Det lovede land og Kalifatet.

I det  frigjordte Palmyra har man nylig åpnet store massegraver. Torturerte og grusomt mishandlede kristne kvinner og menn, barn og gamle graves frem.

Jeg har nettopp repetert Mosebøkene og Josvas bok. En ting som slår meg er hvor mange paraleller jeg finner mellom Israels fremgangsmåter i kampen for å vinne det lovede land og jihadistenes kampmetoder for å vinne og kontrollere sitt kalifat.

Men jeg opplever i denne sammenhengen en sentral forskjell mellom Bibelen og Koranen. Mosebøkenes og Josvas bok presenteres utelukkende som historie. Fortellinger fra en fjern fortid. En historie som hører den tiden og den tidens regler, tidsånd og den tidens mentalitet, maktkamp og kamp for overlevelse til. Slik jeg leser Snorre.

Når jeg leser Koranen derimot presenteres de samme eldgamle regler for maktkamp og overlevelse i større grad som eviggyldige regler og måter å gå frem på overfor sine motstandere og fiender.

Mange spår at resultatet av dagens folkevandringer blir alvorlige og voldelige etniske og religiøse konflikter og kamp om makt. Ingen vet. Jeg er så absolutt ikke i besittelse av profetiske nådegaver, men min observasjon har fått meg til å spørre: Hvis disse får rett, vil det da i den «kristne» verden i sin helhet, den katolske, ortodokse og protestantiske, skje en gradvis bevegelse i retning GT’s gud? En gud i krig for sine? Vil Israels kamp for det lovede land og den tidens Gudsbilde og forhold til Gud spre seg som modell og slå rot i den «krIstne» del av verden for å kunne matche jihadismen i kampen for overlevelse og makt?

Svært spekulativt selvsagt. Og måtte Gud forby. Men uansett regner jeg meg for gammel til å få oppleve det og takker min Gud for det. Men GT er hermed anbefalt.