Terje Hegertun

5

Tørsten etter det beste

Noen ledere i trosbevegelsen lot seg friste til å anvende religiøs makt og misbruke karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll.

Publisert: 11. mai 2016

I vår har vi hørt stemmene til noen av dem som hadde­ en tørst etter det beste­, men som brente seg på ­menighetsmiljøer som ikke hadd­e
de kvalitetene deres hengivne ­medlemmer hadde fortjent.

En av dem er Bjørn Aslaksen som skrev den tankevekkende artikkelen «Halvbror i Herren» (Vårt Land 17. mars) om hvordan et frihetsberøvende miljø gjorde at han i dag kjenner seg diskvalifisert fra å tilhøre en ­menighet. Men lengselen er fortsatt der, og Jesus er fremdeles hans kjæreste eie.

Artikkelen er smertefull ­lesning. Mine refleksjoner om kirke, lederskap og karismatikk­ håper jeg er et bidrag til den ­ærlige samtalen som med tyngde­ må komme blant dem som sto nærmest det miljøet Bjørn var en del av.

Uryddig høyreside. Den tyngste kritikken har vært rettet mot den delen av frikirkeligheten som på 1980- og -90-tallet ble dannet på karismatikkens noe uryddige høyreside. Med få unntak ble dette en knoppskyting som i dag – bare etter et par ­ti-år – ligger med brukket rygg. Det gjør den til et av de minst vellykkede menighetsprosjektene i nyere norsk kirkehistorie, selv om visjonene i starten var store og uavhengigheten ble dyrket i den grad at det i praksis hindret eksternt tilsyn.

Den autoritære lederstrukturen var nok et resultat av en teologi som ikke hadde bærekraft nok til å tåle både gode og vonde dager. Dette var dessuten relativt marginale miljøer som hadde begrenset kontakt med andre kirker, noe som gjorde at de økumeniske innsiktene ble svakt utnyttet, parallelt med at oppdriften de første årene ga lite rom for ytre korrigeringer. I dag vet vi mer om hvor krevende det er å bygge menigheter som makter å kombinere et tydelig oppdrag med å være nådefulle og åpne fellesskap.

Kontrast. Nedbyggingen av antall trosmenigheter står i kontrast til den ellers sterke veksten som kjennetegner mer moderate­ karismatiske og pentekostale miljøer verden over. Kanskje har det sammenheng med at disse miljøene legger stadig større vekt på teologisk (ut)dannelse, og ­nasjonalt samarbeid. Pinsepastorer er nå mer pragmatisk innstilt til å hente innsikter fra kirkemiljøer som har lang tradisjonshistorie, og mer positive med hensyn til å underlegge seg styringsstrukturer. Som identitetsmarkør er den lokale og konsekvente uavhengige menighet noe som tilhører fortiden.

Bekymrer. Det som imidlertid bekymrer meg mest, er hvordan alle de som har forlatt trange ­karismatiske miljøer i Norge – vi snakker trolig om flere hundre – kan bli pastoralt møtt i tiden framover.

Det innebærer for det første at kristne ledere tar moralsk ansvar for å lytte til fortellingene deres, tro på dem og ta lærdom av det de forteller. De lot seg positivt fascinere av et miljø der temperaturen var høy, visjonene sterke og drømmene om vekst store.

Men trosforkynnelsen ga ikke uten videre den uttelling som ble forespeilet. De indre spenningene økte ettersom proklamasjonene ikke hadde inndekning i det faktiske livet.
Noen lot seg derfor friste til å anvende religiøs makt og misbruke karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll, og de som ble rammet, mistet til slutt følelsen av å eie sine egne liv. I stedet kjente de på skam og selvfordømmelse. På toppen kom belastningen med å bryte opp og den lange veien i retning av sosial reorientering.

Min hengivenhet. Like lite som en person fortjener å være et ­instrument i en leders ambi­sjonsunivers, like lite skal en kristen leder forvente andres absolutte lydighet. Den eneste som er verdig vår hengivenhet, er Kristus. Dermed er det en forbindelse mellom modent lederskap, en etikk som gir oppreiste liv, og en spiritualitet som har sin forankring i det som rekkes meg i forkynnelse og sakramenter.

Sunne kristne ledere etablerer arenaer for personlig modning, og inviterer til ansvar og medinnflytelse. De er ikke kontrollerende, men spør alltid, slik Jesus gjorde: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Sunne ledere er derfor ansvarlige veiledere som kjenner sine egne grenser og forbilder som minner om Guds nåde. Den dagen jeg ikke lenger er opphengt i min egen uunnværlighet, kan jeg innse at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger ham. I møte med Jesu nåde finner mitt behov for identitet sitt gjensvar.

Opptre varsomt. Ingen kirkestrukturer eller ledermodeller er perfekte. Religiøs maktutøvelse kan komme i mange forkledninger, noe som gjør at vi ikke må felle for nådeløse dommer eller dra for raske slutninger. Dersom etiske filtre er underutviklet 
og viktige teologiske innsikter mangler, vil ethvert felles-
skap være et risikoprosjekt.

Like fullt er det grunner for å si at miljøer som har en positiv holdning til bruk av karismatiske gaver, må opptre særlig varsomt. Mitt råd er å se nærmere på Det nye testamentets egne beskrivelser av hvordan karismatiske gaver kan forvaltes.

For det første skal alle underlegges kritisk prøving. Visdom, kunnskap og prøving er selv navn på en del av de nådegavene som omtales. I sitt brev til menigheten i Korint advarer Paulus mot at manifestasjonsgavene (bl.a. profetisk tiltale) prioriteres foran gaven til å lede, styre og hjelpe. Altså er tilsynsstrukturer, god ledelse og en diakonal profil integrert i Det nye testamentets forståelse av karismatisk lederskap. Kritisk refleksjon er et tegn på sunn åndelighet.

Evangeliet. For det andre skal karismatiske gaver underlegges et større hensyn: formidlingen av evangeliet. Den må ikke hindres av en intern kultur som virker fremmed for dem som kommer til gudstjeneste som gjester. Vi må derfor ha tanker om hvor og hvordan nådegaver kan brukes slik at de fremmer kirkens misjonale oppdrag.

For det tredje har alle ånds­gavene kjærlighet som sitt fremste adelsmerke. Den setter mennesker fri til å tjene og minner om pinsedagens store mirakel: at alle har mottatt Ånden fra Gud.

Denne innsikt har et tydelig demokratisk potensial ved at den kombinerer personlig frihet med respekt for den andre. Åndsgavene skal altså være et åndelig overskuddsfenomen som krydrer et ellers velfungerende menighetsliv. Når de blir instrumentelt anvendt for å ­etablere bestemte lydighetsregimer, ­etterlater de seg brent mark.

Dette er innsikter som deles av dagens pinseledere. I de samtaler som nå pågår, har de anledning til å stake opp en kurs som vil kunne vekke tillit både blant de som brant seg og blant de miljøer som for tiden søker en bredere nasjonal tilknytning til nettopp Pinsebevegelsen i Norge.

Alt er gaver. Et modent, åpent og tidsrelevant menighetsmiljø er opptatt av å spørre hva det er som på grunnleggende måte konstituerer kirken. Et av svarene er at kirken er et trosfellesskap som identifiserer seg ved hjelp av de gaver den hele tiden mottar.
For meg innebærer det både karismatiske og sakramentale gaver. Grunnholdningen er med andre ord de åpne hender som hele tiden tar imot, for så å gi det videre.

Dersom karismatiske miljøer i årene framover utvikler en slik dobbel identitet, kan de bli bærekraftige. Ved å være både karismatisk velvillige og sakramentalt bevisste, får man både en solid kjøl og framdrift i sine segl. Heldigvis finnes det flere alternative kirkemiljøer i Guds store hage med kvaliteter som gjør at sår kan leges og der det på nytt kan tennes bål av gamle glør.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 11. MAI 2016

Les også Alf Gjøsund: Nesten alene

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Bak fasaden

Publisert rundt 3 år siden

kan det skjule seg mange tragedier. I ettertid, når man opplever sannheten, faller brikker på plass som har manglet mesteparten av voksenlivet. Undringen skifter til forståelse og kunnskap. Å komme bak fasaden er ikke alltid lett fordi man gjerne vil fremstå fra sitt beste. Noe av det viktigste budskapet i bibelen er å bekjenne sitt sanne jeg. Det kan hjelpe de fleste som sliter. Guds grenseløse nåde er for alle. Å leve et kristenliv i verdslighet er ikke for amatører. I dag får man mange i bås med janteloven eller negative klengenavn. Man tror at de ressurssterke menneskene finnes i kirken, og at en leder er en god person. De er som alle andre mennesker som har opplevd positive og mindre positive saker. Flere menn er tatt for overgrep i barnehager. De er ansatt uten at man sjekker deres fortid. De slipper lettere unna enn andre som lever i pakt med lov og rett. Man ser gjennom fingrene med kriminalitet eller personlighetsforstyrrelser som kan virke skadelig på andre, i stedet for å skåne barn og ungdom mot overgrep. Det er ansvarsløshet og pulverisering. Det virker som om man forherliger i stedet for å motstå.

Kirkefolket lever som folk flest. Tro er ikke helse hvis man skylder på Gud når alt går galt.

 

Kommentar #2

Torgeir Tønnesen

33 innlegg  582 kommentarer

mye sant - men noe uklart

Publisert rundt 3 år siden
Terje Hegertun. Gå til den siterte teksten.
Kontrast. Nedbyggingen av antall trosmenigheter står i kontrast til den ellers sterke veksten som kjennetegner mer moderate

Mye fint og riktig i din artikkel her Hegertun , men på ett punkt er jeg uenig med deg:

Den sterke veksten i pentakostale miljøer, -er vel blitt en påstand som kan modifiseres litt. Hva regner Hegertun som pentacostalt? Regnes trosmenigheter med ? Megamenigheter i USA? Youngi Cho i sør-Korea? Hill-song-bevegelsen? Apostel-profet-bevegelsen?

Det blir litt forvirrende å følge med i denne såkalte veksten. Hvem er disse folkene?

Hegertun, du sier at trosmenighetene taper terreng og bygges ned. Kan det være riktig globalt sett? Har ikke pinsemenighetene blitt kuppet og overtatt unge radikale pinsevenner som har endt opp som trosforkynnere? Har ikke pinsemenighetene mutert til trosmenigheter? (alt er herlig!)

De finnes sikkert nærmere 100 pinsemenigheter i Norge som ikke lenger har en tradisjonell pinse-identitet, men trosforkynnelse-identidet. 

Tabernaklet i Bergen, Fildaelfia i Oslo, Filadelfia Ålesund, Trondheim. Ingen av disse synger gamle pinsesanger, taler i tunger og "ber i Ånden" lenger. Dette gamle "pinsevennske" er vel erstattet av lovsang og trosforkynnelse, og nye lederstukturer? Det gamle eldsterådet finnes ikke lenger som før. Jeg har jo besøkt mange pinsemenigheter og jeg klarer ikke å finne en tradisjon, alt er nytt og inspirert av trosbevegelsen. Forstandere er erstattet av Pastorer. Alt er blitt seeker-friendly. Har pinsevenner lenger noen identitet? Hill-song menighetene er jo mer å likne med en "kultur" , en trend, et fenomen, en slags menighets-klubb. Når identiteten i Norge er uklar- er den vel uklar globalt også?

Jeg kan ikke se at vi vil klate å få sunne menigheter med nåde igjen, så lenge trosforkynnerne dominerer talerstolene. Der tales kontroll.

Vi har i 30 år hørt om pinsevekkelsen i mange land. Land som har vært nevnt er Brasil, Sør-korea, Søramerika forøvrig, Kina,  ja mange land nevnes i Afrika osv.

En tanke som ofte slår meg ofte , - er disse rapportene overdrevet? Er det ønsketenkning? Dersom vi besøker en storby i Kina, Brasil eller India - finner vi mange kristne på fortaus-kafeene? Dersom rapportene om alle som er gått over til pinse-karismatikk var riktig, ville vel ca. hver tredje taxisjåfør du treffer på i verden være frelst? Er det slik?

 

Kommentar #3

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Kritisk refleksjon er avgjørende

Publisert rundt 3 år siden
Terje Hegertun. Gå til den siterte teksten.
Kritisk refleksjon er et tegn på sunn åndelighet.

Takk for en interessant og viktig artikkel, som jeg håper vil bli gjenstand for drøftelser og refleksjon langt ut over Pinsebevegelsens rekker!

Jeg festet meg særlig ved den siterte setningen om viktigheten av kritisk refleksjon. Etter noen tiårs fartstid i både Misjonsforbundet, Pinse- og trosbevegelsen, vil jeg si at den anti-intellektuelle holdningen (inkludert manglende vilje til kritisk refleksjon) som mange legger for dagen, er en viktig årsak til en stor andel av de problemene man kan observere.

Dette henger i sin tur nøye sammen med ønsket om å holde fast på forestillingen om at Bibelen er Guds ufeilbarlige Ord. Et slikt bibelsyn tåler imidlertid ikke at vi bruker det vettet Gud har gitt oss, og det er vel nettopp dette som er grunnen til at så mange i de aktuelle miljøene ønsker å holde avstand til teologi, filosofi, naturvitenskap og rasjonell tenkning mer generelt.

Jeg har skrevet om mine erfaringer på dette området i boken Fundamentalistiske favntak. Jeg hadde håpet at den ville stimulere til debatt og ettertanke internt i evangelikale bevegelser som f.eks. Misjonsforbundet og Pinsebevegelsen, men foreløpig har dette bare i forholdsvis beskjeden grad vært tilfellet. Jeg håper det bare er et tegn på at man har for mye annet å tenke på til at slike aktiviteter blir prioritert når det kommer til stykket, men jeg frykter at det kanskje er et tegn på at man vegrer seg for å ta debatten.

La meg ellers si at enhver evangelikal pastor eller leder med et minstemål av intellektuelle ambisjoner, bør sørge for å få lest følgende to bøker:

Mark A. Noll, 1994. The Scandal of the Evangelical Mind. William B. Eerdmanns Publishing Company. Kenton L. Sparks, 2012. Sacred Word, Broken Word – Biblical authority and the dark side of Scripture. William B. Eerdmans Publishing Company.
Kommentar #4

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Misjonsforbundet - en presisering

Publisert rundt 3 år siden

For ordens skyld vil jeg gjerne presisere at det i Misjonsforbundet (som jeg selv har vært tilknyttet siden jeg begynte på søndagsskolen i 1965) finnes en rekke pastorer og ledere som legger vekt på teologi, filosofi og kritisk refleksjon. Den bakenforliggende holdningen reflekteres i at Misjonsforbundet gjennom mange år har bygd opp Ansgar Teologiske Høyskole til det den er i dag. 

Det forhindrer ikke at det er rom for forbedring, ikke minst hos en del lokale ledere med et overforenklet bibelsyn av den typen jeg nevnte i forrige kommentar, og med en tilsvarende holdning til teologi og filosofi generelt. Men siden dette ofte er oppriktige og ærlige folk som av et helt hjerte ønsker å leve som Jesu disipler, får vi håpe at viljen til ydmykhet, refleksjon og endring er til stede, på områder der dette faktisk er påkrevd.

PS: Misjonsforbundet endrer 30.09.2016 navn til Misjonskirken Norge.

Kommentar #5

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

#2

Publisert rundt 3 år siden

Jeg kan ikke se at vi vil klate å få sunne menigheter med nåde igjen, så lenge trosforkynnerne dominerer talerstolene. Der tales kontroll. (sitat T Tønnessen)

---------

Jeg er usikker på om det "tales" sosial kontroll. Men min erfaring er at det tales tro, og seier og helbredelser, uten at det taes høyde for et mennesket er sårbart og skrøpelig. Livet har lært meg at denne seieren det tales om, den hører neppe denne verden til, vi er og blir sårbare og skøpelige vi mennesker. F eks når trospredikanter taler helbredelse ved tro (den sykes tro) så frikjennner de seg selv og egen tro, og blir sterkt manipulerende.

Min erfaring er at Gud helbreder på tross av, ikke på grunn av. Og sånn sett er det sånn jeg tenker at Gud må være, allmektig og i stand til å gjøre mirakler enten vi tror eller ikke.

Men at summen av dette, i sin konsekvens, - i noen miljøer, - danner et system for sosial kontroll, er nok fult mulig.

Kommentar #6

Torgeir Tønnesen

33 innlegg  582 kommentarer

Usikkerhet er ikke bra

Publisert rundt 3 år siden
Rune Tveit. Gå til den siterte teksten.
Jeg er usikker på om det "tales" sosial kontroll. Men min erfaring er at det tales tro, og seier og helbredelser, uten at det taes høyde for et mennesket er sårbart og skrøpelig.

Når Hegertun snakker om sosial kontroll, så bruker han et begrep fra sosiologien som ikke betyr det samme som han legger i det.

Sosial kontroll er et begrep som også kan være positivt; feks sier vi at på landsbygda er det større sosial kontroll enn i byene. Det betyr at folk følger med hva som skjer i nabolaget, eller med "Hans ut på Neset" Sosial kontroll er noe som er nødvendig i sosialiseringsprosessen dvs hvordan vi alle integrerer oss i samfunnet; Vi passer på hverandre. Hegertun bruker derfor ordet feil.

Derfor brukte jeg også begrepet "sosial kontroll" feil, når jeg sier at det tales sosial kontroll fra talerstolene. Det jeg mener er at dersom det er slik at trosforkynnerne har overtatt pinsemenighetene, noe Hegertun ikke viser interesse for å svare på, så taler trosforkynnerne på en slik måte at de binder opp menighetene i forskjellige lærer. Folk blir trellbundet. Det kan være lærer om tiende, lærer om nådegavene, lærer om vekkelse og under og tegn. Når disse lærene blir så sterkt fremhevet blir menighetene hjernevasket. Det nytter derfor ikke bare fjerne maktpersoner og psykopater, men en må endre det som skal prekes.

Kommentar #7

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

Usikker, overhode ikke!

Publisert rundt 3 år siden

Vel, du leser meg veldig bokstavelig.  Jeg er nok ikke usikker, egentlig tales det vel for lite om sosiale normer og aksept for forskjellighet, og at bibelen på enkelte områder som handler om normer, ikke er så enkel å finne en fasit på, vi er forskjellige vi mennesker. 

Jeg er utdannet innen sosialfag, og jobber hver dag med sosiale problemer. Jeg oppfatter at Hegertun har et poeng med hensyn til at sosial kontroll i  sitt vesen er nådeløs, og at trospredikantene, I alle fall en del av dem, fremstår som nådeløse, og har totalt manglende innsikt i sosiale prosesser og hvordan en dårlig sosial oppvekst påvirker menneskers fungering.  I tillegg har vi problemet med psykisk helse som en del av disse helt tydelig er totalt uvitende om. 

De burde egentlig slutte preke å heller begynne et studie, minst 3 - 4 år. Jeg kan anbefale Ansgar teologiske høyskole, som Anfindsen nevner, jeg har studert der selv. 

Kommentar #8

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Om to forskjellige ting

Publisert rundt 3 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.
Et slikt bibelsyn tåler imidlertid ikke at vi bruker det vettet Gud har gitt oss, og det er vel nettopp dette som er grunnen til at så mange i de aktuelle miljøene ønsker å holde avstand til teologi, filosofi, naturvitenskap og rasjonell tenkning mer generelt.

Dette blir vel litt mye blanding. Vi snakker om to forskjellige ting for den type integritetskrenkende handlingsmønster som noen er gjenstand for det har vel ikke så mye med ovenstående sitert å gjøre.  For det er jo ikke slik at teologi, filosofi, naturvitenskap og rasjonell tenkning er utpregede og godt synlig utenfor kristne legmannskretser.  Sekterisme er jo like mye tilstede i sekulære, ateistiske og andre ideologiske kretser. Dette er bare et spørsmål om "definisjonsretten" og kontroll over media.  Skal maktstrukturer, pastorale mandater og integritet settes under debatt må det være på det kristne livssyns premisser.  F.eks. er sekterismen i Humanetisk forbund påfallende for meg som næringslivsaktør men fenomenet er HEF er definert utenfor begrepet relgionskritikk siden det ikke er noen relgion.  Samtidig avvises det å benytte begrepet livssynkritikk. Ser vi HEFs aktiviteter handler det stort sett om andres etikk enn sin egen. Slik sett er HEFs maktbegjær og intelektuell uredelighet fullt på høyde med det som enkelte pastorer/trosmenigheter beskyldes for. Men siden HEFs medlemsmasse er passive tilskuere er det ikke like lett å finne personlige ofre som vil stå frem men denne sektens skadevirkinger er ikke mindre av denn grunn.  HEFs arbeide for sosial kontroll går gjennom lobbyvirksomhet i statens korridorer i stedet, forankret i en rekke falske premisser.      

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere