Helge Skår

44    330

Samboerskap, hva er poenget?

Publisert for rundt 1 år siden / 1879 visninger.

Jeg har alltid sett på samboerskap som en pinglete og lite kristelig samlivsform. Det betyr ikke at samboere ikke kan ha gode kvaliteter, det kan sikkert være mange grunner til at mange velger denne samlivsformen for kortere eller lengre tid. En hensikt med å skrive dette, er å samle en del lenker med juridiske, historiske og kristne kilders ord om samboerskap på et sted, som ved å lenke til dette debattinnlegget kan deles som ei enkeltlenke. Men jeg skriver et større innlegg sjøl òg da........Lenkene er nederst i innlegget.

Innføringa av samboerskap som en stadig vanligere samlivsform, er blant de sterkeste norm-oppløsende samfunnstrekka gjennom de siste 50 år. Det har blitt så vanlig at det er litt som med alkoholpress; Det er ofte de som går inn i ekteskapet uten forutgående samboerskap, som blir avkrevd forklaring av omverdenen.

Som en godt voksen bekjent fikk som reaksjon da vedkommende sa til en kollega at ho skulle gifte seg snart. "Oj, jeg visste ikke at du var samboer en gang, jeg" Så vanlig har det tydeligvis blitt, spesielt blant folk uten kirketilknytning.

Fra å være en kuriøsitet for spesielt interesserte, har samboerskapet/konkubinatet utvikla seg til samfunnets norm. Om noen ønsker å gjøre opprør mot det bestående idag, gjør en det iallfall ikke ved å inngå samboerskap.

Dette er ikke et forsvar av alt som har forekommet som alternativ til samboerskap, f.eks. altfor tidlige/raske ekteskap, eller manglende aksept for skilsmisse f.eks. ved familievold e.a..

Mange sier de vil bo sammen ugift " for å bli bedre kjent" eller noe sånt. Historia har mange eksempel på at det er fullt mulig å bli godt kjent uten samboerskap. Og for de eksempla som tyder på at ekteparet ikke kjente hverandre godt nok: ville et forutgående samboerskap vare lenge nok til at evt. problemer ble oppdaga før ekteskapet ble inngått? Mange har jo blitt skilt kanskje etter 3, 5, 10 år osv. Om en skal ha "ekteskap på prøve", hvor lenge må en da holde på i håp om å unngå skilsmisse? Og er et brutt samboerskap noe bedre enn skilsmisse?

En kan få inntrykk av at ekteskap nå er noe mange inngår "når alt er på stell", når de har fått et par unger, har stasjonsvogn, hus, hund og "alt annet". Folk trenger ikke bryllupsgaver lenger, virker det som, i det nyrike Norge. I løpet av samboerskapet går sikkert en del av dem en normalt ville invitere i et bryllup, bort ved døden, og får ikke oppleve bryllupet.

Dessuten får en inntrykk av at mange har veldig store krav til bryllupsfesten, som gjerne skal planlegges i flere år, og koste vanvittige summer, noe en kanskje må spare til i flere år. Men ekteskapet handler jo ikke om bryllupsfesten, men det som kommer etterpå.

Jeg vet det kan være et dilemma, kanskje spesielt for kristne jenter, som ofte er i flertall i kristne miljøer, at det ikke er så mange gutter å velge mellom der. Så da vet jeg ikke helt hva som er verst; jenter som selger seg for billig, eller gutter som ikke vil forplikte seg, eller vice versa.

Og jeg skal heller ikke påstå at et inngått ekteskap innebærer en paradisisk tilstand, vi befinner oss fortsatt i en høyst tvilsom verden.
Men jeg ser det som feil å "bryte seg inn i ekteskapet" ved å i praksis leve som ektefeller gjør, men uten å helt fra begynnelsen av samlivet ha en intensjon om at dette skal vare livet ut. Det er neppe noen mindre synd å bryte et samboerskap enn et ekteskap. Så hva oppnår en da?

Jeg har som nevnt samla sammen en del lenker om temaet, både av historisk og juridisk art, og en del synspunkter på samboerskap fra ulike kilder som ønsker å følge Jesus.

Det betyr ikke at en blir frelst av å være gift, heterofil, eller på andre måter prøve å følge Jesu anbefalinger(som heller ikke alltid er like lette å skjønne). Livets største problem er døden, samt ondskapen. Jesus kom for å frelse syndere fra døden og det onde, og vi er alle dårlige nok til å ikke fortjene Guds nåde, men få den likevel. Hver den som trur på Jesus, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Men om en trur på Jesus, mener jeg det er grunn til å si at Gud alltid har anbefalt ekteskapet som samlivsform, ingen dårlige kopier. Det er òg såvidt jeg kan skjønne de fleste kristne trussamfunns standpunkt, både nasjonalt og internasjonalt. Mange av dem som ivrer for homofiles mulighet for kirkelig ekteskap, har kanskje neppe fått med seg at kjerka knapt har noen tilsvarende debatt om samboerskap. Det er ikke en anbefalt løsning.  

I tillegg legger jeg ved lenke til sangen "If you don't know me by now", som jeg liker, uten at jeg er sikker på at den handler om samboerskap. Men jeg syns tittelen godt illustrerer at det alltid vil være begrensa hvor godt kjent en kan bli før en inngår ekteskap. Før eller siden må en bare satse for framtida og gjennomføre noe fullt og helt, sjøl om det kan innebære risiko.

Vennlig, forsøksvis ydmyk, hilsen Helge

https://www.youtube.com/watch?v=zTcu7MCtuTs

http://kristen-ressurs.no/temaer/Samboerskap.htm

https://no.wikipedia.org/wiki/Samboerskap

http://www.skatteetaten.no/no/Person/Folkeregister/Ekteskap-og-samliv/Registrering-av-samboerskap/

http://www.klikk.no/kvinneguiden/penger/article884832.ece

http://itro.no/ilivet/samboerskap-3/

http://www.nlm.no/utsyn/leder/det-bibelen-mener

http://imf.no/wp-content/uploads/2013/02/samlivsetikk_-_hele_boka.pdf

(side 88 og utover om samboerskap, også mange andre tema)

http://www.shafan.dk/bibelsktro-artikler/02-03-03.html

http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/artikler/912-kristen-og-samboer

https://www.google.no/?gfe_rd=cr&ei=XuUwV5aVMpLGZIWRp9gP&gws_rd=ssl#q=samboerskap+versus+ekteskap+kristen+etikk&start=10

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Helge Skår. Gå til den siterte teksten.
Men jeg syns tittelen godt illustrerer at det alltid vil være begrensa hvor godt kjent en kan bli før en inngår ekteskap.

Jeg tenker at det først er når man har hatt en skikkelig krangel, hvor begge har vist sine verste sider uten tilsløring eller å holde tilbake noe, at man virkelig begynner å bli godt nok kjent til å vurdere å dele livet med vedkommende. 

Og en slik krangel kommer sjelden før forelskelsen virkelig har lagt seg, og man står i en situasjon man kanskje ikke hadde forutsett, og som viser en forskjell mellom partene man heller ikke hadde skjønt tidligere at faktisk kunne bli et problem.

Altså i mine øyne snakker man om så langt ut i et forhold at man har levd tett på hverandre i minimum to-tre år, og det ikke er så mye mer å "oppdage" av den andre parten, hverken kroppslig eller mentalt. Så sant ikke den ene eller andre parten har vært tilbakeholden med å åpne seg, eller regelrett ikke har vært ærlig hele veien i forholdet. 

Men for all del, det er mine øyne. Og det er akkurat like subjektivt som alle andre sitt syn. Og derfor er konklusjonen nødt til å være at det finnes akkurat like mange "fasiter" på dette som det finnes mennesker. Og slik sett er det egentlig ikke noe som kan diskuteres i så måte, man kan egentlig bare fortelle hvor ens egen list for evt ekteskap ligger. 

Når det er sagt så er ikke papirer eller hva navnet på et evt forhold jeg er i det som er avgjørende for hvor sterkt forholdet er. Om jeg hadde vært samboer eller gift, så er kriteriene for å i det hele tatt være sammen med noen de samme. Og hva jeg kan tåle og ikke før forholdet eller ekteskapet evt ryker er også likt. Jeg har jo ingen planer om å kaste ut noen jeg er genuint glad i noe kjappere fordi jeg ikke er gift med vedkommende. Og jeg har heller ingen planer om å feks tolerere fysisk eller psykisk vold av noen grad, bare fordi jeg hadde vært gift, og at forholdet dermed hadde holdt noe lengre. 
Så for meg er det innholdet i forholdet som er avgjørende for om det varer eller ikke, og ikke ytre faktorer som "navn" på selve forholdet. 

 

Svar
Kommentar #2

Jan Luneborg

0 innlegg  54 kommentarer

Hva er poenget i det hele tatt?

Publisert rundt 1 år siden

Kameratene Per og Pål var så usannsynlig heldige å bli funnet under menighetens årlige evangeliseringsdag. De var begge syke av lengsel etter kjærlighet og mening med livet, så de var ikke vanskelig å overtale. De snille folka og alt det nye og spennende i menigheten ble godt for dem på de fleste områder. De oppdaget også ganske snart at det finnes usannsynlig mye vakkert i Vår Herres have og det gikk ikke lang tid før de hadde plukket hver sin blomst.

Per som egentlig er en ganske ansvarsfull gutt lot seg etterhvert overtale til å tre inn i den hellige ektestand siden han og dama hadde vært uheldige og gått en tanke over streken. Fra miljøet han kommer fra har han jo ikke akkurat vært vant til å legge bånd på seg når det gjelder damer, men han har likevel alltid vært en person som ønsker å gjøre det rette. Han var glad i jenta og hadde aldri opplevd noe lignende. Han likte heller ikke å såre disse snille menneskene som har gitt han så mye bra, så han tok sitt ansvar og giftet seg med jenta han hadde kjent et halvt år.

Pål hadde selvfølgelig også gått langt over streken, men han var mye mer bevisst på at han skulle realisere sine egne drømmer, og der var det slettes ikke sikkert at kjæresten passet inn. Han giftet seg derfor ikke med henne, men de flyttet sammen likevel. Hun var fin og han hadde lyst på henne.

Men guttene hadde mye negativ bagasje med seg fra fortiden, så det gikk ikke så bra. Den deilige nyfrelstfølelsen ble borte og det ble etterhvert stilt så utrolig mange krav til korrekt standard på livet. De sleit med mange ting men de hadde sett hvordan det gikk med folk som feilet, så de våget ikke snakke for høyt om det. De valgte heller å lide i det stille og holde fasaden, slik de fleste andre gjør.

Et par år senere er Per ulykkelig skilt og Pål har dumpet dama for å ha mere tid til sine egne greier.

Siden Per nå er skilt er han nærmest spedalsk i menigheten og han har fått beskjed om å ta seg minst et par års pause fra tjenesten siden det sies å være bibelsk. Han har med andre ord ikke bare mistet kona og familien, men også tjenesten og det miljøet i menigheten som han var så glad i. Og for ikke å glemme mye av kjærligheten og respekten han tidligere ble møtt med. Han mistet nesten alt han levde for, og sladderen og løgnene som fulgte, gjorde ikke akkurat utsiktene til å komme tilbake særlig store. 

Pål derimot får ros for å ha omvendt seg og brutt ut av den uheldige samlivsformen, og det tar ikke lang tid før den ambisiøse gutten blir belønnet med en stilling i menigheten.

Dette er dessverre en sann historie, og jeg kjenner til mange slike.

Derfor har jeg lenge lurt på hvordan det har seg at et lite papir fra «verdslige» byfogden blir sett på som selve ekteskapspakten i Guds menighet? Hvordan kan slike «verdslige» forordninger ha så stor makt i Guds Rike at de som forsøkte å gjøre rett ved å holde regelen blir straffet, mens de som brøt regelen av selviske grunner blir belønnet? Hvor er rettferdigheten i det?

Etter min mening er ekteskapet først og fremst en personlig pakt mellom to mennesker som elsker hverandre, altså helt uavhengig av stat, kirke og tradisjon. Ekteskap og samboerskap burde i bunn og grunn være sett på som det samme, og også et eventuelt brudd.

(Noen tanker jeg hadde i 2007)

Svar
Kommentar #3

Helge Skår

44 innlegg  330 kommentarer

Takk for 2 gode svar

Publisert rundt 1 år siden

Om konklusjonene våre er litt ulike, så takker jeg for 2 gode og interessante svar. Det har vært veldig travelt den siste uka, så jeg har ikke fått svart før nå.

Jeg tenker nok at det er bedre med skilsmisse etter et ærlig forsøk med livslangt forhold som intensjon, enn et sånt "vi flytter sammen og ser hvor lenge vi gidder"-forhold.

Jeg tenker at før en gir alt til hverandre, bør en ha kjent hverandre ei stund, og (som Sølvi nevner) gjerne ha hatt både sin første og andre krangel. Nettopp derfor bør en ikke gi alt til hverandre først, før en på annet vis har blitt såpass kjent at en kan satse på et ekteskap.

Abortloven har gjort livet til enslige mødre annerledes. De som før ble fordømt, blir nå takka for at de valgte å bære fram ungen.

Det er vel litt sånn når det gjelder skilsmisse òg. Alle samboerskapa og det flytende seriemonogamiet, gjør at mange ser mer positivt på at noen faktisk prøvde seg på et livsvarig ekteskap, uten å klare det.

Jeg skriver ikke med tanke på at norsk lov bør endres, men utfra at samboerskap ser ut til å bli stadig vanligere, også blant kristen ungdom. Jeg skriver derfor mest med håp om at ungdom som vil følge Jesus, er bevisste på at samboerskap ikke er en anbefalt samlivsform. Dess flere kristne som velger samboerskap, dess vanskeligere blir det for dem som vil prøve å gjøre ting "i riktig rekkefølge".

At folk kan gjøre feil, eller noe annet enn det de egentlig ønsker, kan være forståelig. Verre er det når praksisen institusjonaliseres, forsvares og anbefales.

Svar
Kommentar #4

Morten Christiansen

17 innlegg  10216 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Jeg antar at siden noen velger samboerskap så har det en hensikt for dem. Det er ikke nødvendig for meg å forstå hver enkelt grunn. Jeg kan tenke meg at det er både klare valg og mer ubeviste prossesser som er mulig.

For meg er det viktig med autonomi. At man får lov til å legge sammen fordeler og ulemper ut fra den vurdering en gjør og tar et valg. Å stole på at man gjør det beste man kan til envhert tid, men ikke det beste en er istand til gjøre eller være.

Jeg ønsker ikke en sosial kontroll hvor noen skal mene noe om andres liv uten å kunne vite hvordan den andre har det.

Hva menes med normoppløsende? Jeg ser ikke at forandrende normer betyr at normer blir oppløst, eller man kan si at oppløsning av dårlige normer er godt og at de blir erstattet av nye og bedre normer er bra.

Svar

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 992 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 221 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1500 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 992 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 221 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1500 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn David Bratlie kommenterte på
Teologisk nonsens
1 minutt siden / 1552 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Teologisk nonsens
5 minutter siden / 1552 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 139 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 3 timer siden / 730 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 3 timer siden / 1552 visninger
Roald Øye kommenterte på
Bennetts realistiske plan.
rundt 4 timer siden / 118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 5 timer siden / 139 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 5 timer siden / 1552 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 5 timer siden / 730 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Kunsten å overse det ubehagelige
rundt 6 timer siden / 3810 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1552 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1552 visninger
Les flere