Mer enn fine ord må til, Røe Isaksen

Arild Hermstad. Daglig leder i Framtiden i våre hender
Odd Arild Netland. Leder i Folkehøgskolerådet
Tom Tiller. Professor i pedagogikk ved UIT

Framtiden kan bli dramatisk. Hvilken kunnskap trenger dagens elever for å takle den?
En ny stortingsmelding fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om framtidens skole foreslår at demokrati og med­borgerskap, bærekraftig utvikling og livsmestring skal ­prioriteres i grunnskole og videre­gående opplæring.

Dette vil kunne gi elevene ­ferdigheter til å løse utfordringene 
som vil forme deres framtid. Det er løfterikt, men er det nok?

Temaene er ikke nye. Vi som er voksne i dag, fikk på sytti-, åtti- og nittitallet kunnskap om miljø, forurensing og bærekraft. Den siste store satsningen kom i 2004, med FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling.

«Kunnskap om bærekraftig utvikling skal gjennomsyre all undervisning i den norske skole» sa daværende leder i den norske UNESCO-kommisjonen, Astrid Nøklebye Heiberg. Ordene falt under lanseringen i mars 2005 og likner på ambisjonene Røe Isaksen nå presenterer.

Honnørordene. Syv år senere var det kun 9 prosent av landets skoleledere som sa seg enig i at FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling hadde inspirert skolenes undervisning.
Vi står i fare for å få «de gode motivers tyranni», altså at honnør­ordene ikke følges av handling og dermed mister sin kraft.

Alle FN-land, inkludert Norge, har skrevet under en forpliktende 
avtale om å sørge for utdanning 
for bærekraftig utvikling. Folke­høgskolene har tatt dette på 
alvor, og stilt seg spørsmålet: Hva betyr egentlig en utdanning for bærekraftig utvikling?

I 2014 startet Folkehøgskolerådet og Framtiden i våre hender samarbeidet «Aksjonsforskning og bærekraft — folkehøgskolen for framtiden». Dette er et treårig prosjekt som forener en pedagogisk fornyelse med temaene livsmestring og medvirkning til en bærekraftig utvikling. Prosjektet 
innbefatter alle de tre satsningsområdene som regjeringen tar opp i stortingsmeldingen, og 
baker dette inn i skolefagene.

Liv og lære. Våre erfaringer viser mulige utviklingsveier for undervisning og elevmedvirkning i skolen. Det utfordrer det nokså ensidige fokuset på ­teori og testing av kunnskap som kjennetegner norsk grunn- og ­videregående skole i dag. Det hjelper ikke bare «å få det inn» gjennom ørene — det må også oppleves. Demokrati, bærekraft og livsmestring må ­gjøres livsnært og relevant, og som kunnskaps­ministeren anbefaler, ­temaene må bakes inn i alle fag.

Det nytter ikke å lære hvorfor vi i et klimaperspektiv bør redusere kjøttkonsumet, hvis skolekjøkkenet ikke følger opp med hvordan bærekraftig mat kan tilberedes. Og elevene kan ikke få kunnskap om kutt i klima­utslipp i transportsektoren, ­samtidig som man legger skoleturene til eksotiske steder som krever ­lange flyreiser. Da skurrer det for de fleste. Skolene kan med enkle grep bli et sted hvor ­elevene opplever bærekraft i praksis.

Unge leder. Andelen nordmenn som mener global oppvarming er blant de største ­utfordringene vi står overfor, har økt kraftig de siste årene. Det er ungdommen som leder an. Ungdom vet at en verden som er to til tre grader varmere i 2050, er en verden vi ikke vil ha.

Vi trenger nå å snakke om en verden vi vil ha, og hva vi må gjøre i dag for at den ønskede framtiden skal bli en virkelighet. Miljødiskursen, slik den er blitt ført til nå, har hatt et relativt ensidig fokus på alt det vi må slutte med.

Vi bør heller begynne å ­snakke om hva vi skal begynne med, og ikke minst hvordan vi skal gjøre det.

Skal vi bidra til at vi over­holder målet i Paris-erklæringen 
om å begrense oppvarmingen til 1,5 graders oppvarming, må vi innstille oss på et samfunn hvor klimautslippene raskt skal ­reduseres til null.

Med Kunnskapsløftet fikk vi langt mer bruk av testing i skolen, hvor elevenes kunnskaper måles og veies ustanselig. Problemet er at kunnskap om bærekraftighet eller livsmestring ikke lett lar seg måle innenfor dagens system.

Inspirere. Skolene prioriterer det som kan måles i stedet for det som er viktig. En skole for framtiden bør i større grad legges opp med mål om at elevene ikke bare skal lære hvordan verden er, men også hvordan de kan være med på å gjøre verden til et bedre sted å leve — for alle mennesker.

Hvilke pedagogiske metoder og prosesser egner seg så for å inspirere elever og unge mennesker til bærekraft og aktivt medborgerskap? Aksjonsforskning og aksjonslæring viser seg å være en alternativ pedagogisk tilnærming, hvor også kravet til testing er tonet ned.

Eleven inviteres inn som ­aktiv deltager i egen læring. Det skal ikke bare forskes på noe, men også i egne erfaringer og sammen med andre. Evalueringer viser at ved å legge til rette for læring om bærekraft gjennom egendefinerte forskende oppdrag, så skapes også mestringsfølelse, økt deltagelse og engasjement.

Vi ønsker debatten om en skole for framtiden velkommen. Ved å understreke at demokrati, bære­kraftig utvikling og livsmestring skal være temaer i en skole for framtiden, viser kunnskaps­ministeren at dette også er viktige verdivalg: Det handler om fordeling, om hvordan vi skal leve livene våre og om hvordan vi skal leve sammen. Bare slik kan vi komme nærmere en rettferdig klode i økologisk balanse.

Endre praksis. En skole for framtiden vil kreve at disse verdiene får en tydeligere kobling til praksis enn hva som er tilfellet i dag — både i skolenes undervisning, i skolenes egen praksis og i skolenes plass i samfunnet forøvrig.

Da må vi også utfordre ­etablerte verdier i dagens skole, og ha mot til å diskutere om det er nødvendig å endre praksis. Bare slik får vi en skole som ­virkelig fremmer verdier og praksis som bidrar til å skape den verden vi ønsker oss.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 23.5.2016