Morten Andreas Horn

81

Kjære kirke – dropp kampen mot aktiv dødshjelp!

Det er fint at også kristne ser problemene med å legalisere aktiv dødshjelp, og vil bidra til å motarbeide dette i Norge. Men kan Kirkens innsats være mer til skade en gagn?

Publisert: 12. mai 2016

Bernt Oftestad spør (VL 9.5.2016) om kirken vil stå opp mot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom dette blir et reelt politisk spørsmål i Norge.

Jeg – som er motstander av en slik legalisering – er fristet til å si: Vær så snill, Kirke: Ikke bland dere inn i denne kampen!

To store stater, California og Canada, tok i 2015 viktige skritt for å legalisere aktiv dødshjelp. I begge stater har den katolske kirken vært én viktig stemme som har advart mot dette. Ikke minst hvis vi skal tro mediene – både innenlandske og utenlandske reportasjer legger gjerne vekt på dette: «Den katolske kirken er sterkt imot forslaget».

Likevel har disse lovene blitt omfavnet av både befolkning og lovgivere. Kirkens motstand har ikke hatt den minste effekt. Slik jeg ser det: Snare tvert om. Den kirkelige motstanden har til dels overdøvet bekymringene fra leger og fra funksjonshemmedes foreninger. Men viktigere er det at kirkens standpunkt mot aktiv dødshjelp for noen kan bli en selvstendig grunn til å være for.

Vi har idag et sterkt sekularisert samfunn, der bare et mindretall tror på gud. I offentligheten forbindes kristendommen med bl.a. homofiendtlige holdninger og et fordømmende syn på abort. I det bredere bildet er mange kritiske til hva religion kan få folk til å gjøre, alt fra omskjæring av guttebarn til hijab-tvang til islamistisk terrorisme.

For en del – trolig ganske mange av oss – er det et mål i seg selv å redusere religionens makt over det norske samfunnet. Vi ønsker å frigjøre oss fra gamle dagers restriksjoner og moralisering – og vi vil bekjempe kirkens klamme hånd over folket der vi møter den. Jeg har ofte møtt nettopp dette som argumenter for hvorfor vi i Norge bør kvitte oss med religiøse motforestillinger mot å gi folk en selvbestemt, skånsom død.

Aktiv dødshjelp er for de fleste av oss noe hypotetisk – noe som ikke er aktuelt for vår egen del, kanskje aldri vil bli det. Min hypotese er at spørsmålet om aktiv dødshjelp for mange vil kunne leses inn i rammen av «kampen for sekularisering», snarere enn «kampen om menneskeverdet». Og selv om jeg erkjenner at Kirken er opptatt av, og ser seg selv som en fanebærer for, menneskeverdet – så frykter jeg at Kirken kan gjøre skade ved å gå inn i denne kampen.

Realiteten i Norge i dag er at Kirken har et omdømmeproblem – noe ikke minst homostriden må ta sin del av skylden for. Det er ingen drahjelp å få fra Kirken – i hvert fall ikke i de brede samfunnslag der denne kampen vil stå. I «reservasjonsstriden» om aborthenvisning opplevde jeg at honnørord som «samvittighetsfrihet» ble sett som nok et forsøk fra de kristne på å prakke sin hellige moral på abortsøkende kvinner. Jeg frykter at det å assosiere respekt for menneskeverdet med «kristne verdier» kan ha samme effekt.

Noen kristne er opptatt av å framstille idéen om menneskeverdet som noe kristent. Dét føles absurd for meg som humanetiker – for jeg ville sagt at dette er et grunnelement i den felles humanismen som ligger til grunn for så vel kristendom som humanetikk, og de fleste andre livssyn. Men det store problemet med utsagnet er effekten det kan få på ordskiftet: Tenk hvis det var slik, at «menneskeverd» er noe kristent? Da vil respekten for menneskeverdet avhenge av kristendommens (fallende) status i Norge. Da vil et samfunn som sekulariseres miste respekt for menneskeverdet.

Heldigvis er det ikke slik: Mange av det de kristne oppfatter som «sine» verdier deles av sekulære og folk fra andre religioner. Altruisme og omsorg for de svakeste kan til og med forklares i et darwinistisk perspektiv, som en evolusjonsmessig fordel for en folkegruppe. Det er fullt mulig å argumentere for menneskeverdet på et almenetisk grunnlag – og i et samfunn der kristendommens posisjon er svekket vil slik argumentasjon stå sterkere.

Det er på tide at kristne i Norge gjør et valg: Er det den religiøse overbygningen som betyr mest for dere, eller er det grunnverdiene som religionen bygger på?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert over 3 år siden

For den som måtte være interessert i dette dilemmaet: Hvordan argumentere for "kristne verdier" i et sekulært samfunn, vil jeg anbefale boka til min venn og kollega, Morten Magelssen: "Menneskeverd i klinikk og politikk".

Kommentar #2

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Varedeklarasjon

Publisert over 3 år siden

Siden dette innlegget nå ligger på VD og kan debatteres, kan jeg komme med en liten (kanskje overflødig) varedeklarasjon: Dette er et spissformulert innlegg, med en alvorlig undertone. Jeg har selvsagt ikke noe med hvordan Kirken og de kristne velger sine kamper og legger opp sin argumentasjon. Men alvoret i dette er at vi alle - og i dette tilfellet Kirken - kan ha nytte av å tenke over hvordan vår argumentasjon oppleves av de som vi skal overbevise. Det kan være bra å oppildne de som alt er enig - men f.eks. i spørsmålet om aktiv dødshjelp er jo problemet at det er et solid flertall i folket som er tilhengere av legalisering. Da blir utfordringen å vinne mer gehør hos disse - og kanskje er ikke da henvisninger til religion den beste veien å gå.

Jeg kan tilføye: Det er selvsagt ikke bare Kirken og de kristne som bør gjøre denne øvelsen. Det gjelder like mye sekulære - ikke minst meg selv. Men det er vanskelig å se seg selv utenfra. Jeg har derfor strukket ut en hjelpende (om enn ubedt, kanskje uønsket) hånd til Kirken i dette innlegget.

Kommentar #3

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hva bygger Horn sin private mening på?

Publisert over 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Likevel har disse lovene blitt omfavnet av både befolkning og lovgivere. Kirkens motstand har ikke hatt den minste effekt. Slik jeg ser det: Snare tvert om. Den kirkelige motstanden har til dels overdøvet bekymringene fra leger og fra funksjonshemmedes foreninger. Men viktigere er det at kirkens standpunkt mot aktiv dødshjelp for noen kan bli en selvstendig grunn til å være for.

Det vil være svært interessant å få kjennskap til hva slags tall eller data Horn bygger på når han påstår at flere mennesker i de aktuelle statene ble FOR aktiv dødshjelp fordi kirken var mot.

Dersom dette er en etablert viten som er bevist gjennom vitenskapelige metoder, så bør vel det da innebære at det beste kirken kan gjøre, er å slutte å mene noe som helst om noe som helst, fordi kirkens mening og engasjement får folk til å gjøre seg opp den motsatte meningen som kirken i en slags trass mot kirken.

Er Horn tilhenger av den fatalistiske kirken som slutter helt å mene noe?

Mvh Sverre

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Null vitenskap foreløpig

Publisert over 3 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Det vil være svært interessant å få kjennskap til hva slags tall eller data Horn bygger på når han påstår at flere mennesker i de aktuelle statene ble FOR aktiv dødshjelp fordi kirken var mot.

Svaret er: INGEN!

Jeg har ingen data som underbygger dette. Det er synsing - riktignok tungt fundert på personlige opplevelser. Jeg har personlig opplevd møter med (mange) mennesker som avviser forbudet mot aktiv dødshjelp med konkret referanse til at dette er slike kristelige forbud og restriksjoner som vi i et moderne samfunn bør kvitte oss med.

Det ville vært veldig interessant å få mer forskning på nøyaktig dette punktet: Hvilken betydning spiller en "religiøs framing" på respondentenes svar om deres holdning til aktiv dødshjelp?

Det ville helt riktig være av interesse for Kirken å få dette undersøkt. For hvis hypotesen (det er alt det er, fra min hånd i hvert fall) stemmer, så kan det ha betydning for måten Kirken arbeider for å fremme sine saker og sitt verdisyn på.

Kirken har gjennom århundrer vært vant til å besitte et hegemoni, til å ha definisjonsmakten, til å være den som avgjør hva som er godt og hva som er ondt i samfunnet. Vi går mot et sekularisert, og mer religiøst mangfoldig (man kunne kanskje sagt "anarkistisk") samfunn, der Kirken dels mister sin definisjonsmakt - men som jeg sier, i store befolkningsgrupper også blir en bent fram negativ kraft som folk er opptatt av å opponere mot. Kanskje slik jeg foreslår: At man prioriterer å kjempe for sakene man er opptatt av, og toner ned dette aspektet at "vi er Kirken, dette er viktige kristne saker".

Avnskog vet nok at jeg personlig ville ønsket meg en kirke som satt rolig i et hjørne og tok seg av Jesu lam - og var en personlig kirke for de personlig troende. Dét er imidlertid helt urealistisk, antar jeg, og som kjent er det uansett ikke slik at verden innordnes etter Morten Horns preferanser. Det vil trolig fortsatt, lenge, finnes en Kirke i Norge, og den vil gjøre slik den selv vil.

Min appell er at Kirken fokuserer mer på å kjempe for de gode sakene, mindre på dette som ikke er så viktig, Gud&Jesus og bibelvers og sånn. Hvis jeg har forstått kristendommen rett, så handler den bl.a. om menneskeverd, omsorg for de svakeste, rettferdighet, ansvar for å handle rett og gjøre det gode, slike ting. Jeg tror kristne mennesker har potensiale til å bidra i "det godes tjeneste" i samfunnet vårt - da ville det være synd om de forkludret budskapet med religiøse ting som støter folk vekk.

Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Noen kristne er opptatt av å framstille idéen om menneskeverdet som noe kristent. Dét føles absurd for meg som humanetiker – for jeg ville sagt at dette er et grunnelement i den felles humanismen som ligger til grunn for så vel kristendom som humanetikk, og de fleste andre livssyn. Men det store problemet med utsagnet er effekten det kan få på ordskiftet: Tenk hvis det var slik, at «menneskeverd» er noe kristent? Da vil respekten for menneskeverdet avhenge av kristendommens (fallende) status i Norge. Da vil et samfunn som sekulariseres miste respekt for menneskeverdet.

