Verdidebatt

Krevende forsoning med romanifolket

Forsoning med taterne kan ikke vedtas. Myndighetene må erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre, må vurdere om tiltakene er tilstrekkelige.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske kirkes sokne­prester satt i kommunale vergeråd og Norsk Misjon Blant Hjemløse hadde mandat fra ­Sosialdepartementet, og ble ledet av prester og proster. På denne måten var Den norske kirke del av en statlig tvangsassimilering av taterne/romanifolket, som omfattet mishandling.

Videre, tiår etter at Norge ble part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ble foreldre skilt fra sine barn og all kommunikasjon hindret. Dette er dokumentert i rapporten fra Tater-/romaniutvalget, ledet av Knut Vollebæk (NO2015:7), lagt fram 1. juni 2015. Høringsfristen er 1. juni 2016.

• Les kronikken til utvalgsleder Knut Vollebæk: Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk

Tar tid. En bred nasjonal høringsdialog er gjennomført i år. I dialogmøtene har kommunal-og regionalminister Jan Tore Sanner uttalt at han ønsker forsoning. Det samme ønsket uttrykte daværende kommunalminister Erna Solberg i 2004. Har myndighetene gjort nok i mellom­tiden for å legge til rette for forsoning? For at forsoning skal skje, må myndighetene erkjenne at forsoning tar tid, og at de som er ofre må legge føringene og vurdere om tiltakene er tilstrekkelige. Kort fortalt: Forsoning er krevende og kan ikke vedtas.

To kirkelige aktører har erfaring med arbeid med taterne/romanifolket, med mål om forsoning: Kirkens Sosialtjeneste de siste par årene og Den norske kirke, særlig i årene rundt år 2000.

Dialogen mellom Kirkens Sosialtjeneste og representanter for taterne/romanifolket er på høy tid. Som del av dialogarbeidet forsøkte Kirkerådets sekretariat å hjelpe i gang en dialog mellom taterne/romanifolket og Kirkens Sosialtjeneste rundt år 2000, men lyktes ikke da.

Beklagelse. Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som overtok eien­dommene og mange av de ansatte fra Norsk Misjon Blant Hjemløse da denne ble lagt ned i 1986, uttalte for ett år siden – ­under framleggelsen av rapporten: «På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager vi på det sterkeste de krenkelser og overgrep som tater/romanifolket ble utsatt for under Norsk Misjon Blant Hjemløse.»

Viktig er også følgende utsagn fra Kirkens Sosialtjeneste: «Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/­romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dem i møte…»

Vi ser at begrepet «beklage på det sterkeste» er valgt av Kirkens Sosialtjeneste, mens de bruker ordet «unnskyldning» for å uttrykke hva som var rimelig å forvente fra Norsk Misjon Blant Hjemløse.

Kirkens Sosialtjeneste har ikke stått bak tvangsassimilering av taterne/romanifolket, men rapporten kritiserer forhold i Kirkens Sosialtjeneste i årene 1986-1990, særlig forvaltningen av stiftelsen Svanviken.

Motsetninger. Når Kirkens ­Sosialtjeneste ønsker å komme taterne/romanifolket «i møte», er dette blitt vanskeliggjort av ulike prioriteringer hos de ulike organisasjonene for taterne/romanifolket, som Vårt Land har vist. Disse motsetningene må ikke gi handlingslammelse, verken hos organisasjonene som representerer taterne/romanifolket, Kirkens Sosialtjeneste eller Den norske kirke.

Kirkemøtet i Den norske kirke­ lærte noe om betydningen av ulike ord fra 1998 til 2000, da en enstemming bønn om «unnskyldning og tilgivelse» kom fra Den norske kirke til taterne­/­romanifolket. I 1998 brukte Kirke­møtet bare ordet «tilgivelse». Ved å be om tilgivelse forventer man å få tilgivelse.

I den aller siste avstemmingen på Kirkemøtet 1998 delte delegatene seg på midten mellom dem som støttet komiteforslaget – som sa «vi» – og et benkeforslag – som sa «vårt folk». Da det siste fikk knapt flertall, ble dette møtt med gråt og sinne fra taterne/romanifolket. Deres erfaring var at problemet var «øvrigheten», ikke «folket».

Ikke vedtas. Hos Den norske kirke har det vært et mål at gjennom konkrete tiltak skulle et grunnlag bli lagt som kunne skape forsoning. En forsoningsprosess kan forstås som å gå gjennom stadier, ofte med de engelske ordene recognition (erkjennelse), repentance (anger) og restoration (ny politikk og nye relasjoner) som navn på stadiene før selve forsoningen kan finne sted.

Ny politikk og nye relasjoner tar tid. Det er ikke mulig å lage en liste over tiltak som er nødvendige. Noen forhold bør likevel løftes fram:

For det første er erstatningsordninger til barnehjemsbarn mangelfulle. Noen kommuner har gitt inntil 750.000 kroner i oppreisning; andre gir ingenting. En nasjonal ordning må tilbys dem som ikke har fått kommunal oppreisning.

For det andre må en tverr­departmental arbeidsgruppe etableres for å foreslå tiltak for å fremme tillit mellom ulike myndighetsorganer og taterne/romanifolket.

For det tredje må mer informasjon om taterne/romanifolket sin historie og kultur gjøres kjent. Christian Vs norske lov av 1687 forbød ikke bare jøder og tatere (3. bok, kapittel 22), men hjemlet dødsstraff for taterne. Formidling gjennom skolen er prioritert, men vi vet lite om hvordan formidlingen skjer i klasserommene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. MAI 2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt