Ole Petter Erlandsen

24

Brente barns vei tilbake til fellesskapet

Mennesker som har vært en del av usunne miljøer, vet hvordan man ikke skal lede. Noen av de beste lederne vi har, er mennesker med sekterisk bakgrunn.

Publisert: 1. jun 2016

Brente barn kan ha en lang vei å gå for å vende tilbake til seg selv, til samfunnet og det kristne fellesskapet. Og vi som ledere kan gjøre veien lettere. Eller vanskeligere.

Dette vet jeg litt om – både fra min bakgrunn som brent barn på leit etter fellesskap (som jeg fortalte om i en kronikk i Vårt Land 14. mai: «Brente barn – veien videre»), og som leder for en menighet som selv har fått ta imot sårede mennesker. Dette er erfaringer jeg gjerne deler.

For ordens skyld – jeg har ­ingen brodd mot noen som helst, og har ingen spesielle miljøer i tankene, annet enn det jeg selv kommer fra. Ingen tilfeller er like, men jeg registrerer at sårede mennesker har en del like erfaringer like reaksjonsmønstre.

(Foto fra Oslo Vineyard 2016: Aslak Rønneseth)

• Les også Terje Hegertun: Tørsten etter det beste

Tror på menigheten. Men først: Jeg tror på menigheten. Jeg tror at å bli en del av en sunn ­menighet er det beste sårede mennesker kan gjøre mot seg selv – enten de er såret i familierelasjoner, på arbeidsplassen eller – ja, nettopp – i menighet eller kristen virksomhet. Jeg tror Jesu budskap om forsoning, helbredelse og gjenopprettelse, levd ut i et sunt fellesskap, er helbredende og gjenopprettende på alle plan.

• Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Problemet er bare at sårede mennesker ikke ser det samme som deg. Dere kan ha verdens beste miljø og verdens mest frigjørende forkynnelse. Det hjelper­ bare ikke dersom det dere gjør og sier framkaller ubehagelige ­assosiasjoner og fortrengte minner. Og det gjør det gjerne.

Forresten, det er et problem til. Det handler om hvordan vi tar imot. Forstår vi at sår­ede mennesker har andre ­behov, og må møtes på en annen måte? ­Aksepterer vi at sårede ­mennesker kan reagere på de merkeligste ting? Har vi den tålmodigheten som skal til?

Bry dere. Mange som forlater usunne miljøer, opplever ensomhet. Mange er blitt fortalt at de forlater Guds plan og er utsatt for åndelige angrep om de bryter med fellesskapet. Mange kjenner på skam.

Ta kontakt. Bry dere. Norge har underskudd på kristne som bryr seg. Som setter seg ned for å ta en kaffe og en prat. Som lytter. Jeg vet ikke om vi er redde for å bli besmittet av noe, eller om vi bare unngår det ubehagelige – jeg bare registrerer at sånn er det. Men sånn trenger det ikke fortsette. Bry deg. Ta kontakt!

Lytt. Og lytt. Det jeg trengte,­ var mennesker som lyttet – ikke mennesker som sa «det kan da ikke ha vært så ille» ­eller «sånn kan du ikke snakke om andre». Aller minst trengte jeg mennesker­ som fortalte meg at jeg ikke ville komme videre uten at jeg gikk tilbake og forsonte meg med tidligere ledere.

• Les også Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: Historien som rystet oss og viser vei

Den som har opplevd åndelige overgrep, vil ha vanskelig for å snakke om det. Finn noen som er gode til å lytte, og gi ofre frihet til å sette ord på følelser, opp­levelser, frustrasjon og fortvilelse. Noen vil trenge eksperthjelp, andre lang tids sjelesorg. De fleste vil bare trenge noen som har tid og forståelse.

Og, en ting til – aldri, aldri, aldri­ legg ansvaret for forsoning og gjenopprettelse på de som har blitt utsatt for åndelig overgrep. Led dem inn i en prosess av tilgivelse, for tilgivelse krever ingen motpart. Ansvaret for forsoning må være motpartens. Og det er ikke sikkert at det noengang vil skje.

• Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

Myk vei? Fins det en myk vei inn? «Er det greit at jeg setter meg ut i kaféen under forkynnelsen?» spurte hun. «Du skjønner, jeg sliter litt med menn som underviser fra Bibelen fra plattformen».

Selvsagt var det OK, og det fortalte jeg henne. «Men», sa jeg, «forsøk å se for deg at du én dag vil være i stand til å sitte gjennom en hel preken».
Det gjorde hun. Og slik ble det.

Det er viktig å gi mennesker frihet. Generelt. Enda viktigere er det å gi frihet til dem som har blitt berøvet den. Blir konformitetspresset for stort, vil de flykte. Gi dem litt slakk. Gi dem frihet til å komme og gå. Ting tar tid. De er ikke opprørske dersom de går, eller sier nei. De vokter bare litt ekstra på friheten sin.

Enkel vei? Finnes det en enkel vei ut? Da vi etter seks år uten menighet begynte i Oslo Vine­yard, var vi – til ledelsens store­ forundring – mest opptatt av hvor lett det ville være å slutte.

Vi trengte en bakdør. Vi trengte å vite at vi kunne si ja til noe uten å bli fanget på nytt.
Jeg tror ethvert fellesskap bør ha en bakdør. Vi eier ikke de menneskene som kommer til vår menighet – i høyden låner vi dem for kortere eller lengre tid. Fortell at det er greit å slutte. Fortell at alt de gjør er frivillig. Gi dem trygghet for at de ikke vil bli spist opp av fellesskapet.

Bygg tillit. Alle som er blitt utsatt for åndelig overgrep, vil ha problemer med ledere. ­Lederskap er for dem ensbetydende med bedrevitenhet, mangel på dialog og manipulasjon. I ­utgangspunktet vil de være skeptiske til deg. Det er ubehagelig, men ikke farlig. Vis dem at de tar feil. Ikke si det, men vis det.

Sårede mennesker trenger ikke dyre visjoner eller store ord. De trenger ikke ledere som er verdensmestere. De trenger ­ledere som vil noe, men som ikke vet alt, eller kan alt. Ledere som kan innrømme feil og be om tilgivelse om det trengs. Jesus var ikke mot lederskap, men lærte at lederen skal være som en tjener. Vær en tjener!

• Les også Andreas Nordli: I brann for saken - og jeg sitter i glasshus

Forvrengt. Mange sitter med forvrengte oppfatninger om Gud, fellesskapet, Guds nåde ­eller andre ting. Gud kan ha blitt en kravstor Gud med lite nåde og lite slingringsmonn. Bønn er blitt stress og krav istedenfor gudsnærvær og hvile. Alt er ikke fullbrakt, men avhengig av egen overgivelse og innsats.

Selv slet jeg med noe så enkelt som å be om råd – fordi jeg hadde lært at råd måtte følges («hvorfor ber du om råd når du likevel gjør som du vil?»). Det høres­ tullete ut, men jeg måtte lære å ta imot råd og ikke følge dem.

Jeg tror sunn teologi er noe av det mest helbredende som fins. Jesus sa han kom for å bære våre byrder. Sette fanger og undertrykte fri. Kristus har frigjort oss – til frihet. Åndens frukt er kjærlighet, glede og fred.

Forkynn frihet. Lær dem dybden i nåden. Gi dem en trygg identitet som Guds elskede barn. Lær dem å elske Guds nærvær. Lær dem at fellesskap ikke er farlig. Gi dem et sunt gudsbilde. Justér forvrengte oppfatninger.

En ressurs. Mennesker som har vært en del av usunne miljøer, har erfaringer ingen andre har. De vet hvordan man ikke skal lede. De vet hvilke knapper man ikke skal trykke på. Noen av dem har vært varslere, og vet litt om kostnaden ved å si fra. De har et hjerte for andre som har opplevd det samme. Mange av dem er idealister, og brenner for det gode.

Noen av de beste lederne vi har i vår menighet, er nettopp mennesker med sekterisk bakgrunn. Se dem som den ressursen de er, og ta den tiden som trengs.
For oss tok det for lang tid før vi begynte i menighet igjen. Minnene var for sterke, og likheten til det vi hadde opplevd for stor.

• Les også Kari Halstensen med flere: Mulige veier til sunt kristent lederskap

Jeg kjenner mange som har hatt lignende opplevelser, og som idag står uten fellesskap. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske det kunne slutte å være sånn. Jeg ser at vi som menigheter har en jobb å gjøre, og jeg håper den blir gjort.
Det er vel verdt det. Guds velsignelse og lykke til!

• Les også Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Holdninger fra 1960- årene som lever i beste velgående i mange menigheter

Publisert over 4 år siden

ettersom jeg forstår ditt innlegg.

Gamle fordommer og intoleranse. Å bytte ut kjærlighet med frykt er ingen god løsning for noen. Da kommer skammen og skyldfølelsen fort frem. Når så mange menigheter får statsstøtte skulle man også forvente en viss innsats for lov og rett. Det skygger man tydeligvis unna i sin iver etter å frelse. Det kan bare Gud gjøre, så disse anstrengelsene kan man droppe. Vi er verdens rikeste og mest velutdannede land. Å tenke selv er tydeligvis nytt for mange.

Lidelse. I kjølevannet av brente barn kommer ofte atferdsforstyrrelser og endret identitet. Man har vært der og skal lede andre. De er vanskelig når man knapt har omsorg for seg selv. Hvordan skal man da kunne gi noe til andre? Faglig sett holder det kanskje mål, men menneskelig sett blir det store utfordringer.

Bagatellisering. De som er maktsyke og må kontrollere andre får en slags status som ikke skaper helse. I dag er det liten utsiling av fortiden. Selv råbarka kriminelle med x antall dommer har krav på media. Hvis ikke det er bevis i en sak, skal ikke fortiden virke inn, må vite.

Uvitenhet. Når man vet at mennesker med sterke, psykopatiske trekk mangler empati, har fastlåste funksjonsmønstre og ingen selvinnsikt eller skyldfølelse (anger), kan ikke de bestemme/lede noe som helst av betydning for andre. De få som er igjen ute i samfunnet, skal redegjøres for. Hvorfor skal de være i comfortsonen, og ingen andre?

La det skure. I boliger i kommunene er sikkerheten uten betydning når et menneske skal håndtere det hele. I menigheter der takstenen faller av taket, er det bare en ting å gjøre, få en snekker innen uken er omme. Det står om livet. Man kan ikke møte seg til sikkerhet.

Kommentar #2

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Les også

Publisert over 4 år siden

Den enkle livserfaring: Brente barn skyr ilden!

Kommentar #3

Johan Rosberg

24 innlegg  442 kommentarer

Tja, hva med lidenskap Tande?

Publisert over 4 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Den enkle livserfaring: Brente barn skyr ilden!

Er selv brent, men sliter med å se mening i et HMS-regulert helvete uten mål og mening. Vi trenger vyer.

Kommentar #4

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Ja det var denne utfordringen

Publisert over 4 år siden

Tråden forsvant og jeg glemte meg bort.

For det første: Med ilden mener jeg ikke tankende omkring vår eksistens, men de suspekte miljøene og andres påvirkninger.

Jeg regner med at du med lidenskap mener søken etter mening med livet, og i tilværelsen. I så måte er det ikke bare for meg å legge ut om min forståelse, eller mangel på. Vi har så forskjellige erfaringer. Du kan jo lese dette - og gjerne hele den meningsutvekslingen med Torleiv Haus, og spør gjerne hvis du vil vite mer om hvordan akkurat jeg tenker og føler. Det er ikke for å omvende deg. Andres erfaring og tankebaner kan være interessant og kanskje til hjelp, men tenk selv. Det er din bevissthet du forholder deg til verden med, ikke andres.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere