Horn i 'dårlig selskap'

Men i artikkelen, "Kjære kirke- dropp kampen mot aktiv dødshjelp" (VL12.5), tar Horn til orde for at kristne bør avstå fra å gå inn i debatten om aktiv dødshjelp. Hans overordnede perspektiv og mål er at kristendommen ikke skal ha noen særlig offentlig betydning i vårt samfunn. Hans målsetting er å fremme videre sekularisering, men samtidig forhindre at aktiv dødshjelp og eutanasi blir legalisert. Prosjektet er vanskelig å argumentere for.(Dette innlegget var ment som en kronikk i papiravisen. Men var for omfattende til å tas inn der, derfor legges den ut på Verdidebatt som eget innlegg).

1. Begrunnelse av menneskeverdet

Ofte sees menneskeverdet som begrunnet ved de såkalte  universale  menneskerettigheter som FN vedtok i 1948, og som senere ble presisert og videreutviklet. Men under prosessen frem mot FN-vedtaket drøftet man også spørsmålet om hvordan menneskerettighetene skulle kunne begrunnes. Det skjedde innen rammen av Unesco i 1947. (Se Human Rights. Comments and Interpretations, London & New York, Alan Wingate 1950, og B. Oftestad,  Den katolske kirke og liberalt demokrati, 2015, s. 105).  Det viste seg da at bak den (tilsynelatende?) konsensus om menneskets rettigheter lå ulike ideologiske, religiøse og filosofiske grunnsyn. Spørsmålet om begrunnelse ville derfor få høyst ulike svar. Enigheten ville gå i oppløsning. Den var praktisk og ikke teoretisk, er det blitt hevdet. Men et slikt skille er problematisk. På 1960-tallet sluttet Det annet Vatikankonsil  seg til menneskerettighetene ut fra sine premisser. For Den katolske kirke inngår retten til liv i menneskerettighetene, en rett som gjelder også det ufødte liv. Under de siste tiårene av 1900-tallet da land etter land fikk en liberal abortlovgivning, ble det åpenbart for enhver at det forelå en dyp moralsk konflikt om hva menneskeverdet og menneskerettighetene består i. Her var hverken teoretisk eller praktisk konsensus. Når menneskerettighetene blir presisert med tanke på praksis, forsvinner deres selvinnlysende universalitet. Hvordan de oppfattes, bestemmes av ulike ideologisk betingede menneskesyn.                                                     Når flere stater i den vestlige verden har legalisert assistert selvmord, og når en slik legalisering får støtte fra et flertall i opinionen, er det en utvikling i samklang med den hegemoniske ideologi i de vestlige demokratier. Et kjernepunkt i denne ideologien er å sikre mennesket frihet til å søke sin egen lykke. Siden dette er en rettighet som alle har, må friheten i noen grad administreres, slik at enhver får sitt. Det er en statlig oppgave. I dette perspektivet blir assistert selvmord en statlig og offentlig sikring av menneskets rett til å virkeliggjøre sin frihet, i dette tilfelle å frigjøre seg fra livet og dødsprosessen. Man har ikke lenger noe håp om at det gitte livet kan gi noen "lykke", men fører tvert imot til ulykkelig lidelse. Selvmordet blir en "god" mulighet, Når det tolkes på denne måten, blir det et høyeste uttrykk for humanitet, fordi mennesket her opptrer fritt og myndig i og overfor sitt eget liv og da med absolutte konsekvenser.    Assistert selvmord ble i sin tid innført som løsning for sterkt lidende mennesker og undergitt stramme begrensninger. Men når det allerede i utgangspunktet ble sett på som en frihetsrett, lå veien åpen for det vi ser i dag: Assistert selvmord vil bli en rett også for barn og tenåringer som føler at de har et liv som det ikke er verd å leve.         Jeg ser ikke bort fra at man ut fra en ikke-kristen ideologi kan begrunne menneskeverdet slik at aktiv dødshjelp må avvises. Det vil da være en nærliggende oppgave for Horn å gjøre ordentlig rede for et slikt alternativ på bakgrunn av den utfordring som tidens hegemoniske frihetsideologi vil måtte være også for ham.

2. Kirken vil kunne sabotere rasjonalisering.

Horn motiverer sitt krav om kirkelig passivitet med å henvise til kristnes nei til fri abort og deres avvisning av homofil praksis og  homofile "ekteskap" etc. Her aktiverer han det man kaller strategi for rasjonalisering. Det har i lenge vært et mål for radikale krefter å alminneliggjøre og normalisere  både fri abort og homofilt samliv. Det skjer teoretisk ved å betrakte kjønnsforskjell som en sosial og kulturell konstruksjon. Gitte biologiske realiteter som viser forskjeller, skal være betydningsløse. Strategien for rasjonalisering må dernest gjennomføres kulturelt, ved at samfunnsordninger, institusjoner og praksiser som forutsetter kjønnsforskjell, må radikalt omformes. Det omfatter selvsagt også språket. Et interessant utslag av dette er den såkalte "war of bath-room" (i USA). Adskilte toaletter for menn og kvinner anses å bekrefte og opprettholde "myten" om kjønnsforskjell. Fellestoaletter er løsningen. Strategien omsettes også i politikk og strafferett. De som offentlig hevder at kjønn er biologiske realiteter som er gitt og forblir, og at homifilt samliv er unormalt og umoralsk etc. straffes for diskriminerende krenkelser. Det øves politisk trykk på institusjoner som lar kjønn spille rolle for ordninger og praksis. Leger som ønsker fritak fra å delta i fri-abortprosedyren, tvinges til å forlate sin stilling. De representerer en protest mot strategien for rasjonalisering av selvbestemt abort.  Når det gjeldet aktiv dødshjelp, så er den en rasjonalisering av døden. Den rasjonale død inntreffer ved styring av det biologiske livet, slik at det kan - i pakt med vår vilje og vårt eget frie valg - bli ført til sin avslutning ved hjelp av kjemiske eller andre ytre påvirkningsmidler.                                                                                        Det spørsmål  man sitter igjen med overfor Horn, er hvordan han i det hele tatt skal kunne bekjempe aktiv dødshjelp innenfor rammen av et program for sekularisering.  Horn kan før han vet ordet av det  komme  i den situasjon  at hans syn anses som illegitimt i det offentlige rommet  fordi det "krenker"  minnet til dem som har begått assistert selvmord og gjør livet tyngre og vanskeligere for dem som ønsker å avslutte livet på denne måten.