Verdidebatt

Å tale kristent

Vi mennesker er ofte mindre nøytrale og objektive enn vi skulle ønske. La oss vokte oss fra å snakke slik at det virker som om tungen vår brukes til å forbanne andre mennesker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik!»

Disse ordene er hentet fra Jakobs brev 3,8–10, og inneholder en sterk advarsel imot at vi bruker tungen vår destruktivt.

Jakob understreker at vi ikke skal forbanne andre mennesker fordi de er «skapt etter Guds bilde». Det minner oss om at kristne først og fremst bør betrakte mennesker som medmennesker – skapt etter Guds bilde.

Subjektive grenser

Så vet vi at mennesker både sier og gjør problematiske ting. Det er en selvfølge at vi kan rette kritikk mot det som fortjener kritikk. Men hva betyr det å omtale andre mennesker på en akseptabel måte? Hvor går grensen mellom hetsende omtale og saklig kritikk? Hvordan definerer vi sjikane? Jeg tror en rekke debatter viser hvor vanskelig det er å bli helt enige om akkurat det.

I sin 1. mai-tale kritiserte Mani Hussaini, lederen i AUF, innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug på denne måten: «Kast kjerringa på hue ut av regjeringa». Kritikken var sterk mot Hussaini, og han beklaget senere uttalelsen.

Jeg mener uttalelsen til Mani Hussaini var i nærheten av sjikanerende. Men det er tankevekkende at flere av dem som kritiserte AUF-lederens språkbruk, brukte mye sterkere ord. På sin egen Facebook-side ble han sjikanert på det groveste og fikk også drapstrusler.

Antagelig er årsaken til at vi ofte er uenige om forskjellen mellom hard kritikk og sjikanerende omtale at vi blir styrt av selve temaet som diskuteres. Er vi overbevist om at sterke karakteristikker stemmer med virkeligheten – kort sagt at vi argumenterer sant – vil vi raskt avvise at vi er ubalanserte, usaklige eller sprer sjikane. Kanskje vil vi også påstå at hovedsaken er innholdet i det vi sier, ikke formen.

Vi mennesker er ofte mindre nøytrale og objektive enn vi skulle ønske. Kanskje er det derfor vi ofte lar være å kritisere en debattant for et usaklig personangrep – eller for latterliggjøring; det som styrer oss er at vi støtter vedkommende i sak.

Vokte tungen

På temasidene skriver vi denne gang om kristne innvandrere. Det finnes mange av dem i landet vårt. Vi skal på ingen måte ta for gitt at en innvandrer fra Asia eller Afrika er muslim. Mange av dem er kristne – som ofte fremviser et sterkt ønske om å leve som Jesu disipler.

Dette bør få betydning for hvordan kristne omtaler innvandrere. Dessverre virker det som om norsk innvandrings- og integreringsdebatt er svært polarisert. Noen er mest av alt opptatt av å advare mot fremmedfrykt, og står kanskje i fare for å bagatellisere reelle utfordringer. Andre er først og fremst opptatt av at innvandrere – og særlig muslimer – representerer en trussel mot norsk kultur. Fra alle kanter i debatten er ordbruken ofte krass.

Derfor bør vi minne hverandre om ordene fra Jakobs brev. For uansett hvor kritiske vi er til islam som religion, venstresidens innvandringspolitikk eller hva det skulle være: Våre medmennesker er skapt i Guds bilde. La oss vokte oss fra å snakke slik at det virker som om tungen vår brukes til å forbanne andre mennesker.

FØRST PUBLISERT SOM LEDERARTIKKEL I UTSYN 18. MAI - MED HENVISNING TIL TEMASIDER I AVISEN

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt