Å være sonoffer er slitsomt

Jeg stoppet bilen. En veltrent og atletisk bygget kar midt i trettiårene, en tidligere utlandsoldat satt ved siden av meg. Han bruker mye av tiden på vektløfting og trening. Ut over dette har han god tid. Som rusmisbruker blir det liksom ikke så mye annet å holde på med. Nå var han ruset og sint. Han var rasende.

(Dette er tredje publisering her på VD om våre utfordringer som ruspårørende. Det er ikke ment som sosialpornografi, eller hva det nå måtte kalles. Tvert imot. Det er et inderlig ønske om å tale de / oss ruspårørendes sak, men også å gå i rette med et ofte udugelig helsevesenet innenfor rus og psykiatri. Det første innlegget på VD «Nå slipper vi taket» ble publisert for to år siden, anonymisert og derfor av debattredaktøren, det andre «Sverdet og æren» ble publisert i fjor. Publisering er i samråd med familien)

Han har kjempet med seg selv i årevis. Nå har han vilje til å komme ut av sitt eget helvete. Han har vært til behandling og venter på ny innleggelse. Tiden imellom er tøff. En sprekk rett etter han ble utskrevet gjorde at han ville bort fra den kommunale leiligheten. Han spurte om å få bo hos mor og stefar – hos oss. Her har han det bra. Men dagene snegler seg av gårde i påvente av en innleggelsesdato som kanskje ikke blir før utpå høsten. Dette er vanskelig både for han og for vertskapet, men det er håp i selve situasjonen. Han har holdt seg rusfri en god stund, er motivert og venter på ny behandling. Her ligger motivasjonen til å ta en dag av gangen.

For et par dager siden fikk han imidlertid en telefon. Det var Slangen – den i Paradis som vi alle har lest om og som de fleste også har møtt noen ganger i livet, som ringte. Den vislet og hveste, mens den gjorde seg lekker og lokket og smigret. Han ga etter. Det bar ut på byen. De som satt igjen hjemme regnet med en lengre sprekk. Mor sov ikke den natten. Hun er ellers den personifiserte punktligheten, men i går kom hun en halvtime for sent på jobben. For henne var dette leit, veldig leit. I en litt større sammenheng er det en av mange følger, og slik sett en liten parentes i det rushelvetet som rir mange familier.

Noen har sluppet en stein i vannet. Ringene brer seg. Enkelte av dem oppleves som tsunamier, mens andre er som krusninger. Det de har til felles, er at de alle gjør vont, innimellom fryktelig vondt. Og så gir de seg tilsynelatende aldri. De holder på i årevis. Dette har ført til at vi alle har blitt gode til å svømme. Vi svømmer for livet. Selv om vi ofte har nok med å trå vannet og ikke kommer oss av flekken, er evnen til å holde seg flytende temmelig imponerende – om vi skal si det selv.

I går sendte han en melding og spurte om vi kunne hente ham. Han var edru, skrev han. Vil han hjem alt nå – etter bare et døgn!? Jøss! Mor mente at vi ikke skulle hente ham denne gangen – slik vi har gjort et utall av ganger opp gjennom årene og til alle døgnets tider. Hvis han er edru og i orden og virkelig vil hjem, så kommer han seg hjem, mente hun. Jeg liker å tro at jeg er rasjonell, men her ble jeg irrasjonell. Mor hadde selvfølgelig rett. For min del mente jeg at han nå viser en så sterk vilje til å komme seg ut av elendigheten at vi bør gi ham denne muligheten – enda en sjanse.

Da han satte seg inn i bilen var det tydelig at han ikke var edru eller rusfri likevel. Han hadde løyet. Det var antakelig en blanding av alkohol og piller. Stemningen ble umiddelbart spent. Mens vi kjørte, steg temperaturen. Jeg stoppet bilen og sa at han ikke kunne bli med hjem. Mamma må få slippe å forholde seg til ham når han er ruset. Og dessuten kjenner han til avtalen vi har om at han ikke får komme hjem ruset. Han insiterte likevel på at vi skulle kjøre videre. Jeg sa nei – og holdt fast ved det. Situasjonen var truende. Det fikk bære eller briste.

Da det første slaget kom, var jeg nok forberedt. Det er nesten tretti år mellom oss. Det var like greit. Jevnbyrdighet i slik situasjon ville ført til et forferdelig spetakkel inne i en Volvo XC 60. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne og lykkes ganske godt, syntes jeg selv. Men en veltrent kar i sin beste alder, en ruset slagsmaskin uten hemninger og som slår etter hodet, er en utrivelig situasjon.

Slagene kom i en slags rytme. Fem rasende utfall, en kort pause og fem nye. Det må ha vært i fire vendinger, altså om lag tjue slag. Tellinga her er et selvstendig poeng i denne historien.

Sitasjonen roet seg. Jeg gikk ut av bilen, og andre trafikanter stoppet. De forstod at det var noe galt fatt. Det ble ringt etter politiet. Der ble vi stående han og jeg og vente på politiet. Det føltes lenge – sikkert både for han og meg. Mens politiet tok med seg han, måtte jeg først hjemom før jeg dro på legevakta. Mor fikk sjokk – hvis det lenger er mulig å bli sjokkert. Det hun så, behøvde ikke forklares. Vi hadde heldigvis aldri før opplevd fysisk vold mot oss. En barriere var brutt. Det var nok det som var det største sjokket.

Etter fjorten år med slit og strev der stemningen mellom han og oss har svingt mellom takknemmelighet og raseri – ofte ukontrollert, der han han har skyldt på alle andre inkludert oss for sin håpløse livssituasjon, har vi fått solid trening. Vi kunne hevdet oss i ruspårørendebirken. Mor tåler mye. Men dette ble for henne enda en voldsom påkjenning. Hun sank enda lenger ned i fortvilelse. Ruspårørendes fortvilelse er bunnløs, så vi kan like gjerne stålsette oss og forbedrede oss på at ting alltid kan bli verre.

Men i går fattet vi også et håp. Vi har i alle år hørt at det skal mye til for å bli akutt- eller tvangsinnlagt. Da må pasienten være til fare for seg selv eller andre. Ok. Nå er det dokumentert at han faktisk kan være til fare for andre. Kanskje det er dette som skal til for å få fortgang i prosessene? Da er i så fall en liten pris nå betalt og oppgjort – på forskudd.

Optimistisk spurte jeg vakthavende lege om dette. Fikk et kontant, og en anelse irritert svar. Nei, det går ikke. På den ene siden gjelder ikke dette dersom volden har skjedd i ruset tilstand. Og dessuten må han komme hit til legen selv, og han må ville det selv. Og så vil han bli undersøkt av lege og bli vurdert.

Som politiet sier: Nåløyet for tvangsinnleggelse har aldri vært stort, men det har blitt trangere og trangere. Politiet blir selv ofte avvist da de tar med åpenbart akutt syke folk til akuttmottaket. Institusjonsplassene legges ned og mye skal overlates til kommunene – det vil si DPS. Mye kan sikkert sies om DPS, men som rusbehandlere finnes det bedre løsninger, for å uttrykke det forsiktig. Hvor dette skal ende, er det vel ingen som aner. Rusbehandlingen har aldri vært noe å skryte av, men nå går den fra vondt til verre – kan det se ut til. I hvert fall deler av den

Slik som rus og rusproblematikken er et sorgens kapittel, er også rusomsorgen det. Har snakket med andre pårørende. Erfaringene er helt like – uansett hvor i landet man befinner seg. Rusomsorgen er teoretisert og regelstyrt, den er preget av fagre løfter, ressursmangel og handlingslammelse – et kløneri som er til å miste pusten av. Ett eksempel er ettervernet. Det snakkes mye om viktigheten av et godt ettervern, og vi har til og med hørt at helsevesenet har et godt ettervern. For de uinnvidde: Ettervern finnes i realiteten ikke. I hvert fall finnes det ikke i mange kommuner. Punktum!

For de pårørende er omsorgen for og omgangen med den rusavhengige en stor utfordring. Men det aller vanskeligste kan utrolig nok ofte være møtene med helsevesenet. Dette er så frustrerende og så vanskelig, at det i seg selv er til å bukke under av.

Da jeg kom ut fra legevakta i går kveld, registrerte jeg at jeg ikke et sekund hadde vært sint og forbitret på stesønnen. Ikke da han raste, skrek og truet, ikke da han slo, og ikke da jeg etterpå gjorde en opptelling over skadene. Han er syk. Men derimot var jeg rasende på helsevesenet. Jeg banner aldri. Det er ikke mi greie. Det er både unødvendig og en uting. Men mens jeg satt der i bilen og kjente på dette inderlige raseriet, opplevede jeg at jeg ikke kunne bli sint nok. Hva med et ‘fan i helvete’!? Jeg tenkte på det mer hypotetisk enn impulsivt. Det var ikke det at jeg satt der og bannet. Men aldri før har jeg kjent trangen til å utrykke meg på denne måten, og da så høyt og så rasende som jeg bare kunne. Rushelvete setter folk i en unntakstilstand. Og det har åpenbart mange og underlige konsekvenser for de berørte – også besvergelser.

Men så var det slagene. Det er ikke vi pårørende som skal ta imot disse. Herved fordeles de derfor på passende vis:

Fem av dem går til nåværende og tidligere helseministre. De neste fem går til de politiske partiene på Stortinget – de med alle de fagre løftene. Deretter fordeles fem til byråkratene som lager alle de begrensende reglene og de stadig mer håpløse reformene. Og til sist fordels fem av de sviende slagene til alle de lite kreative, regelstyrte og handlingslammede terapeutene som sitter i møter. Vi skal ikke frata dem viljen, men evnen er ofte langt under pari.

Her skal det sies at vi har møtt en og annen dyktig behandler. Det er en befrielse. Det som kjennetegner disse er at det kan virke som at de er noe mer lemfeldige i forhold til å overholde regelverket. Disse tar av og til en og annen snarvei for rusmisbrukeren og for de pårørende. Det må til for virkelig å kunne hjelpe. Takk til disse. Det kan gjøre en stor forskjell.

Da politikere og byråkrater er forskånet fra de knusende slagene – tildelingen er naturligvis metaforisk, og det er slett ikke meningen at de skal måtte lide slik som oss – så blir det altså vi pårørende som stadig må ta imot. Det svir og det gjør vondt. Men vi har lært oss å leve med det etter mange års kontakt med et totalt hjelpeløst helsevesen innenfor rus. De som gjør det best innenfor rusbehandling, er typisk nok enkelte av de private. Antakelig fordi de i noen grad kan følge sine egne regler.

Mesteren selv tok andre sin synd skyld og synd på seg. Det samme følte jeg at jeg gjorde i går – uten sammenligning forøvrig. For Ham ble det som skjedde fryktelig, og det ble fatalt. For meg fikk det ikke slike konsekvenser. Etter å ha vasket vekk blod, fått en midlertidig behandling hos tannlegen og med litt brun sminke på utsatte steder i ansiktet, kunne jeg igjen bevege meg blant folk uten å vekke oppsikt.

Det er også en annen forskjell på Mesteren og meg. Jeg er bare et menneske. Derfor kan jeg tillate meg å være rasende på et system som fungerer så elendig at det går på helsa løs for en i utgangspunktet uskyldig tredjepart.