Vårt Land og maktkritisk journalistikk

"Skal vi være der og støtte opp om debatten i islam, støtte dem som bryter og dem som blir, må vi først sørge for å ha et fellesskap for frie og kritiske ytringer. Vårt Land skal være en slik felles­arena. Og vi skal ha med oss Fangens visjon: Vi skal i enhver forstand jobbe i forsoningens tjeneste", skriver Åshild Mathiesen.

Vi som følger med i de redaksjonelle artiklene her på VD, har tydelig oppfattet at de ønsker å trekke frem det positive som skjer i forhold til islam i Norge. VL ønsker ikke å skape fiendebilder og vil for all del ikke gi folk et inntrykk av at islam er en farlig religion eller at dens tilhengere har dårlige holdninger.

Det er en på mange måter prisverdig og meget forståelig holdning. Mange tenker på den muslimske innvandrerbefolkningen som en minoritet, som de ønsker å verne mot fordømmende og rasistiske holdninger.

Men kan denne måten å betrakte muslimer som en gruppe man ønsker å verne, innebære at man kan komme til ubevisst å forskjønne den virkeligheten mange muslimer lever i, av frykt for å nøre opp under fordommer og fordømmende generaliseringer?

Alle aviser i Norge ser ut til å ønske å drive undersøkende og maktkritisk journalistikk. Man tar parti med den lille mann som blir utsatt for maktmisbruk. Men hvem er egentlig makten og hvem er "den lille mann" når det kommer til storsamfunnet kontra islam og muslimer?

På meg virker det som de fleste mediene i Norge utelukkende tenker på makten som myndighetene, regjeringen, storsamfunnet og, i innvandrings- og flyktningesaker, ikke minst Sylvi Listhaug. Å være maktkritisk og drive undersøkende journalistikk, oppfattes ganske ensidig som å være kristisk mot Sylvi Listhaug og å finne situasjoner der muslimer og/eller flyktninger generelt blir utsatt for sårlig behandling.

Men så glemmer man helt at innen muslimske miljøer i alle land, vil det eksistere et formelt og/eller uformelt maktapparat, som kan utøve stor makt over miljøets menigmann på gode eller mindre gode måter. Maktkritisk og undersøkende journalistikk kan og bør praktiseres overfor, ikke bare storsamfunnet, men også overfor minoritetsgruppenes mektige, som i mange tilfeller kan utøve en vel så stor makt over minoritetsgruppens medlemmer, som det storsamfunnet kan.

Ja, for mange av oss virker det som den indre justisen i enkelte innvandrergrupper faktisk er mye større enn i det norske storsamfunnet. Og undersøkelser viser at en del minoritetsgrupper er langt mindre tolerante og langt mer dømmende overfor andre grupper samt ulike typer normbrudd og "avvik" enn det etniske nordmenn er.

Dessverre er dette et område som de fleste mediene bare ugjerne befatter seg med. Den maktkritiske og undersøkende journalistikken retter seg nærmest utelukkende mot storsamfunnets maktutøvelse, mens minoritetsgruppene behandles som en relativt ensartet gruppe, selv om de i sitt indre liv også har maktgrupper som kan undertrykker de andre.

Især har jeg inntrykk av at avisen Vårt Land, som skal virke i forsoningens tjeneste skyr kritikk av interne forhold muslimer imellom. Man nøyer seg med å rapportere alle gledelige hendelser som viser en positiv side ved islam, og så underslår man eller man overser mye av det som er kritikkverdig, der f eks kvinner og barn lider under patriarkalske verdier som praktiseres svært strengt av mange menn(og kvinner, faktisk).

En stor fare ved alt virke for forsoning er at man ender i forskjønning og konfliktskyhet. Det kan aldri bli noen forsoning før de relle problemene avsløres og kommer frem i dagen. Norsk presse har i mange år vært skånselløs når det gjelder å avsløre undertrykking og maktmisbruk både fra kirkelige autoritetspersoner, politikere og ikke minst av menn overfor kvinner. Men avisene er langt mer forsiktige når det gjelder å bedrive denne kritiske journalistikken overfor maktgrupper blant muslimer eller andre innvandrergrupper. Svikter man ikke da de svake i disse gruppene? De som trenger vår oppmerksomhet og vår beskyttelse? De som er dobbelt utsatt? Både fra storsamfunnet og fra maktgrupper i sin egen minoritetsgruppe?

Det er greit å kritisere kristne ledere nord og ned, men er det like stuerent i norske medier å drive undersøkende journalistikk overfor muslimsk maktmisbruk? Er mediene så preget av en oppfatning av "oss" og "dem", at de rett og slett er alt for tilbakeholdne med kritikk når det rammer noen av "dem"? Er vi harde og nådeløse mot alle "oss", men milde og forståelsesfulle overfor alle "dem"? De er jo tross alt våre gjester. Eller er de det, når de har valgt å bosette seg her?

Sverre Avnskog