Myte om abortmisjon

I Norge tar kvinner det for gitt at de selv bestemmer når og om de vil ha egne barn. Vi kan knapt forestille oss hvordan våre liv ville være om vi ikke hadde kontroll over egen reproduktivitet. Kunnskap om seksualitet, forplantning og beskyttelse mot uønskede graviditeter er ingen selvfølge, og innsatsen for å sikre kvinner informasjon, prevensjon og trygge aborter har vært lang og konfliktfylt, også her til lands. Foregangskvinnene ble mistenkeliggjort og trakassert. Når konservative politiske krefter slår seg sammen med religiøse ledere for å hindre kvinners kontroll over egen kropp, så er det noe vi gjenkjenner. Men i tillegg til å spille på menneskers religiøse overbevisning og identitet, anklages nå organisasjoner og individer som arbeider for seksuelle og reproduktive rettigheter i det sørlige Afrika for nykolonialisme, godt hjulpet av vestlige religiøse aktører. En av anklagene som fremføres, er at Norge og Sverige driver «abortmisjon», slik generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen hevder i Vårt Land 18. mai.  Det er en påstand som mangler belegg.

Å arbeide for kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter handler om å sikre kvinners liv og helse i forbindelse med graviditet. Skjeggestad Thoresen anerkjenner at arbeid med prevensjon og kunnskap er viktig, men vil prioritere bort tilgang til trygge og legale aborter til fordel for arbeid for å hindre barselsdød. Det er en falsk motsetning. Helsepolitikken må gjøre begge deler. Streng abortlovgivning bidrar ikke til færre aborter, men til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter. De globale satsingene innenfor reproduktiv helse, har ett mål for øye – nemlig å fremme kvinners og barns helse, ikke øke antall aborter.  Kunnskap, veiledning og tilgang på prevensjon gir færre aborter, ikke forbud. Dessuten understreker FNs kvinnekonvensjon i artikkel 12 at konvensjonspartene blant annet skal sikre «kvinners egnete helsetjenester i samband med graviditet». Nesten alle land har signert Kvinnekonvensjonen, også de som argumenterer mot legale aborter. Med andre ord er det store antallet kvinner som dør av illegale aborter et uttrykk for at de i praksis ikke innfrir sine inngåtte forpliktelser.

En organisasjon som International Planned Parenthood Federation (IPPF) arbeider langs flere akser for å hindre uønskede svangerskap. Mer alvorlig enn at Norge støtter dette arbeidet, er at organisasjonen motarbeides aktivt fra andre givere, som USA. I mange land har klimaet rundt kvinnehelse og reproduktivitet hardnet til. I El Salvador straffes abort hardt. Selv kvinner som har spontanabortert har blitt dømt til 30 års fengsel. Norge bør derfor trappe opp bistanden på dette området, ikke kutte den norske støtten til organisasjoner som IPFF, som er blitt redusert fra 59 millioner kroner i 2013 til rundt 30 millioner i 2016. FOKUS kommer til å følge nøye med på utviklingen på dette området av bistandsbudsjettet.