Verdidebatt

Dem vi burde hjelpe først

Noen flyktninger trenger vår beskyttelse enda mer enn andre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Under den kalde krigen, da Flyktningkonvensjonen ble vedtatt, var den frie verden opptatt av å vise solidaritet med dissidenter og forfulgte minoriteter i kommunistiske land. På samme­ måte bør vi i dag stille opp for dissidenter i autoritære regime­r i Midtøsten og andre steder i ­verden.

Imad Iddine Habib stiftet i 2013 sammen med noen venner den første ateistiske organisasjonen i Marokko. De ga den navnet Council of Ex-Muslims of Mor­occo. For å skape blest, laget de en YouTube-video. Marokko er blant de mest liberale muslimske landene, og Imad trodde tiden var inne. Han tok feil. Han fikk en fatwa (en religiøs dom) mot seg, og snart kom politiet på døren for å lete etter ham. Imad måtte skjule seg hos venner.

Små sjanser. Imad henvendte seg til meg via Facebook. Via ­bekjente hadde han hørt at jeg jobbet med asylspørsmål, og han ba meg om hjelp til å komme seg i trygghet. Jeg kontaktet den norske ambassaden i Rabat, men de kunne dessverre ikke hjelpe. Deres­ svar var at Imad måtte ut av landet på egen hånd, og så kontakte UNHCR i regionen.

Sjansene for at han ville bli overført til Europa, var små. Habib var bekymret for at han kunne strande i en flyktningleir i Afrika, og som ateist kunne han bli utsatt for forfølgelse der også.

Senere fikk han hjelp via kolleger i London til å få visum til å ­besøke Storbritannia. Da jeg møtte ham der, satt han og vurderte om han ønsket å søke om asyl, eller om han skulle ta sjansen og reise tilbake til Marokko og fortsette kampen i hjemlandet.­ Han sa til meg: «Ingen fatwa kan stoppe meg – ytringsfriheten og livssynsfrihet er verdt å dø for.» Det er dissidenter som Imad som forandrer illiberale samfunn i positive retning.

Misbruker. Men dersom han velger å søke om asyl i Stor­britannia, vil det bety at han misbruker visumordningen. Visumet­ er gitt under forutsetning av at han forlater Storbritannia og Schengen når visumet løper ut. Det gis ikke visum til dissidenter som ham så de kan komme seg i trygghet. I skrivende stund er situasjonen for Habib uavklart.

BILDET: Liket av bloggeren og forfatteren Ananta Bijoy Das ligger drapert på et sykehus i Sylhet, Bangladesh, 12. mai 2015. Han fikk ikke komme til Sverige. – Dette er et av mange eksempler på asylsystemets tragiske 
paradokser, skriver Sylo Taraku.sx

Foto: A.H.Arif/AP/NTB scanpix)

En annen ateist og fritenker som ham, Ananta Bijoy Das fra Bangladesh, søkte også visum til Sverige. Han ble invitert av svenske PEN til å holde en tale under pressefrihetens dag, 3. mai 2015. Men den svenske ambassaden i Dhaka nektet ham visum. De kjente antakelig til at han blant annet skrev på fritenker-bloggen Mukto-Mana, og sto på dødslisten til militante islamist-grupper. De forsto at det kunne være en risiko for at han kunne søke om asyl i Sverige. I avslaget skrev de:

«You belong to a category of applicants where there is always a risk involved when granting a visa that you will not leave Schengen area after the visit. Furthermore, the purpose of your trip is not urgent enough to grant you visa.»

Hugget ned. Ananta Bijoy Das fikk aldri komme til Sverige. Som to av sine kolleger ble han hugget ned med machete av maskerte militante islamister i hovedstaden­ Dhaka.
Dette er ett av mange eksempler på asylsystemets tragiske paradokser.

Samtidig som Sverige tar imot titusenvis av asylsøkere årlig, mange av dem økonomiske migranter eller personer som kommer fra mer eller mindre utrygge områder, ville de unngå at den utsatte fritenkeren Bijoy Das, som var personlig forfulgt, skulle få søke om beskyttelse i landet.

25. november 2015 vedtok FNs generalforsamlings menneskerettighetskomité en resolusjon om menneskerettsforkjempere. Norge har vært en aktiv pådriver for bedre rettssikkerhet og beskyttelse av denne gruppen. Innsatsen fra menneskerettsforkjempere er ofte helt avgjørende for å skape positive endringer i autoritære regimer eller i postkonfliktsituasjoner. Resolusjonen anerkjenner deres betydningsfulle rolle og ber statene om å sikre at deres rettigheter og sikkerhet blir ivaretatt.

Tryggere. Disse modige, viktige menneskene må få tryggere arbeidsforhold, og all den støtten vi kan gi dem. Det bør kunne skje uten at de er avhengige av å ha penger til menneskesmuglere, må risikere liv og helse på vei til et asylsystem eller misbruke visumfriheten, slik den palestinske bloggeren og forfatteren Iyad El-Baghdadi gjorde høsten 2014. Han snakket om den arabiske våren, som han var en bidragsyter til, på Oslo Freedom Forum. Organisasjonen LIM der jeg var generalsekretær, er én av sam- arbeidspartnerne til konferansen.

Også El-Baghdadi tok kontakt­ med meg på forhånd for å spørre­ om det var mulig å søke om asyl i Norge, selv om han kom med­ 
visum. Jeg fortalte ham om prose­dyrene. Han benyttet seg av retten til å søke om asyl i Norge.­ Etter kort tid fikk han flyktning-status. Historien hans forklarer­ hvorfor:

Etter at hans gode venn, den anerkjente egyptiske bloggeren og aktivisten Bassam ­Sabry, døde i det som tilsynelatende var en ulykke, ble også El-Baghdadi pågrepet og fengslet i De forente arabiske emirater, der han bodde. 37-åringen fikk beskjed om at han ikke lenger var ønsket i Emiratene, og ble sendt til Malaysia. Det var derfra han kom til Norge. Denne saken endte bra.

Ved å gi beskyttelse til slike dissidenter ivaretar man ikke bare deres rett til liv og sikkerhet, men gir dem muligheter til å fortsette å arbeide for saken fra et trygt sted med ytringsfrihet. Fra Norge fortsetter El-Baghdadi å skrive fritt og friskt for et bredt arabisk publikum.

Mer liberal. Et hovedbudskap i boken min Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid er at situasjoner med masseflukt primært må håndteres regionalt, men at praksisen må bli mer liberal når det gjelder individer som opprinnelig var hovedmålgruppen for Flyktningkonvensjonen.

Det betyr forfulgte politiske og religiøse dissidenter, menneskerettsforkjempere, journalister og forfattere. De må få ­lettere tilgang til beskyttelse i Europa enn i dag.

Et program for menneske­rettsforkjempere kan være et samarbeidsprosjekt mellom UNHCR, NGO-er og ambassader. Retten til asyl skal imidlertid ikke være et tilbud om et mer behagelig liv i Vesten, men fungere som en sikkerhetsventil. Vi må stille opp for disse menneskene når risikoen blir for høy. Det skylder vi både dem, verden og ikke minst oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.5.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt