Gettoer og gentrifisering

To ord brukes ofte når man skal ­beskrive utviklingen i en by der det bor mange innvandrere.
Med getto menes gjerne et område der det bor mange innvandrere, og der det samtidig er store økonomiske og sosiale problemer.

I Danmark har myndighetene­ laget en egen definisjon som innebærer at et område må ha minst 1.000 beboere og oppfylle minst tre av fem kriterier­ for å være en getto: Det må være svært høy arbeidsledighet, mange­ ikke-vestlige innvandrere­, ­relativt mange straffedømte, mange­ med lite skolegang og/­eller mange­ med lav inntekt.

Basert på en slik definisjon var det om lag 30 gettoområder i Danmark i 2015.

Unorsk problem. I Sverige har man vært mer nølende med å bruke begrepet getto, men ­politiet kan rapportere om mer enn 50 «no go»-soner, det vil si områder der det bor mange innvandrere, og der kriminaliteten er svært høy.

Også mange andre land, som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, har mange gettoer.
Vi kan ikke utelukke at det også finnes noen ytterst få og små områder i Norge som kan fortjene betegnelsen getto. Men generelt er det riktigere å si at Norge har unnsluppet dette problemet. I Groruddalen, der det bor flest innvandrere, går kriminaliteten ned, og ledigheten er på bare fem prosent i den hardest rammede bydelen.

En god sirkel. Gentrifisering, derimot, er det mye av i Oslo. Med gentrifisering menes at et dårlig område sakte, men sikkert blir bedre ved at nye befolkningsgrupper flytter inn og bringer med seg en god utvikling – der også kultur- og forretningslivet livner til, og der boligene etter hvert rehabiliteres og blir mer verdt.

Den siste bydelen som nå ser ut til å bli gentrifisert i rekordfart, er Tøyen. Bare for kort tid siden var det nesten ingen hvite nordmenn som ville bo eller gå på skole der. Nå flytter de inn i stort tempo. Baksiden av medaljen kan være at ikke alle lenger har råd til å bo der.

Grünerløkka, som tidligere var et «dårlig» arbeiderklassestrøk, er i dag blitt så «hipt» og dyrt at de færreste har råd. Men på Tøyen legges det nå vekt på at strøket skal kunne beholde et mangfoldig preg og være for alle.

Uansett kan det ikke være noen tvil om at gentrifisering er bedre enn gettofisering. Det er rett og slett bedre at byen forskjønnes og forbedres enn at den forfaller. Men hvorfor har det gått såpass bra i Oslo, sammenlignet med mange byer i andre land?

Spredning. En viktig årsak er bosettingspolitikken som Norge­ har ført. Vi har, i mindre grad enn Sverige, tillatt innvandrere å ­bosette seg hvor de vil, og vi har derfor unngått store konsentrasjoner av innvandrere som ennå ikke er integrert i utdanning og arbeid.

Riktig nok kan også innvandrere i Norge etter hvert flytte dit de vil, men de starter integreringsprosessen i en kommune­ som har sagt ja til å ta imot dem. I mange lokalsamfunn i skjer ­integreringen på en så god måte at mange slår varig rot på det første stedet de kom til.

Eierskap. En annen viktig ­årsak er boligpolitikken Norge har ført. Vi har, i langt mindre grad enn Sverige og Danmark, tillatt så ensidig boligbygging som vi ser i enkelte av de mest innvandrertette områdene i våre naboland.

I Norge insisterte mange ­politikere på at vi måtte ha en variert boligstruktur, med småhus, rekkehus og blokker side om side. Det gjør at mennesker med en variert sosioøkonomisk bakgrunn kan bo sammen. Innvandrere som er godt etablert og ­integrert, kan dermed tjene som forbilder for de nye som kommer.

Vi har også, i langt større grad enn Sverige, satset på at folk skal kunne eie sin egen bolig og ikke bare leie. I Norge eier derfor innvandrere boligene sine i større grad enn hele befolkningen gjør i Sverige. Vi har også unngått slumlignende strøk med kommunale leieboliger som i Danmark. Det har formodningen for seg at folk tar bedre vare på det de eier selv enn det «ingen» eier.

Skolekvalitet. Sist, men ikke minst: Oslo har en svært god skole. Elever med minoritetsbakgrunn i Oslo gjør det på mange områder bedre enn snittet for alle norske elever. Osloskolen bidrar altså til sosial mobilitet og gir hver enkelt en mulighet til å strekke seg etter sine egne evner og talenter, helt uavhengig av den bakgrunnen foreldrene har. Ingenting er viktigere, hvis vi vil bekjempe økte forskjeller.

Det kan se ut som Norge har lyktes bedre med integrering enn Sverige har gjort, fordi vi på en bedre måte kombinerer muligheter og plikt til integrering.  Det må vi bygge videre på når det nå kommer enda flere som skal integreres.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. MAI