Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Nå er Stephan Christiansen nesten alene

De som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt i terrenget. Kristen-Norge endrer seg.

Publisert: 11. mai 2016

Denne våren må det ha vært rart å være Stephan Christiansen, grunnlegger av Jesus Revolution og pastor for menigheten Jesus Church i Oslo.

For 20 år siden var han en del av en karismatisk bølge. En lang rekke pastorer og kristenledere lignet på ham. Noen la vekt på helbredelser, andre på rikdom, andre igjen på sterke åndelige opplevelser og et radikalt kristenliv. Men felles for dem var en forkynnelse som burde få alarmklokkene til å ringe for mange.

Les Stephan Christiansens eget innlegg i debatten om Frelst

Bølgen. Det gjorde de også. I hvert fall da bølgen ankom. Senere – da den fosset inn over landet – måtte kartet over Kristen-Norge tegnes på nytt. Nye menigheter hadde blitt til. De framsto som dynamiske og moderne. Tidligere skeptikere sto i kø for å si unnskyld for kritikken. Den nye, karismatiske bølgen var blitt mainstream. Det ble dårlig tone å kritisere den.

Nå har bølgen lagt seg. Folk ble utmattet. De orket ikke flere pastorer med oppblåst selvbilde, de orket ikke mer berg- og dalbane, liksomhelbredelser og sirkus på møteplattformen. Mange av pastorene er parkert langt ute på sidelinjen.

Denne våren har noen av ødeleggelsene vist seg. Debatten etter
TV-serien Frelst viser at mange har mistet sine beste år. Gudsbildet er ødelagt. Vi har antakelig bare sett toppen av isfjellet.

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Mange av dem som red på bølgen, sitter stille nå. Nesten ingen står opp og tar medansvar. Stephan Christiansen var ikke ekstrem for 20 år siden, han var et ektefødt barn av den karismatiske bevegelsen. Men de som oppmuntret og heiet fram slike som ham, ligger påfallende lavt. Det er sikkert mest taktisk.

Les også Terje Hegertun: De tørstet etter det beste - nåden ble erstattet med religiøs maktbruk

Subjektivt. Alle pastorer og talere bør stilles til ansvar for sårene forkynnelsen deres har skapt. Men det er også viktig å spørre seg hvorfor kristendommens historie de siste 100 årene er så full av lignende historier.

Vi må tilbake til renessansen for å finne svaret. Da vokste en ny bevissthet om jeg-et fram. Vesten ville vært helt annerledes uten denne dreiningen. Den ga oss humanismen, demokratiet og menneskerettighetene. Den la grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon.

Den nye bevisstheten om subjektet førte også til dramatiske religiøse endringer. Luther –
 inspirert av enkelte katolske mystikere – la vekt på personlig tro. Bibelen ble oversatt til 
alminnelige folks språk og mangfoldiggjort. Forståelige salmer ble tatt i bruk i gudstjenesten.

Fram til da hadde troen vært en sak for de kirkelige akademiene. Nå ble den demokratisert.
Resultatet ga seg nærmest selv: Den protestantiske kirken delte seg i uttallige grener og sekter. Allerede mens Luther levde begynte krangelen med «gjendøperne» – de som kun anerkjente dåp av mennesker med personlig overbevisning og bekjennelse.

I den lutherske kirken oppsto pietismen, der sjelens personlige forhold til Gud overskygget andre sider av troen. Fra den kalvinske kirkegrenen kjenner vi begrepet puritanisme. Senere fikk vi kvekere og shakere. Vi fikk endetidsbevegelser, hellighetsvekkelse og Åndens fylde. Vi fikk tungetale, helbredelser, profetier og eksperimentell lovprisning.

Fellesnevneren er åndelig subjektivisme anført av karismatiske ledere. Slik blir det gjerne når folk driver med teologi på egen hånd.

Det snur. Reaksjonene etter Frelst-serien er ett av svært mange tegn på at utviklingen i det protestantiske Europa nå går i motsatt retning. Et høyere utdanningsnivå og påvirkning fra andre samfunnsideologier gir en bredere tilnærming. Den kristne religionsutøvelsen er i ferd med å institusjonaliseres igjen. Kritikere av ensporet, irrasjonell kristendom må peke på mer marginale miljøer. Stephan Christiansen står nesten alene. Det har den folkelige delen av kristenheten sørget for, helt av seg selv.

På andre samfunnsområder har demokratiseringen så vidt begynt. For 25 år siden regjerte
de faglige autoritetene. Da var det en ære å få publisert en kronikk. 90 prosent av avisenes 
leserbrev ble refusert.

Nå lever kunnskap og forsk-ning side om side med fantasier og udokumenterte påstander på nettet. For mange er det umulig å skille. Politisk ideologi som tidligere behøvde totalitære systemer, surfer fram på sosiale medier.

Velkommen etter, folkens. Det vil gå seg til på sikt. Hvis folk flest lærer av kristenheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.5.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Når jeg leser denne kronikken flyr tankene til kristne miljøer som står fjernt fra det menneskelige. Da kunne det sikkert være bra om man kunne si at de står desto nærmere det guddommelige, men det blir ikke tilfelle, fordi det guddommelige i denne forbindelse blir for intet å regne sammenlignet med den menneskelige lidelse miljøene har påført mange individer. 

Individene er objektifisert og dehumanisert under en streng lære av doktrinære ledere. Når pendelen nå har svingt tilbake burde de så absolutt komme frem og ta sitt ansvar og forsøke å bygge bro over til en annen fremtid for sine ofre, om det er mulig. Hvis de har sin tro i behold vil de vite at den kan bære dem gjennom en slik vanskelig prosess, og de ville kunne se seg som lik sine ofre. Den virkeligheten har nok ikke sunket inn enda. Fortsatt ser det ut til å være herrefolk og tjenere innen kristenmiljøene. Ved å alliere seg med sine ofre kan det åpne seg et rom for tilgivelse, vekst og utvikling, men dette synes å være lukket så lenge det ikke strekkes ut hender fra herrefolkets side. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere