Den uunnværlige dialogen

(Skrevet sammen med Ingrid Rosendorf Joys, rådsleder STL)

Hvordan kunne annerledes troende innbille seg å bli likestilte med Den norske kirke? Det var politikerne som sa dette høyest, ikke statskirkens folk. 20 år tilbake ville de ha seg frabedt at andre enn dem skulle styre den kraften «tros- og livssynsbevegelsene» hadde. For det viste seg å være mye kraft i dette. Så mye at den norske stat ble dømt i både Den europeiske menneskerettsdomstol og FN for sitt forsøk på ensretting av det nye kristendomsfaget med stor K.

Man forsøkte seg også på å spikre den sanne identitet til «å være norsk er å være kristen». Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble etablert som et resultat av det norske samfunns majoritetsblindhet for tros- og livssynsminoriteters behov for likebehandling. I mai 1996 startet åtte medlemssamfunn, inkluderte Den norske kirke, dialogprosessene.

Mye har skjedd siden det. Mye bra. Fokus blir derfor hva vi sammen må få til fremover.
Både lek og lærd i partier, prestegjeld og moskeer har justert holdninger ganske raskt og konstruktivt. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ble den sekulære plattformen for tros- og livssynsledere for humanister, ny-religiøse, hindugrupper, ulike kristne, muslimer og buddhister som alle har hatt dialogen både med hverandre og ut til storsamfunnet som mål.

Våre nå 14 medlemssamfunn har gitt oss et sterkt mandat og legitimitet i dialogen med myndigheter sentralt og lokalt. Tålmodig oppbygging av gjensidig tillit har gitt plattformen integritet og relevans. I et Europa som strever med politikerforakt og synkende tillit til institusjonene, er våre relasjoner her verdifulle.

I dag er vi mange norsk-sikher, norsk-pakistanere, norsk-­filippinere og norsk-jødiske med identiteter som flyter mellom majoritets- og minoritetsidentitet. Det finnes altså ikke bare én nasjonal identitet som «hvit og kristen nordmann».

Den tilhørigheten medlemmer har til våre ulike samfunn, er ulikt begrunnet: tro, bevaring av kultur, lengsel til opprinnelsesland, kjent sosialt nettverk, universell humanistisk anskuelse med mer. Det multikulturelle og -religiøse livet leves ut i hverdagen.

Ikke privilegier. Vår oppgave er sammen med andre institusjoner å utforme en politikk som ikke viderefører Den norske kirkes privilegerte status, men kan håndtere mangfoldet så rettferdig og likeverdig som mulig etter skillet mellom stat og kirke. Vi må sørge for likebehandling i lovverk og rutiner i sykehus, skoler, gravferdspraksis, forskning, kultur osv.

Status i jubileumsåret er at vi har kommet langt:
• Tros- og livssynsperspektiver er i ferd med å få sin naturlige, representative plass i innenfor alle samfunnsområder
• Våre medlemssamfunn er i dag norske institusjoner på linje med kulturelle, sportslige ­eller ­humanitære organisasjoner som formidler positive verdier og perspektiver, samt utøvere av praktiske oppgaver i lokalsamfunnene vi virker i.
• Vi har gjennom 20 år skapt et klima for samtale, samhold og samhandling som virker konfliktforebyggende og integrerende – i en tid hvor polariserende og stigmatiserende språk har fått større plass
• Vi skygger ikke unna dialogen om de temaene som er vanskelig, som familiesyn, kvinners plass eller intern usunn praksis.

Uenighet. Vi trenger å styrke vår kunnskap om å leve sammen i uenighetsfellesskapet. 20 år med dialog i STL var ønsket og nødvendig, de neste 20 årene blir dialogen uunnværlig. Dialogen krever at man må forstå i dybden. Vi må se helheten, være mangespråklig, vekte verdier - for endelig å presentere motsetninger og konflikter, få dem opp til overflaten for reell behandling – det er dialogens sanne oppdrag.

Dialogen skal vise at det ikke er noe mål i seg selv at alle skal gå i samme retning. Dialogen skal forstå samspillet mellom gruppe og individ, og mellom beskyttelse og frihet.

Vi ser at aktivt medborgerskap er en forutsetning for demokratiet. Det sivile samfunn er bufferen for demokratiet med likestilling og deltakelse av begge kjønn både i arbeidsliv og frivillighet. Tros- og livssynssamfunn må være fremmere, ikke hemmere av sunn utvikling og opprettholdelse av velferdssamfunnet vårt. Vi ser uhyrlige konsekvenser i samfunn der det ikke er slik.

Vold i Guds navn. Radikalisering, ekstremisme og vold i Guds navn har alltid vært og er en livsfarlig strategi for makt og kontroll. De frihetene vi har kjempet oss til i Norge, må beskyttes ved at vi tydelig skiller mellom juss og moral. Det er norske lover som gjelder, ikke ulike gruppers moralske meninger. Det er individet som trenger rettigheter, ikke en gud. Vi må ta vårt individuelle ansvar. Staten, menigheten eller gruppen kan ikke ordne alt.

Ytringsfriheten må praktiseres aktivt, og medienes eksponerende samfunnsoppdrag overfor usunne, lukkede miljøer, eller de med farlige verdier styrt fra utenlandske bevegelse må verdsettes.

STL må selv intensivere rekrutteringsarbeidet for deltakelse i dialogarbeid nasjonalt de neste 20 år. Vi har mye å by på som fellesskapet vårt trenger: solidaritet, etisk refleksjon rundt forskning, klima, fordeling av rikdom og byrder.

Blindflekker. Det er ikke lenger store blindflekker i vår kunnskap og oppfatning av hverandre i Norge. Snarere har virkelighetsbilder bygd på konspirasjoner og reelt hat fått mer plass. Likevel har Norge gode nok forutsetninger for å greie de neste 20 års samliv tilfredsstillende hvis vi greier å motstå dem som vil at vi skal skape fiendebilder av hverandre. I STL tror vi at valget om å videreføre dialogen med hverandre som partnere – så ulikt som vi tror, eller ikke tror – er det viktigste valget vi kan gjøre fremover.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.05.2016