Gjør døren høy, gjør porten vid

Generalsekretær i Kirkerådet, Ole Inge Bekkelund, forteller 9. mai til NRK at det er et sterkt engasjement for at Den norske kirke skal være en åpen kirke, hvor det er rom for alle. Et argument som har blitt brukt for å begrunne vedtaket om at homofile skal få inngå ekteskap i kirken på lik linje med det klassiske ekteskapet mellom mann og kvinne.

Kirken verden over har gjennom alle tider arbeidet for å vise at den er åpen for alle. Både for jøde og greker som Paulus sier det, og som Mesteren selv sier i misjonsbefalingen hvor han ber oss om å gå ut til alle folkeslag. Det er altså ingen som ikke får komme inn i Guds kirke. Så hvorfor bruker en da dette som et argument til fordel for homofiles rett til å gifte seg?

I Matteus kapittel 16 leser vi om Jesus som spør sine disipler et avgjørende spørsmål om hvem han er; «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»  Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Guds kirke skal altså bygges på bekjennelsen av at Jesus Kristus er den levende Guds sønn. Dette er klippen hele reisverket hviler på. Så hvem er han, denne Guds sønn? Han er sann Gud og sant menneske. Ved å la seg føde inn i sitt eget skaperverk kunne han ta på seg og sone for all verdens synd fordi han selv var uten feil.  Og når synden er oppgjort kan Faderen tilgi oss.

Når vi går inn i kirken gjør vi ikke det for å få bekreftet at vårt liv er i overenstemmelse med guds bud. Nei det er faktisk tvert om. Vi gjør det fordi Guds bud treffer oss, dømmer våre tanker, ord og handlinger, og vi har behov for å få del i tilgivelsen. Salmene, prekenen og hele liturgien bygger opp under dette som vi så tydelig ser og får del i ved nattverden; Vi bøyer hodet og kneler fremfor Gud med våre liv, fulle av feil og synder, og gjennom nattverdmåltidet og bekjennelsen får vi del i frelsen og vi kan løfte hodet på vei ut – vi er tilgitt. Vi er fri. Og vi går ut i verden og tilgir våre skyldnere slik Gud har tilgitt oss. Slik har kristendommen en påvirkning på verden som holder samfunnet vårt sammen. Vi blir slik som den gud vi tror på, en gud som tilgir. Kirken er derfor både salt i våre liv og avgjørende for at våre samfunn skal fungere. Denne dobbelheten burde flere få øynene opp for. Også kirken selv.

På denne måten har kirken verden over arbeidet gjennom alle tider. Den har forkynt et budskap som avslører våre liv, og blottlegger våre feil. Den Hellige Ånd avslører alt og viser oss vår tilstand overfor den hellige Gud. Og som G. K. Chesterton sier «Kirken berettiges ikke av at dens medlemmer ikke synder, men av at de gjør det!» Kirken har altså ikke noen misjon om den ikke skal avsløre synd. For kirken har nemlig et budskap om nåde. Og hvor det ikke er synd er det heller ikke behov for nåde.

Når mennesker som lever i homofilt samliv ikke har funnet seg til rette i kirken har ikke dette å gjøre med at de ikke kan få komme inn. Døren er åpen, også for dem. Men for Åpen Folkekirke var ikke dette nok. De ville at døren skulle gjøres høyere og porten videre slik at de kom inn i kirken uten å måtte bøye seg for Gud, og på den måten få bekreftet at alt står bra til. Men dette er stikk i strid med kirkens grunnlag og bekjennelse. Kirken kan aldri bøye seg for menigheten. Det er menigheten som må bøye seg for kirken. En kirke som bøyer seg for menigheten bygger på en Gud som bøyer seg, som forandrer seg. Den forkynner at det er opp til hver enkelt å vurdere sitt forhold til sin gud. Og når budskapet er slik er det ingen som har behov for tilgivelsen og Jesus Kristus. Og en kirke som ikke har behov for fundamentet, den levende Guds sønn, vil falle sammen, slik alle bygg faller når grunnmuren rives. En kirke uten Jesus Kristus som fundament er derfor ikke noen kirke.

Salmedikteren tenkte ikke på menigheten når han skrev første linjen; «Gjør døren høy, gjør porten vid». Han mente Jesus Kristus selv; «Den ærens konge kommer hit!» Verden over har kirken alltid forkynt et nådens år, til frihet for den som rammes av Guds bud. Hva den vil forkynne nå vites ikke.

«Han roper ut et nådens år,
vår nød ved ham en ende får,
derfor av lengselsfulles tall
en gledesang ham møte skal.»