Menneskeverdet er en universell verdi. Mennesket vil dømmes av andre eller av Gud etter hvordan det behandler sine medmennesker. 

Problemstillingen som Horn reiser her er interessant. Særlig på bakgrunn av at Folkekirken og trossamfunnene forøvrig har fått redusert sin kredibilitet gjennom de siste årene. Særlig homofilistriden, men også sakene med overgrepene av psykisk og fysisk art, i tillegg til religionenes svekkede stilling har gitt kirkene mindre gjennomslag. I dag er kirkene og religionene i ferd med å få stempel som rariteter pga sin adferd, selv om religion sies å være mer aktuell og omtalt enn noen sinne. 

Jeg vil dra en linje fra advents- og juledebattene som kommer hvert år. Som kristne tapte vi disse debattene. Jeg tror at 2014 var det året at adventstiden glapp for de kristne. Den konsensus som nå ser ut til å gjelde er at man tilrettelegger for de religiøse på sitt vis, de  ateistiske på sitt vis og de som er på vandring i midten av disse to poler på sitt. 

Denne modellen tror jeg blir fremtidens melodi for flere sider ved samfunnet hvor det er tilsvarende utfordringer. Ansvaret plasseres hos den enkelte for å hevde sitt syn og for å holde seg med et etisk kompass som leder dit man selv ønsker.

I lys av dette vil det være noen som vil velge i strid med religiøs oppfatning. De vil ikke kunne hindres fordi de vil finne det de ønsker et sted i utlandet. Samfunnets normer, lover og regler blir på et vis retningsgivende, men jeg ser at en mengde forestillinger vil måtte falle. Samtidig tror jeg det fortsatt vil være mulig å forby fx surrogati i Norge fordi man kan nekte å utstede papirer til barn som kommer med norske foreldre om man bestemmer seg for å stoppe utenlandssurrogati. Man kan også lage regler mot innenlandssurrogati ved å nekte å godkjenne foreldre og løsninger som bygger opp under surrogati hjemme. 

Når det gjelder eutanasi vil ansvaret påhvile alle oss som er motstandere å selge vår overbevisning overfor alle som vil høre. Vi må i tanker ord og gjerninger vise at vi står for noe annet, en annen etikk hvor man lever så lenge det er medisinsk mulig for kroppen. Vi må kunne stå for dette gjennom vårt eget forsvar for livet hvis eutanasiet blir tillatt. Da blir også kampen mot privatisert, slik døden også privatiseres og åpnes som tumlegård for alle.

Kan vi ikke stoppe det som offentlig tiltak, og det er sannsynligvis slik at det ikke lar seg gjøre, må vi forsøke å øve innflydelse gjennom normer og regler i egen krets. Vår oppfordring til fortvilte nedstemte fjortiser må være at vi selger dem håpet om at alt blir bedre også for dem slik vi selv er levende bevis på, med de føringer vi har å bibringe dem. Om bestemor vandrer for egen hånd i førtid må vi kunne forklare dette med at slik var nå hennes vilje, men jeg ville ikke ha gjort det slik selv.

Jeg er redd for en slik utvikling for det er mye å mislike ved at man mister troen på selve livets ukrenkelighet og at alt som skjer kan defineres som meningsfyllt i en større sammenheng, men ser ingen bremser ellers i samfunnet og regner med at for noen vil eutanasiet være en mulighet.

Livet har alltid stått for meg som det største og viktigste. Alt jeg har gjort har vært i lys av overlevelsesinstinktet. Jeg har ikke hatt behov for lover i den forbindelse. For meg har det vært tilstrekkelig med etikken rundt å leve lengst mulig. Slik ønsker jeg også at alle skal la seg prøve og forme til et langt liv etter sine forutsetninger. Jeg kan ikke hjelpe alle men jeg vil opprettholde denne etikk overfor de jeg kan påvirke. 

Kommentar #6

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Viktig! Kirkens rolle

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Kan vi ikke stoppe det som offentlig tiltak, og det er sannsynligvis slik at det ikke lar seg gjøre, må vi forsøke å øve innflydelse gjennom normer og regler i egen krets. Vår oppfordring til fortvilte nedstemte fjortiser må være at vi selger dem håpet om at alt blir bedre også for dem slik vi selv er levende bevis på, med de føringer vi har å bibringe dem. Om bestemor vandrer for egen hånd i førtid må vi kunne forklare dette med at slik var nå hennes vilje, men jeg ville ikke ha gjort det slik selv.

Dette, Njål, er et veldig viktig poeng, som jeg vel overså da jeg skrev min tekst. For jeg skrev mest om Kirkens rolle i arbeidet mot legalisering av aktiv dødshjelp. Det er der jeg mener Kirken risikerer å være mer til skade enn gagn.

Men hva skal man gjøre dersom aktiv dødshjelp faktisk blir tillatt i Norge? Hva hvis dette blir en realitet - et samfunn der alvorlig syke, gamle og hjelpetrengende mennesker tilbys (med et mer eller mindre subtilt press om å takke ja - for vi vet jo alle at samfunnets ressurser er begrensede, det er mange andre som kunne trengt helsehjelpen bedre enn deg, og det er uomtvistelig at du uansett snart skal dø, på den ene eller andre måten) en skånsom og "omsorgsfull" vei ut av livet. En slags pakkeløsning med psykologisk og medisinskfaglig ivaretakelse, hele familien samlet rundt deg, nærmest den forjettede muligheten til å være med på sin egen begravelse og faktisk høre hvilke godord de andre har å si om deg - før du tappert og verdig svelger medisinen som fører deg av sted på "din siste reise", og eliminerer deg fra en menneskehet som trolig klarer seg minst like bra uten deg.

I en slik setting - ja DA vil det faktisk kunne være en viktig rolle å spille for Kirken. Da trenger man ikke lenger bekymre seg for taktiske problemer - da er den politiske kampen for et fortsatt forbud allerede tapt. Men da begynner den moralske kampen, kampen mellom ulike visjoner for samfunnet og for individet. Kampen mellom ulike samfunnssyn, der Kirken (og forhåpentligvis HEF og alle andre gode krefter, som har tenkt seg litt om og anvender de humanistiske idealer) står for et omsorgsfullt syn der menneskeverdet er ens og ureduserbart, og der det faktisk er tillatt å klamre seg til livet, uten å måtte bekymre seg for om man er en byrde for andre. Fordi hele denne utilitaristiske, antihumanistiske tankegangen - om at noen mennesker kan reduseres til bare den belastning eller nytteverdi de utgjør for andre mennesker - blir møtt med et menneskesyn der alle mennesker er like mye verd, og der vår nåværende funksjon eller framtidige funksjonstap ikke er en faktor som spiller inn.

Det er mulig dette virker snålt for kirkelederne? Men jeg tror de ville forstått hva jeg mente, dersom de innså at politikk også handler om realpolitikk, og om å arbeide for sitt syn på en måte som faktisk fremmer ens egne mål. I dagens norske offentlighet mener jeg Kirken ikke er noen god drahjelp i det politiske arbeidet mot legalisering av aktiv dødshjelp.

----------------------------------------------------------------------------------------

Faktisk: Dette kunne også overføres til andre spørsmål, slik som abortsaken. Norge har et begredelig offentlig ordskifte om abort, som stort sett bare dreier seg langs én akse: Skal abort være legalt i Norge, eller skal det forbys (eller skal abortloven evt. innskjerpes i stor grad)? Denne diskusjonen er dødfødt, fordi et massivt flertall ønsker å beholde adgangen til selvbestemt abort slik vi har det i dag. Det er kanskje detaljer vi kan diskutere her (jeg har bl.a. tatt opp dette med barnefarens (manglende) rolle), men hovedsaken står fast: Det er bortimot utenkelig at Norge vil bli et land som forbyr abort.
Innen kort tid vil trolig medisinsk, pasient-administrert hjemme-abort ha blitt så dagligdags og enkelt gjennomførbart, at det uansett er meningsløst å se for seg et forbud mot abort. Det måtte i så fall innebære en slags kriminalisering av spontanabort, der alle som oppsøker gynekolog for utskraping etter partiell spontanabort må dop-testes for å finne ut av om de har framkalt aborten selv. Det er både på trynet og urealistisk.

Så - hvilken role kunne/burde Kirken (og KrF, deres "politiske arm" i Norge) spille ift. abortdebatten?
Det er hensiktsløst å arbeide for forbud eller innskrenking av adgangen til abort i Norge idag. Man opplever bare å spille sin politiske kapital og goodwill - øse ut av den, mens man i realiteten bare forsterker overbevisningen hos sine motstandere, og skyver tvilerne over i deres armer. I stor grad handler dette om at Kirken oppleves som om de ikke bare fronter sitt eget syn på abort - de oppfattes som om de moraliserer og forsøker å påføre følelsen av skyld og skam på kvinner som velger abort. Ikke uten grunn - dette er jo en av de mest usympatiske sidene ved kristendommen som livssyn, denne absurde opptattheten av om ting er "syndig" eller ikke. Denne snodige tanken om at det skulle finnes noe som er absolutt sant og absolutt galt, som alle mennesker skal måles mot.

Derimot kunne Kirken - om man bare hadde akseptert verdens gang, og innsett at abortloven er kommet for å bli - faktisk ha spilt en slags "positiv rolle" ift. abort-problematikken i dagens samfunn. "Positiv" - ikke nødvendigvis sett med mine øyne (for jeg er "tilhenger" av abort) - men sett med Kirkens/de kristnes øyne.
Dersom Kirken mer eksplisitt hadde anerkjent at abort er noe som finnes og "alltid" vil finnes i samfunnet, et legitimt valg som gravide kvinner kan gjøre, et lovlig helsetilbud som er etisk forsvarlig ut fra det rådende etiske syn i samfunnet - da kunne Kirken samtidig ha etablert sitt eget, etiske alternativ for personer som ønsker dette.

Visserligen finnes det mange i vårt samfunn som er skeptiske til abort, eller som i det minste ser negative sider ved abort, og som kanskje føler på en offentlighet som er altfor positive til abort, som nærmest "pusher" abort (NB! Jeg er ikke selv en av disse skeptikerne!). Disse kunne trolig hatt et ønske om, og glede av, miljøer i Norge som sto for en alternativ etikk, et annet syn på abort. Som holdt fram nettopp disse argumentene som kirkelederne bruker i sin abortargumentasjon - og som vi vet at enkelte nordmenn slutter opp om.

Nøkkelen her ligger i at Kirken aksepterer sitt tap av hegemoni, forstår sin nye rolle som minoritets-livssynssamfunn, fokuserer mer på hvordan man skal utgjøre et forsvarlig og attraktivt alternativ i et mangfoldig samfunn enn å være en dominerende premissleverandør som styrer hele offentligheten. Kanskje - kanskje - kunne Kirken gjennom en slik ny og mer ydmyk rolleutøvelse faktisk vinne autoritet i samfunnet. Gjennom stille og verdig male et alternativ til teknifisering, utilitarisme, materialisme og kynisme i samfunnet.

Ta det som et gratis tips fra en som i og for seg ikke ønsker Kirken noe godt, men som like fullt anerkjenner at også Kirken har evnen til å bidra til å forme et bedre samfunn.

Kommentar #7

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Visserligen finnes det mange i vårt samfunn som er skeptiske til abort, eller som i det minste ser negative sider ved abort, og som kanskje føler på en offentlighet som er altfor positive til abort, som nærmest "pusher" abort (NB! Jeg er ikke selv en av disse skeptikerne!). Disse kunne trolig hatt et ønske om, og glede av, miljøer i Norge som sto for en alternativ etikk, et annet syn på abort. Som holdt fram nettopp disse argumentene som kirkelederne bruker i sin abortargumentasjon - og som vi vet at enkelte nordmenn slutter opp om.

Noen av oss har allerede inntatt det syn du savner mht abort. Vi har ikke noe ønske om at fostre skal aborteres, men ser at for noen vil det være den eneste mulighet de ser. Da må dette foregå under ok forhold innen lovlige rammer. Samtidig vil vi selge dem og andre idéen om at abort egentlig ikke er noen foretrukken løsning. Selv sentrale katolikker deler et slikt syn. 

Kristelig Folkeparti har praktisert en tilsvarende tankegang ved å sitte i regjeringer som opprettholder instituttet om fri abort uten å sitte i departementene som forvalter ordningen. 

Om Folkekirken klarer å være en stemme i denne forbindelse er jeg mer usikker på. De blir jo aldri ferdig med å bry seg med hvem som ligger med hvem og om det er en velsignet stund eller ikke, men skulle de en dag komme til edruskap igjen kan de jo henge seg på tanken.

Essensen i min tankegang er derfor at spørsmålet først og fremst er privatisert ned til hver enkelts etikk og at vi som har et syn på det må fremme det når vi spørres, og så får orgniasasjoner og kirkesamfunn som deler henge seg på eller føre, alt ettersom de er i stand til å velge.

Min kirke er klart i mot men har ingen politisk makt. Mange av oss stemmer på partier som er imot abort generellt. Hva som skjer i frikirkene får vi se når de er ferdig med vinterens interne kamper. Selv om de er imot eutanasi spørs det om de gjenvinner kraften til å tale troverdig om noe som helst ut fra den situasjon de har satt seg i ved å vise at de kaster vrak på menneskelige verdier i så stor grad som vi nå har sett. 

Kommentar #8

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Utydelig

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Kristelig Folkeparti har praktisert en tilsvarende tankegang ved å sitte i regjeringer som opprettholder instituttet om fri abort uten å sitte i departementene som forvalter ordningen.

Jeg har ofte påpekt: KrF har et kommunikasjonsproblem, ift. å klargjøre at de aksepterer at abortloven er kommet for å bli.

Det har vist seg mange ganger: at uansett hvilke aspekter ved abortspørsmålet vi skal diskutere, så blir KrF tolket som om deres innspill handler om å reversere abortloven. Det gjør at selv (potensielt) fornuftige innspill fra KrF blir tolket som forkledte forsøk på å underminere abortloven. Og det håpløse med dette er at vi i realiteten får en abortpraksis som kan gå i feil retning - sett fra KrFs ståsted, og kanskje også sett med mer moderate, sekulære øyne.

Dersom noen i KrF har en privat drøm om at det vil bli slutt på abort i Norge - så er det fåfengt, det er utopisk eller dystopisk avhengig av øynene som ser, men det er uansett urealistisk. Derimot er det en hel rekke endringer som kan skje ift. abortspørsmålet i Norge - endringer som egentlig burde vært gjenstand for nyansert og rasjonell og åpen debatt, der det ikke er gitt hvor hver og en av oss ville lande. For min egen del har det f.eks. ikke vært selvsagt at fastleger som av samvittighetsgrunner ikke vil henvise til abort, burde sparkes fra jobben sin. Og selv gynekologene har nylig vært ille til mote fordi Høies jurister tolker abortloven som om den tillater "fosterreduksjon".

Dette er som sagt ting vi burde kunne diskutere i ro og mak, og hvor det ikke er gitt at det mest ekstreme standpunkt alltid ville vinne flertall. Men dersom debatten polariseres som et "ja eller nei til abort" - da er det ingen tvil lenger: Da åker et kraftfullt flertall ut i 8. mars-tog og over i "ja"-leiren.

Selvsagt er dette ikke bare KrFs skyld. Det er helt sikkert krefter - typisk på "venstresiden" - som har interesse av en slik polarisering av abortspørsmålet, og som bidrar til den gjennom karakteristikker og karikaturer av KrFernes utspill. Men KrF hjelper godt til selv - gjennom å være, skal vi si, utydelige på om de aksepterer at jorda er rund, unnskyld, at abort er kommet for å bli.

Når KrF og andre blant "kristenfolket" ser hvor lekende lett abortdebatten polariseres og avspores - så burde de selv hatt en interesse av å nettopp tydeliggjøre sitt standpunkt, og sin erkjennelse av den politiske virkeligheten.

Hvis da ikke.... hvis det da ikke er slik, at det faktisk ikke ER så viktig for f.eks. KrF å kjempe for de kristne verdier. Kanskje det er omvendt - at KrF er mer opptatt av å kjempe for de kristne verdier. At det å markere seg som de kristnes talerør er viktigere - å sanke trofaste bedehusstemmer - og så blir abortsaken en billig måte å hanke inn stemmer som uansett ikke har noen andre som kjemper deres sak.
Javel - kanskje ett hakk for konspiratorisk? Mon det. Det gjenstår uansett at "kristenfolket" bør tenke grundigere gjennom hva som er viktigst for dem: Å hellige guds navn, eller å la hans vilje skje på jorden.

Kommentar #9

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Selvsagt er dette ikke bare KrFs skyld. Det er helt sikkert krefter - typisk på "venstresiden" - som har interesse av en slik polarisering av abortspørsmålet, og som bidrar til den gjennom karakteristikker og karikaturer av KrFernes utspill. Men KrF hjelper godt til selv - gjennom å være, skal vi si, utydelige på om de aksepterer at jorda er rund, unnskyld, at abort er kommet for å bli.

Krf aksepterte allerede i 1983 da de gikk inn i Willoch II-regjeringen at jorden er rund. Det var første anledning siden abortloven ble vedtatt til å sitte i regjering. I perioden før hadde de vel Kåre Kristmann og det såkallte Tønsbergvedtaket å baske med som hindret dem i å gå i regjering om det skulle bli nødvendig, men så åpnet de litt mer ved valget i 1981 og da SP med JJJ ikke ville sitte utenfor regjeringen lenger ble Willoch II dannet i 1983.

Da var det slutt på jomfrueligheten men man ville ikke bestyre departementet som var ansvarlig for gjerningen. Slik har det vært siden selv om Krf har hatt statsministeren og ergo det totale ansvaret for regjeringens virke. 

Det er utenkelig å gå tilbake til gamle dager. Jeg klarer ikke se for meg hvordan man skulle få det til og anser det som uinteressant å spekulere rundt det. Vi vil stadig liberalisere eller vide ut frihetene i samfunnet men vi trenger ikke benytte oss av alle friheter. Kampen vil ligge på den moralske siden i hver enkelt. Vi må oppdra oss selv og våre til å ha ryggrad nok til å bestemme hva som er det beste for oss selv og samfunnet som helhet. Summen av usynlige hender danner samfunnsutviklingen. 

Kommentar #10

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Omdømme

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Krf aksepterte allerede i 1983 da de gikk inn i Willoch II-regjeringen at jorden er rund.

Du har sikkert rett - i teorien. Men jeg er mer opptatt av dette med omdømme og hvordan sak står seg politisk. Har du inntrykk av at dette er hvordan "folket" ser på KrF og abortsaken?

Man bør i det minste kunne si seg enig om dette: Hver bidige gang en liten bit av abortsaken kommer opp til debatt, så ender det med voldsomme konfrontasjoner om at "KrF vil undergrave abortloven!" og "en trussel mot retten til fri abort!".

Som sagt - det kan tenkes at dette skyldes ren desinformasjon fra "venstresiden" eller "feministene" eller andre krefter som ønsker å score billige poenger mot KrF. Eller som er opptatt av å styrke kampmoralen i egne tropper. Resultatet blir uansett det samme: Det er bortimot umulig å føre en saklig og lavmælt abortdebatt i Norge. Ja - for å sette det litt på spisse: Bare det å ta til orde for en lavmælt og saklig abortdebatt kan, i det norske ordskiftet, ses på som et dårlig skjult forsøk på å undergrave kvinners rett til selvbestemt abort. Fordi dette er en sak hvor det kun er lov å rope, og hvor alle utspill må fortolkes som "JA!" eller "NEI!".

Samme hvor mye skyld man kan legge på "de andre" for dette - så mener jeg Kirken og KrF og andre blant "kristenfolket" burde ha en selvstendig interesse av å få til et mer nyansert ordskifte. Kanskje kunne det bidratt til større respekt for de bemerkninger eller verdivurderinger Kirken måtte ha å komme med. I "beste fall" kunne det jo tenkes at det er poenger som folk fra begge sider av kløften er enige om - men som "frames" på en slik måte at de heller framkaller polarisering.

I spørsmålet om aktiv dødshjelp, som denne tråden startet med, så er det f.eks. ikke så stort poeng i å diskutere OM aktiv dødshjelp er noe mange ønsker innført i Norge. Meningsmålingene er ganske tydelige - og selv jeg som er "dødshjelpsmotstander" kan uten vansker se noen ganske gode og tunge argumenter for at dette burde være en mulighet, i visse situasjoner.
Man kan sikkert ønske seg gjennomslag for idéen om at "det er aldri riktig med aktiv dødshjelp" (evt. begrunnet med at "fordi bare Gud er herre over liv og død"). Men hvis dét er fanen man vil heve i dødshjelpsdebatten, så er man nesten garantert at debatten sporer av og ut i en klassisk kristendom-sekularisme-debatt. Og vi vet alle hvor den debatten er på vei hen...

Kommentar #11

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Du har sikkert rett - i teorien. Men jeg er mer opptatt av dette med omdømme og hvordan sak står seg politisk. Har du inntrykk av at dette er hvordan "folket" ser på KrF og abortsaken?

Man bør i det minste kunne si seg enig om dette: Hver bidige gang en liten bit av abortsaken kommer opp til debatt, så ender det med voldsomme konfrontasjoner om at "KrF vil undergrave abortloven!" og "en trussel mot retten til fri abort!".

Abortdebatten foregår alltid med hele artilleriet og de store bombardementene. Hvis ikke får man ikke tilstrekkelig oppmerksomhet for sitt syn. Retten til fri abort er så hevdvunnen for venstresidens kvinner at de har intet å gi på en retur til gamle dager, mens Krf må få frem nyanser i sitt syn. Om de ikke sier det høyt vet alle at Krf i dag gir sin tilslutning til loven men protesterer på idéen bak. Det er litt anderledes med denne saken enn andre for denne er tapt, men de kjemper for etikken, slik jeg har beskrevet i et par tidligere innlegg. 

Jeg er mer bekymret for eutanasiets inntreden. Tall jeg tilfeldig har sett i forbifarten tyder på at det er de livstrøtte som ønsker å daue. De med smerter har ikke noen problemer for de får palliativ behandling og suser godt av gårde frem til legemet ikke vil mer. Tidligere så vi en del mer usaklige argumenter rundt dette på den måten at det var mest praktisk om mor tok reper'n nå i mai fremfor i august for ellers ville hun forstyrre ferieplanene osb. Nå når vi vet at det er de livstrøtte er det ikke lenger noen medisinske årsaker å argumentere om. Da sitter vi igjen med etikken rundt at dette ikke er en måte å dø på. Det er bedre å lete etter innhold, finne en ny gnist, finne utfordring og glede i å forsøke en gang til, snu noen stener til og gjerne ta i mot en håndsrekning. Livet har egenverdi selv når det ser verdiløst ut. På den andre siden av den verdiløse fasen kan vi finne store gevinster om vi bare holder ut selv om vi ikke ser dem nå. 

Mange mennesker er allerede i eutanasifasen allerede i dag. Noen ender i en bergvegg, andre i en kjellertrapp. Flere dør i selvmord enn i bilulykker. Vi har allerede en oppgave å ta fatt på, hvor vi heller bør snakke om å fortsette der vi er fremfor å vente på at endrede regler skal komme. Allerede i dag har vi interesse av å hindre for tidlig død men ved legalisering av eutanasi vil det hele aktualiseres og skape inntrykk av forenkling og amoral. Der bør vi stå imot. 

Kommentar #12

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Eksistensiell lidelse

Publisert over 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er mer bekymret for eutanasiets inntreden. Tall jeg tilfeldig har sett i forbifarten tyder på at det er de livstrøtte som ønsker å daue. De med smerter har ikke noen problemer for de får palliativ behandling og suser godt av gårde frem til legemet ikke vil mer. Tidligere så vi en del mer usaklige argumenter rundt dette på den måten at det var mest praktisk om mor tok reper'n nå i mai fremfor i august for ellers ville hun forstyrre ferieplanene osb. Nå når vi vet at det er de livstrøtte er det ikke lenger noen medisinske årsaker å argumentere om. Da sitter vi igjen med etikken rundt at dette ikke er en måte å dø på. Det er bedre å lete etter innhold, finne en ny gnist, finne utfordring og glede i å forsøke en gang til, snu noen stener til og gjerne ta i mot en håndsrekning. Livet har egenverdi selv når det ser verdiløst ut. På den andre siden av den verdiløse fasen kan vi finne store gevinster om vi bare holder ut selv om vi ikke ser dem nå.

Mange mennesker er allerede i eutanasifasen allerede i dag. Noen ender i en bergvegg, andre i en kjellertrapp. Flere dør i selvmord enn i bilulykker. Vi har allerede en oppgave å ta fatt på, hvor vi heller bør snakke om å fortsette der vi er fremfor å vente på at endrede regler skal komme. Allerede i dag har vi interesse av å hindre for tidlig død men ved legalisering av eutanasi vil det hele aktualiseres og skape inntrykk av forenkling og amoral. Der bør vi stå imot.

Det er vanskelig å si sikkert: P.t. er det i liten grad tillatt å gi aktiv dødshjelp til mennesker som "bar er livstrøtte". Nederland, og til en viss grad Belgia, har åpnet døra på gløtt for dette. Sveits, med deres vage dødshjelpslovgivning, har ingen skranker mot det, og det har vært klare tilfeller av legeassistert selvmord ved nokså renskåren livstretthet blant "selvmordsturistene".

Det som er sikkert, er at smerte, intraktabel smerte, bare i liten grad preger menneskene som ber om hjelp til å dø, der dette er legalisering. Det som dominerer i alle undersøkelser blant dødshjelpspasienter, er håpløshetsfølelse, ensomhetsopplevelse (hos endel til tross for at de rent formelt har et sosialt nettverk rundt seg), depresjon, følelse av tap av verdighet og av at livet har verdi, tap av muligheter til å gjøre ting som gjør livet verd å leve.

Oversatt i enklere kategorier blir dette - som du påpeker - at disse menneskene preges av at de er lei av å leve det livet de lever, pga. de fysiske, psykiske og ikke minst sosiale konsekvensene av sykdom. De har mistet troen på at det går an å gjøre noe for å få et bedre liv, og det tankevekkende er at så mange av dem har mistet tiltroen til at omgivelsene deres vil stille opp for dem og være hos dem i denne livsfasen.

Som du sier: Dette er klassiske kjennetegn ved mennesker som begår selvmord "på vanlig vis". Selvmord er uttrykk for eksistensiell lidelse - det oppleves som uutholdelig å være i det livet man lever, og det å utslette livet oppleves som bedre enn å fortsette i det. Hos noen er det psykiske sykdommer som gjør livet uutholdelig, for andre er det fysisk sykdom. Hos mange/de fleste (her tar jeg sats, for jeg er ganske sikker på at det finnes forskning som underbygger det) har sosiale faktorer stor betydning for denne opplevelsen av uutholdelighet. Ikke alltid slik at det å ha en hånd å holde i kan oppheve lidelsen. Men slik at man hos veldig mange kan lindre den, og hos endel bidra til at livet bikker over mot utholdelig.

I Canada idag er det et stort paradoks at man vil legalisere aktiv dødshjelp - samtidig som landet gjennomgår en liten katastrofe av en selvmordsbølge blant unge urinnvånere. De opplever en håpløshet og fortvilelse som virker å være hinsides mulighet for bedring - og har samtidig sett eldre og jevnaldrene løse den eksistensielle krisen gjennom selvmord. Hvordan vil disse reagere dersom stadig flere av deres stamme-medlemmer får Statens sanksjon til å ta sitt liv? Hvordan skal man, i et slikt klima, forsøke å overbevise de unge og håpløse om at livet er verd å leve?

Det er også et paradoks at "alle" snakker om viktigheten av god palliasjon i tillegg til aktiv dødshjelp. Men kanadiske myndigheter har ingen forslag til hvordan palliasjonen i praksis skal bli bedre (det er veldig kostbart), samtidig som de nå iverksetter et billig og ubyråkratisk system for å gi et alternativ til (manglende) palliasjon.

Kommentar #13

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Grunnleggende verdier som læring

Publisert over 3 år siden

Utfordringer. Med manglende kunnskap er sjansen stor for at man ikke forstår konsekvensene av det man er enig i/uenig i. Utfordringen med å ha et markedsstyrt helsevesen er også at kunnskapene hos borgerne er svært forskjellig. En nøkkelmerket livsstil vil gi færre sykdommer og lidelser, men manglende kunnskap kan skille samfunnet i et a- og b lag. Ansvaret for samfunnet må alltid bæres av de klokeste, i og med at man da tar omsorg for de svakeste. Forakten for grunnleggende verdier som trygghet, kjærlighet, håp og altruisme, viser seg gjerne som jappesyke. Man blir aldri fornøyd, og faren for utbrenthet ligger rundt neste hjørne. I pinsen ble en kirkegård gravskjendet. Det er et tegn i tiden. Ingen ting er hellig. Da blir heller ikke livet så vesentlig. Vi vet at selvmordsbombere, uten skolegang, spiller sitt liv for å drepe flest mulig. Hva er forskjellen? Vi tenker at vi kan bestemme over liv og død. Hva har vi da tilbake? Når Gud er forlatt? Hvorfor vil mennesker med alvorlige fødselssyndromer/hjerneskader gjerne leve sitt liv? Hva har de lært om livet som vi andre ikke interesserer oss for? Tar de troen som en selvfølge fordi de er avhengig av en Gud? Tar de hjelpen som et gode? Å avvise livet er feil. Det er en gave som Gud har gitt oss. Kirken må også være en støttespiller i kampen for et verdig liv. Sykdom, lidelse og smerte er ikke et uverdig liv. På begynnelsen av 1900-tallet var underernæring en dødsårsak. Vi fråtser i mat, og kaster mer enn vi spiser. Må vi tilbake dit for å verdette livet? Det kan skje. Hvilken klam hånd sprer frykt for døden i dag? Ikke kirken. Læring og bevissthet er et viktig verktøy i kunnskapsprosessen. Det ultimate læringspunktet kommer gjerne i møte med døden.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere