Kari Halstensen

2

Mulige veier til sunt kristent lederskap

Det kan se ut til at mye av det som går galt i ulike trossamfunn, har som fellesnevner at hensynet til det menneskelige er blitt ofret til fordel for det åndelige. Nå trengs det kraft til å handle.

Publisert: 23. mai 2016

Jon-Erik Bråthen. Sykehusprest
Inger Ma Bjønnes. Sykehusprest
Kari Halstensen. Psykolog
Helle Myrvik. Lektor/religionsviter
Gunnar Fagerli. Instituttprest

De siste ukene og månedene har ulike ­medier formidlet mange fortellinger om gudstro og menighetstilhørighet som ikke tålte møtet med levd liv. Vi har hørt om dype lojalitetsbånd til dedikerte ledere som holdt hardt fast på store visjoner om hva felles­skapet skulle utrette i tjeneste for Gud.

Vi har hørt om barndom og ungdomstid som ble gjennomsyret av en total hengivelse til et trosfellesskap som krevde alt. Vi har hørt om kampen på veien ut og om smerten da båndene til fellesskapet måtte skjæres over.

Etterpå kom sorgen over tapte år, ensomheten utenfor felles­skapet og tomheten etter at ­meningen med livet ble borte.

Rop. For noen fører denne veien til frihet og større rom for å utfolde egen personlighet. For andre kommer ikke denne friheten. I stedet plages de av ­depresjoner i kjølvannet av det tapte, og martres av angst for å ha valgt feil.

Felles for disse fortellingene er at de bærer i seg et rop om at noen har ansvar for det som gikk galt: Noen forkynte budskapet som ledet til en bundet og begrensende livsstil – eller til overmodige og urealistiske valg i avgjørende livssituasjoner.

Les også Ole Petter Erlandsen: Brente barn - veien videre

Stemmene som nå forteller disse livshistoriene, peker med all rett på dem som hadde leder­ansvar i de trossamfunnene eller organisasjonene de var en del av. De ber om svar – og bør få svar fra dem som var betrodd ansvar og lederposisjon. Ansvarliggjøring er imidlertid bare en begynnelse når konsekvensene av usunt lederskap er blitt synlige. Prosessen som bør følge ­etter en slik ansvarliggjøring, kan bli betydningsfull for tre parter:

• Den som er rammet
• Den som er anklaget
• Det store fellesskapet av ­kristne menigheter og organisasjoner.

Den som er rammet: Å bli møtt med respektfull forståelse og ­ærlig beklagelse, kan være et viktig bidrag i den vanskelige prosessen med å komme til rette med sår og tap trosfellesskapet har påført et enkeltmenneske.

Her er det også viktig å anerkjenne at noen har behov for hjelp med å bearbeide det de har vært gjennom. I mange tilfeller er konsekvensene av det som har hendt for alvorlige til at personen kan ta seg ut av det alene.

Den som er anklaget: Å våge prosessen med å søke innsikt i hvorfor det gikk galt, kan bli en vei til vekst og modning for ledere som står overfor anklager. Disse lederne trenger å ta seg god tid til å lytte og til å stille seg selv spørsmål. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen kan for eksempel være: Ble livet i menigheten vanskelig for enkeltindivider fordi forkynnelsen bygde på en teologi som ikke i tilstrekkelig grad tok på alvor grunnleggende sider ved det å være et menneske?

Det store fellesskapet: Det finnes fortellinger om overgrep, rovdrift på menneskers arbeidskapasitet og krenkelser i de fleste kristne sammenhenger. Alle ­menigheter og organisasjoner bør med andre ord kjenne ­ansvar for å lære av de smertefulle ­erfaringene vi nå har fått del i fra noen identifiserte trosfellesskap.

Les også Arne Austad: Åndelige overgrep må ikke dysses ned

Gjennom arbeidet vårt som sjelesørgere og terapeuter har vi møtt mange som vært utsatt for overbelastning og/eller overgrep i rammen av ulike trosfellesskap. Som diakonal institusjon har Modum Bad et ønske om å være et sted å komme til både for den som trenger terapi og for den som trenger rådgivning og/eller sjelesorg.

Videre er det viktig å peke på at de fortellingene vi nå har hørt ikke bare peker bakover – de peker i høyeste grad også fremover. Hver og en av dem er en påminnelse om at det mennesker gjør i beste mening kan gå veldig galt. Vi har ikke bare et ansvar for å bearbeide det som har skjedd i fortiden, vi har også et ansvar for å forhindre at noe lignende skjer igjen. Hva gjør vi for å forebygge at vi får nye fortellinger om samme smerte om ti år?

Ofret. Det kan se ut til at mye av det som går galt i ulike trossamfunn har som fellesnevner at hensynet til det menneskelige er blitt ofret til fordel for det åndelige. Et trosfellesskap som bidrar til å skape en livsstil der det grunnleggende menneskelige ikke respekteres, vil over tid påføre enkeltindivider problemer og/eller skader.

Kanskje må vi finne og forstå flere av årsakene til at kristne ledere i så stor grad har presset både egne og andres egne grenser, for å kunne forebygge at mennesker som søker seg inn i ulike trosfellesskap utsettes for rovdrift, urealistiske visjoner og overgrep. En årsak kan være at vi mennesker har vansker med å møte våre egne og andres ­begrensinger med aksept og omsorg

Les Andreas Nordli: Historien som rystet oss og viste vei

Fortellingene media har formidlet den siste tiden, vekker et behov for å kunne vise handlekraft i et arbeid nettopp med å forebygge at det vanskelige gjentar seg. For oss på Modum Bad får denne handlekraften form som et ønske om å bruke kunnskap og erfaring på nye måter.

Tettere på. For å kunne være en bidragsyter ser vi at det er nødvendig å komme i tettere dialog med dem som har lederansvar i kirker, menigheter og organisasjoner. I samarbeid med Norges Kristne Råd planlegger vi å invitere til en samling hvor vi søker å få del i de erfaringene ledere i ulike trosfellesskap bærer på. Enkelt sagt inviterer vi til dialog, fordi vi kjenner et fellesmenneskelig ansvar for å lære av de fortellingene vi har fått høre.

Vi tror at det er mulig å få til noe annet og noe bedre – fordi vi tror på det gudgitte krefter i mennesker kan utrette.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 23.5.2016

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Det tar minst to for å danse tango

Publisert over 3 år siden
Kari Halstensen . Gå til den siterte teksten.
Å våge prosessen med å søke innsikt i hvorfor det gikk galt, kan bli en vei til vekst og modning for ledere som står overfor anklager. Disse lederne trenger å ta seg god tid til å lytte og til å stille seg selv spørsmål.

Takk til Kari Halstensen og hennes dyktige kolleger ved Modum Bad for et betimelig og viktig innspill til både de som opplever seg ”rammet” og ”anklaget”. Temaet er så vidt stort og omfattende at det kan være vanskelig å si noe generelt om dette. Likevel føler jeg at trådstarter makter å sette ord på de viktigste faktorene rundt disse meget krevende prosessene.

Ut ifra erfaring fra egen livskrise i kjølvannet av et ublidt møte med åndelige lederskap, med påfølgende opphold ved overnevnte institusjon, vil jeg imidlertid gjerne få tillegge følgende:

En sak har alltid minst to sider, og det tar minst to for å danse tango. Selv opplevde jeg hvordan mine personlige reaksjoner på hvordan jeg ble behandlet, også fortalte en hel del om meg selv – ikke bare de andre. Ting var ikke bare sort-hvitt, men hadde nyanser som ansvarliggjorde både meg selv og de jeg opplevde konflikter med. Imidlertid stod det ikke i min makt å forandre på de andre – bare på meg selv. Dette ble for meg starten på en reflekterende prosess som endret meg innvendig, og der det smertefulle faktisk ble vendt til noe godt og positivt for meg. Jeg opplever meg ikke på noen måte ”ferdig” i denne prosessen, men det har i det minste gitt meg en ny evne til å stille viktige spørsmål til meg selv. Dermed har jeg forhåpentlig også blitt litt bedre til å forstå andre. 

Det kan være fristende å tillegge de ”anklagede” alt ansvar for hvorfor ting ble som de ble, uten at jeg selv nødvendigvis innehar den nødvendige selvinnsikt for å kunne se meg selv utenfra. Mentalisering er et moderne uttrykk for denne innsikten – å kunne forstå seg selv utenfra og forsøke å forstå andre innenfra. I konflikter med lederskap og andre relasjoner generelt er det avgjørende viktig at det er en gjensidig vilje til å forstå hvordan en selv kan oppfattes av andre.  Med fare for å generalisere, kan det være viktig å påpeke at den som er ”rammet” også kan ha behov for å stille seg selv noen ransakende spørsmål før man inntar offerrollen og roper ”ulv!”.

Menneskenaturen er som kjent svært kompleks, og relasjonelt samspill er en krevende øvelse for amatører. Det er derfor ikke gitt at jeg som er ”rammet” nødvendigvis har oppfattet alt slik det er – og i hvert fall ikke alltid slik det var ment. Jeg sier ikke dette verken for å bagatellisere eller unnskylde åndelige overgrep, men mer for å peke på det faktum at virkeligheten sjelden er akkurat slik jeg ser den. Dersom en slik erkjennelse kan fremkalle ydmykhet i tilnærmingen til hverandres forståelse av en fastlåst situasjon, er jeg overbevist om at alle kan ha noe å lære – ikke bare de ”anklagede”. 

Kristne ledere er selvsagt også mennesker, med de samme svakheter og behov som alle andre. Å avkreve disse for en karakter og hellighet som hos moder Teresa eller Kristus selv, er nok i beste fall et naivt og urealistisk prosjekt som lett ender med skuffelse.  Ingen kan utføre mirakler, og ingen kan gjøre noe mer enn det man faktisk kan. Derimot bør man i det minste kunne forvente av disse det samme som hos oss selv: At man er villige til å lytte, stille seg selv spørsmål og ta den andre seriøst.  Dernest vise vilje til selv å ta de nødvendige stegene for å gjenopprette tillit og relasjonell legedom - i den grad det er mulig. 

Kommentar #2

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Ut ifra erfaring fra egen livskrise i kjølvannet av et ublidt møte med åndelige lederskap, med påfølgende opphold ved overnevnte institusjon, vil jeg imidlertid gjerne få tillegge følgende:

Takk til Halstensen og Søetorp som tar denne debatten til et høyere nivå! La oss håpe at kristne ledere tar skikkelig tak i disse tingene nå og framover. Forøvrig kan jeg anbefale Edin Løvås' bok, "Det farlige maktmennesket".

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere