Krisen i luther-dommen

Kirken lever i en spenning mellom det som står fast og det som forandrer seg. Det kan være vanskelig og smertefullt, sa ledende biskop Helga Byfuglien i sin hilsen til Kirkemøtet i 2014.
Det som var vanskelig, var spørsmålet om liturgi for likekjønnede par. To år senere må det sies at denne utfordring har nådd smertegrensen. Spørsmålet melder seg da hvorfor prosessen har vist seg å være så vanskelig. Eller sagt på en annen måte: Har Den norske kirke nødvendig ­institusjonell basis og mekanismer for å løse konflikten?

Som institusjon vil et kirkesamfunn, i likhet med andre ­orga-­
nisasjoner, forstå seg selv som bærer av en normativ ­orden understøttet av identitetskapende symboler og formålsenlig praksis. For at denne identitet skal kunne formidles over tid, fordres imidlertid en felles forståelse av virksomhetens egenart og omforente regler for konfliktløsning hvis det skulle bli nødvendig.

I lutherdommen bygger den institusjonelle orden først og fremst på hengivenhet til Luthers person og det reformatoriske slagordet «Skriften alene». Disse identitetskjennetegn står imidlertid i saklig spenning til Bekjennelsesskriftene som normkilder.

Spørsmålet er da hvordan konkurrende normative utgangspunkt skal gjøres operasjonelle i kirkelivet. Løsningen har gjerne vært den frihet som følger av adiaforontanken (at noe verken er ondt eller godt). Bare man i prinsippet kunne enes om den rette lære, er den ytre form uvesentlig.

Kirken er med andre ord ikke en organisasjon med bestemte former som sosiologisk normaltilstand, men eksisterer i og med at evangeliet forkynnes. Dette syn går tilbake til Luther selv som mente at troen ikke trenger annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen.

Oppbrudd. En kortfattet ­periodisering av lutherdommens søken etter en kirkeordning kan passende begynne med Luthers oppbrudd i 1517 og hans skarpe polemikk mot Roms kirkeforståelse.

Denne negative begrunnelse skulle så radikalt endres da Riksdagen i Augsburg i 1555 antok et skrift av Melanchton som det juridiske grunnlag for fyrstenes refom av kirkelivet innen deres områder.

Den politiske utvikling førte imidlertid til at den såkalte konfesjonelle stat ble oppløst innenfra etter 1750 for å bli erstattet av Opplysningstidens nye sosiale former. Visjonen om et nytt samfunn basert på interesseledede sammenslutninger fikk så sin religiøse variant i det kristelige foreningslivet.

For å simulere teologisk kontinuitet la man pliktskyldigst ­adjektivet luthersk inn i navnet på de nye frivillige organisasjonene. Om nødvendig ble bruddet med fortiden også legitimert med det teologisk sett revolusjonære slagord – saliggjørelsens orden står over kirkens. I dagens postmodernistiske klima er denne individbaserte foreningsfromhet i ferd med å gå i oppløsning sammen med politiske partier, idrettslag og andre frivillige sammenslutninger hjemme­hørende den borgerlige kultur.

Selv om luthersk kirkeliv løp­ende har hentet sine former fra det politiske liv, er innføringen av Kirkemøtet fra 1984 likevel en «game changer». Det nye i situasjonen er ikke bare at Kirke­møtet er et fremmedlegeme i forhold den lutherske autoritetsforståelse.

Troløs logikk. Alvorligere er at den parlamentariske tankegang som ligger til grunn, utelukker en prinsipiell forpliktelse på den lutherske arv. For saksbehandlingen i et folkevalgt organ følger sin egen troløse ­logikk. Uten å se seg over skulderen kan delegatene til Kirkemøtet fritt vedta hva de vil, samtidig som vedtaket ikke forventes å ha gyldighet utover øyeblikkets viljesytring. Ingen løfter som er avgitt idag, forplikter imorgen.

Derimot er prosedyren forpliktende og mindretallet er –tross all uenighet – moralsk bundet til å innordne seg flertallets beslutning. Om nødvendig overtaler demokratiet dissens med bruk av makt.

Selv om demokratiets spille­regler i det store og hele fungerer vel som prosedyre for å regulere mellommenneskelig samkvem i sin alminnelighet, er det ikke gitt at folkestyret er egnet til å løse teologiske konflikter. Med sin opprinnelse i modernitetens ­rivalitet mellom Gud og menneske ligger det en ideo­logisk basis til grunn for demokratiet menneskets frihet fordrer selvråde­rett i forhold til enhver tran­scendens.

Tankegangen innsetter altså mennesket selv som tilværelsens­ sentrum. Allerede Rousseau­ innså at demokratiet fungerer på ateistiske premisser idet han gjorde gjeldende at demokratiets Gud er samfunnet selv når det uttrykker flertallsviljen.

Krisen. Krisen som dagens lutherdom gjennomlever, viser etter mitt syn at det lutherske tankesett ikke makter å artikulere et normsystem som kan ­tjene som grunnlag for et kirkelig fellesskap. Slagord som Bibelen alene og den reformatoriske arv produserer ikke bilder som gjør det mulig å skjelne mellom hva som er teologisk rett og galt ifølge egen overlevering.
Den reformatoriske arv lever videre som museale forestillinger som ikke utkrystalliserer meningsgivende mønstre.

Slik er Den norske kirke overlatt til begivenhetenes dumpe trykk. Det er ikke overraskende at prosessen oppleves som vanskelig og smertefull.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.5.2016