Christ said ‘those who use the sword will die by the sword’. This really changed my mind.”

Vi skal ikke se bort ifra at Gud har en god plan med flyktningesituasjonen!

Kommentar #2

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

Om trosskifte - en utfordring til kirka

Publisert nesten 4 år siden
Tor Egil Hansen. Gå til den siterte teksten.
Støtte deg på den! Jeg støtter Stefanusalliansen med et fast beløp hver måned og vil oppfordre deg som leser til å gjøre det samme! Jeg har tro på at de gjør en svært viktig jobb.

Jeg er glad for at du også understreker betydningen av Stefanusalliansen. Min erfaring med samarbeid med dem mens jeg var biskop i Sør-Hålogaland var meget godt. De bør "melde seg på" i den videre utviklingen av dette feltet. Jeg tror Geir Toskedal (KrF) på Stortinget, som har vært en av pådriverne i denne saken, vil kunne være en god kontakt. For alt jeg vet kan det godt hende at det allerede er slik kontakt.

Til det du ellers skriver om muslimer som omvender seg til kristendommen, har jeg en del erfaring både fra muslimske land og her i Norge. Veiene og begrunnelsene er mange. For meg har det vært overraskende å bli kjent med mange som har hatt et "visjonært" møte, gjerne i en drøm, med Jesus - og blitt "omvendt" ved det, uten ellers å vite som mye verken om Jesus eller kristendommen. Men møtet har vært så skjelsettende at det har forandret livet deres. 

Ord om nåde, tilgivelse, kjærlighet er ord som går igjen. Og frihet i motsetning til det mange  oppfatter som tvang i deres egen religiøse erfaring. Og som du understreker: fred - både som personlig erfaring og som det som etterstrebes i samfunnet uten bruk av religiøs makt og understrykkelse.

Mange våger ikke å "bli kristne", la seg døpe, knytte seg til en menighet og skifte religion, nettopp fordi det i deler av den islamske tradisjonen og i den faktiske lovgivning i mange land er forbudt og forbundet med alt fra familiær og sosial utskyving, som direkte forfølgelse og straff, ja, i verste utgave også dødsstraff.

En av de mange utfordringene muslimer i dag står overfor ikke bare i Vesten, men ikke minst i mulsimske land, er nettopp å få gjennomslag for religions-, tros-, forsamlings- og ytringsfrihet. Etter mitt skjønn ligger forbudet mot å forlate islam, enten en gjør det fordi en er blitt ateist eller fordi en vil gå over til kristendommen eller en annen religion, som en svøpe over islam både som religiøst fellesskap og som verdigrunnlag for muslimske lands lovgivning.

Erkjennelsen av hvor omfattende og dyptgripende dette spørsmålet er, mener jeg i altfor liten grad har slått inn i utlendinghetsmyndighetenes og domstolenes vurderinger av risiko ved retur av konvertitter.  

La meg ellers tilføye: Fra min tid som generalsekretær i NMS, opplevde jeg stadig at kirkeledere "ute", kritiserte oss kristne i Europa/Norge for at vi var for lite flinke til å peke på det gode budskapet vi har i Jesus Kristus i møte med muslimer. Altså å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge.

Jeg tror de har rett i at vi nok har hatt en tendens til å være tilbakeholdende. Dette skyldes kanskje et ønske om ikke å bruke "makt" i den "religiøse sfære". Heller et ønske om å vise respekt og toleranse. Anerkjenne mangfold og ikke lage forenklede (fiende-)bilder av Islam som en trussel. Og min erfaring er at det finnes mange gode sider ved Islam, mye vakkert og godt i Koranen og den muslimske tradisjonen, og det finnes ikke minst mange flotte muslimer som deler de samme verdier som jeg oppfatter som viktige for oss alle som mennesker. For ikke å eskalere motsetninger og underbygge vrangforestillinger, har vi kanskje blitt for tilbakeholdende med å dele vår egen tro og oppfordre andre til å bli kristne.  

En utfordring jeg har følt på er at konvertitter ofte kan snakke ned den troen de vender seg bort fra og framstille sine egne erfaringer i et negativt språk. Uten å gå nærmere inn på dette nå, tror jeg det blir en viktig problemstilling for oss framover å skjerpe bevisstheten om at trosskifte er en utfordrende prosess hvor også den kristne kirke ikke bare er en aktør for dialog, respekt og mangfold, men også ønsker å dele evangeliet med alle og utfordre til Kristus-tro og -etterfølgelse. Det er min opplevelse at vi mangler språk for en slik formidling. Slik sett er det påfallende å se hvor relativt få "innvandrere" som har funnet sin plass i norske menigheter (da tenker jeg først og fremst på Den norske kirke - og her finnes det mange gode unntak!) enten som søkende eller som etablerte konvertitter. Det er også påfallende, synes jeg, at våre misjonsorganisasjoner egentlig har viet disse problemstillingene liten oppmerksomhet. Tar jeg feil her, lar jeg meg gjerne belære. (Jeg skulle gjerne ønske at vi hadde fått gjort mer i min tid som generalsekretær i NMS/1991-1999).

For å vende tilbake til avtalen om konvertitter: Kanskje skyldes noe av den manglende kompetansen på det religiøse feltet som jeg mener vi har sett i mange konvertittsaker, nettopp har sammenheng med en svekket forståelse av religionens betydning i menneskers liv i vårt eget samfunn - og at en tydeliggjøring også av den kristne tros avgjørende betydning for livsfølelse og livsførsel, vil være til hjelp for å forstå alvoret når noen skifter religiøs tro og velger å bli kristne. Den nye avtalen åpner for ny refleksjon omkring disse problemstillingene - også sett fra et kristent ståsted.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere