Verdidebatt

Brente barn – veien videre

Jeg har vært der selv. Jeg vet hva det vil si å stå under skadelige ledere. Jeg vet hvordan det er å miste friheten – ikke bare til å handle, men til å tenke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bare så du vet det: Jeg vet hva det gjør med selvbildet og gudsbildet når fortrolig informasjon blir allemannseie. Jeg vet hva det vil si å være både skyldig og offer, fordi man lærer å trykke hverandre ned. Jeg vet hvordan det er – fordi jeg er brent selv.

Samtidig vet jeg hva det vil si å lede. Ved et Guds under er jeg i dag leder og pastor. Jeg vet at ledelse­ er vanskelig og at alle ledere gjør ting som må snakkes om og gjøres opp. Men jeg vet også at det er himmelvid forskjell mellom enkeltfeil og de sosiale­ mekanismene som preger en sekterisk kultur – enten­ vi snakker om politiske eller religiøse­ sekter. Mekanismene er de samme.

Min historie. Jeg, 19 år, idealist­, brennende for Guds sak, lei av kompromiss og sløvhet, bryter­ opp fra min lutherske base og flytter til en frittstående, karismatisk­ menighet med stort selvbilde.

Det ble noen av de mest lærerike årene av mitt liv – og likevel et miljø som var skadelig både for meg selv og andre.

Da vi – min kone og jeg – seks år senere valgte å flytte, var vi uten venner, uten penger, uten utdanning, uten selvtillit, slitne, fulle av skam, dårlig samvittighet og psykiske reaksjoner. Det var litt av hvert å rydde opp i.

Hvilke grep tok jeg for å vende tilbake til samfunnet, til meg selv og det kristne fellesskapet? Hva er det som gjør at jeg i dag kan være pastor og leder i en fri-
menighet? Hvorfor mistet jeg ikke troen? Hvilke tips har jeg til den som nå står i en tilsvarende ryddesjau i eget liv? Det ønsker jeg å si noe om.

Dette er dyrekjøpte erfaringer, og derfor også verdifulle erfaringer­. Om noe av dette kan hjelpe akkurat deg akkurat nå, så er det ingenting som kan glede meg mer!

Ikke skamfullt. Aller først – du trenger ikke skamme deg over at du lot deg rive med. Min erfaring er at det er de beste, mest brennende og mest reflekterte menneskene som blir ofre for sekteriske systemer. Du har ønsket å leve livet ditt mot strømmen. Og på ett eller annet tidspunkt ble engasjementet ditt fanget og brukt.

Ja, du har tatt beslutninger og gjort ting du angrer på. Du kan ha gått med på ting du aldri skulle gått med på. Du kan ha vært hard mot andre for å slippe unna selv. Alle som har vært en del av undertrykkende­ systemer vet hva jeg snakker om. Du har en sorteringsjobb foran deg for å finne hva som var bra og hva som var dårlig. Men la ikke skam prege deg – det trekker deg bare lengre ned.

Gud er veien ut. For dette er det andre jeg har lyst å si: Gud er veien ut av problemene. På ett tidspunkt sa jeg til Gud: «Dette uføret har jeg havnet i fordi jeg ønsket å følge deg. Jeg kunne vært sur og bitter og vendt meg fra deg. Men jeg ser samtidig at du er veien ut».

Det var ikke mye genialt jeg gjorde den første tiden etter bruddet. Men dette var genialt. Dette var et vendepunkt. Det var mange ting jeg ikke forstod, og Gud var én av dem, men jeg innså også at jeg trengte Hans hjelp. Jeg lærte å be på en måte som jeg aldri hadde gjort før – fordi jeg måtte. Jeg leste Bibelen på en ny måte – fordi jeg kunne. Jeg klamret meg til vers som Rom 8, 28 – «alle ting tjener den til det gode som elsker Gud» og valgte å tro det.

Og for alvor begynte jeg å forstå dybden i det Bibelen hadde forsøkt å fortelle meg hele tiden – at Gud elsker meg, dypt og inderlig­, og totalt uavhengig av hva jeg får til. Den opplevelsen unner jeg flere!

«Hvorfor» løser ingenting. Noe av problemet er at vi gir Gud skylda. Når mennesker gjør onde ting mot oss, retter vi skytset mot Gud; hvorfor var du ikke der, hvorfor beskyttet du meg ikke, hvorfor advarte du meg ikke mot det som var skadelig. Guds taushet, eller tilsynelatende taushet, har plaget lidende mennesker siden­ tidenes morgen.

Det er ikke galt å spørre hvorfor. Det er bare ikke så veldig konstruktivt. «Hvorfor» er ikke noe nyttig verktøy neste gang uforståelige ting oppstår. Det som virkelig hjelper deg, er at du gjennom alt lærer deg å stole­ på Gud i alle ting, også i det du ikke forstår. Erfaringsmessig er det sjelden Gud svarer på «hvorfor»-spørsmål, og jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg tror det har noe med tro – og at vi en dag skal forstå fullt ut, men at alt vi nå ser er stykkevis.

Tilgi – ikke glemme. Jeg er lei for å minne deg på det, men en viktig del av din helbredelses-
prosess er å tilgi. Om du ikke kjenner at du er klar for det akkurat­ nå, så bestem deg i hvert fall for at du vil bli klar.

Å tilgi er ikke det samme som å glemme. Å tilgi er ikke det samme­ som å tillate at noen kjører over deg igjen. Tilgivelse er å avstå fra hevn, å overlate et menneske til Gud, å ønske det beste for vedkommende, om ikke i følelsene så i hvert fall i viljen. Samme hvor urettferdig det føles, selv om den som har forbrutt seg mot deg egentlig burde kommet til deg først – ta din del på alvor.

Du tilgir ikke fordi Bibelen påbyr det – du tilgir fordi det er best. Det står i Bibelen fordi det er best. Fordi harde og bitre hjerter ikke er gode for noen. Å tilgi er en del av din frigjøringsprosess, fordi uten å tilgi vil den som har begått overgrep mot deg fortsette å prege livet ditt – negativt. Det er ikke sant at tiden leger alle sår, men tilgivelse og tid kan gjøre underverker.

Snakk – med de rette. Det kan være godt og helt nødvendig å snakke med mennesker som kommer fra samme miljø som deg. Finne ut at dere i bunn og grunn har opplevd det samme­. Få hjelp til å sette ord på det du aldri turte å sette ord på før. Se at du ikke er alene, eller rar. Men sårede­ mennesker kan også komme til å rive opp hverandres sår. Det kan kjennes godt å rakke ned på det man har vært en del av, men det er ikke sikkert det hjelper deg eller fører noe sted.

De viktigste samtalene har du med mennesker som står litt på utsiden, men som tror deg og forstår hva du snakker om. Noen vil trenge profesjonell hjelp. For andre er det nok å finne en god samtalepartner eller sjele-
sørger. Selv var jeg ikke flink til å oppsøke hjelp, og tror det sinket min egen prosess. Ikke la det sinke din!

Finn fellesskap. Brent barn unngår nye bål. For oss tok det seks år før vi turte å bli fast med i en menighet igjen – bare tanken på kristne møter fikk blodpumpa til å gå fortere. Men det hjalp den dagen vi fant en menighet som ga oss frihet nok til å nærme oss på våre premisser.

Et sunt fellesskap er helbredende. Bruk den tiden du trenger til å finne et fellesskap du kjenner deg hjemme i. Det vil være godt for deg. Og det trenger ikke ta seks år.

For det er håp. Du trenger ikke definere deg som noe offer­. Ditt forhold til Gud, lederskap og fellesskap­ trenger ikke være skadelidende for resten av livet. Prøv å se på det som en periode av livet du kan lære noe av, ting du ellers ikke ville lært.

Sakte, men sikkert vil du komme­ dit hen at dine vonde opplevelser blir en ressurs du kan ta med deg og bruke i møte med andre mennesker.

Det er ikke gratis, men det er verdt det. Og jeg ønsker deg lykke til!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt