Hans Eskil Vigdel

Forfatter av "Ingen introverte i himmelen"
15

Med ønske om en fargerik debatt og #fullåpenhet

Debatt er ikke farlig, snarere tvert imot. Åpenhet rundt usunn ledelse og usunn tro skaper rom for evangeliet og gjør Jesu ord og liv tilgjengelig for flere.

Publisert: 21. mai 2016

Debatten vi nå ser rulle videre, er ikke nødvendigvis behagelig, men ser vi nøyere etter, er den i sin essens omsorgsfull. Jeg begynte å skrive fordi jeg var redd for at VGTVs Frelst-serie skulle bli stående uimotsagt. Ikke fordi jeg tenkte at det var dårlig TV, men fordi filmen trengte god oppfølging. Det som uroet meg mest, var tausheten. Sakte, men sikkert endret situasjonen seg og stadig flere har bidratt til åpenhet. Det er jeg glad for. For hvorfor er denne debatten så vanskelig, og hvilke konsekvenser er det vi frykter?

Trosbevegelsen er taus

Jeg får ikke sagt det nok hvor fenomenalt det er å se hvordan både utsatte, kristenledere og ulike fagfolk har kommet på banen. I sum har det skapt større rom for å ta utsattes opplevelser på alvor. Det har vært avgjørende at disse bidragsyterne på hver sin måte har bydd på seg selv i offentlige rom. Jeg vet at det har vært krevende, men det er verdt det. 

Når noen velger å være åpne, skaper det mer åpenhet. Historier skal høres og flere kommer til å dele sine erfaringer og viktige refleksjoner i media, det er bra. Jeg håper at flere ledere kommer på banen, for det gjør at andre tør.

Den dørgende tausheten fra trosbevegelsens ledere er derimot mildt sagt skuffende, men kanskje er det ikke annet å forvente, med tanke på at det er i noen av disse menighetene språket for å snakke sant om livet har vært særskilt mangelfullt, og preget av sort-hvitt-tankegang.

Det hadde for eksempel vært flott å høre fra Åge M. Åleskjær som var pastor i OKS da Stephan Christiansen var ungdomspastor der. Dette var en viktig tid som formet Stephan som leder, og Åge er en viktig stemme.

 

Sort-hvitt

Vi trives best med hvitt. Vi skal ha positive holdninger, bekjenne positivt, være ja-mennesker, alltid fokusere på det positive og skryte av Gud og oss selv. Vi tviholder på hvitt i redsel for å havne i sort. Med all den positivitet vi makter å samle, unngår vi å snakke om det vanskelige, for det enkle er for oss det beste. Men hvor langt når vi med bare hvitt? Holder det hele veien, eller lurer vi oss selv?

Vi sitter med redsel for at vi skal bli befengt av sort. For hva kan skje? Vi kan bli svartmalende, negative kristne som leder mennesker bort fra Gud. Evangeliet kan bli kraftløst i vår verden på grunn av oss. Frykten for sort er frykt for konsekvensene av å like kritiske innlegg på sosiale medier, for hva med vennene på Facebook og Instagram som ikke er kristne? Hva med lederne i menigheten – vil jeg bli et sort får?

Da vil jeg si: Lytt til din egen samvittighet og vurdering, våg å stå opp for det du mener er rett. Du mister ikke velsignelse av å være kritisk, kanskje oppnår du heller å bli til stor velsignelse for mange. For vi trenger å snakke sant om livet. Vi trenger både salmistens lovprisning og klage, kritikk og takk i våre liv.

Vi trenger fargene

Livet er ikke bare sort-hvitt, det er fullt av farger. Ser vi godt nok etter, ser vi nyansene. Vi ser rødt, gult og blått, de tre primærfargene som sammen med sort og hvit kan blandes til uendelige fargekombinasjoner – akkurat slik Guds skaperverk er.

Det er nok ikke alltid så enkelt å oppdage nyansene. Spesielt ikke når uenigheten er stor og vi snakker forbi hverandre, når den andre, eller en selv, har en lettere provoserende stil i det som skrives, når vi opplever alt som altfor tabloid. Svartmaler vi umiddelbart da alt som vi tror vi er uenige i, før vi ha gitt den andre en reell sjanse og før vi rakk å se eller høre ordentlig etter? For hva hadde vedkommende egentlig på hjertet?

Åpenhet er så viktig fordi den utfordrer oss til å se å om igjen når vi møter mennesker som har ulike meninger enn oss selv. Til å se forbi de korrekte eller ukorrekte meningene og se mennesker.

Debatt i det offentlige rom er viktig for den kristne kirke, fordi den utfordrer oss til åpenhet og redelighet – og den gir oss en gave, nemlig øvelsen i å være kritisk og nyansert. Den gir oss en mulighet til å legge av oss vår egen rustning og vise sårbarhet – enten vi er lek eller lærd. Her tror jeg ledere fra trosbevegelsen som sitter med dyrekjøpte erfaringer, kunne kommet med viktig innsikt.

Frelstdebatten er blitt en treningsarena for kristenfolket til å gå forbi sort-hvitt-tankegang og se nyansene og fargene – til å se menneskene bak alle ordene.

 

Taushet koster

For meg ble både tausheten og kristne lederes redsel for å publisere Frelst-relatert materiale på nettet, alarmerende. Tausheten og unnlatenheten blir for meg symptomatisk og en viktig grunn for at vi i dag blir nødt til å ty til uttrykk som maktmisbruk, invadering og manipulasjon. For hadde vi hatt større åpenhet for konstruktiv kritikk i fortiden, hadde det vært mindre å rydde opp i dag. Det var kritiske røster også på 80- og 90-tallet, noen av dem ble kanskje hørt. Nå kan vi skape en kultur for åpenhet som vi ikke har hatt før.

Mange mennesker har måttet lide på grunn av vår frykt for kritikk, og den påtvungne rehabiliteringen som nå skjer i organisasjoner og menigheter, er blitt mye dyrere enn den ville vært med jevnlig forebyggende og konstruktivt vedlikehold. La oss allikevel benytte muligheten nå – sammen kan vi skape bedre rammer for tryggere tro i våre fellesskap og organisasjoner, samt strukturer som verner mot åndelige overgrep.

Vi trenger ikke måtte velge mellom vekst og kritikk, for sunn vekst og konstruktiv kritikk hører sammen. Respektfull kritikk er nødvendig, sunt og godt.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Tor-Øivin Steen

0 innlegg  15 kommentarer

Menighet er ikke et foretak men felleskap

Publisert over 3 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Bibelens menigheter var verken institusjoner eller foretak, men ganske enkelt fellesskap som kunne samles hvor som helst, gjerne i de troendes hjem.

Hundre prosent enig i den formuleringen av deg som siteres over.

Ellers se mine artikler som berører evnet her:

www.grace-is-enough.com

(klipp og lim inn nettadressen i din webleser hvis linken ikke er aktiv her)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere