Mange innvandrere ble fort norske

Forskningssenteret PEW, som har spesialisert seg på kartlegging av religiøs praksis i verden, fremla i februar 2015 en rapport som viste at 86 prosent av klodens befolkning fra alle kontinenter selv definerer seg som troende. Det må vi forholde oss til enten vi liker det eller ikke.

Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet la i april frem en ny familiemelding. Kanskje er det nettopp familien som institusjon som tydeligst er blitt berørt av de store endringene i perioden fra forrige familiemelding i 2003. 13 år tilbake var det et annet landskap på familieområdet når det gjaldt partnerskapslov, surrogati, donorbarn og interkulturelle samboerskap. Store spørsmål med mange dilemmaer som vi ennå ikke har løst, også fordi det berører religiøs forståelse av skaperverket i mangfoldet av religioner som nå utøves i Norge.

Det har også være store forandringer i kommunikasjonen på tvers av generasjoner og verdensdeler – blant annet på grunn av sosiale medier – økt etnisk mangfold, og bredere samfunnsdeltakelse – eller mangel på deltakelse.

Meldingen har likevel langt på vei definert spesielle utfordringer for både majoritet og minoritet, og på en konstruktiv måte satt ord på utfordringene velferdsordningene våre møter i årene som kommer.

Den norske velferdsmodellen har greid å møte trykket i stor grad, og bidratt til barnehage -, skole-, utdannings- og jobbmuligheter. Mange innvandrere har i tillegg funnet nære, sosiale nettverk i sine menigheter der den personlige troen ikke nødvendigvis har vært mest sentralt, men tilhørighet og rask innføring i «det norske» fra dem som kom først. De ble fort norske borgere når de jobbet, betalte skatt og avtjente militærtjeneste.

Disse 13 årene har endret noe av balansen både mellom staten og gruppene, men også mellom menigheter og samfunn. Kriger og terror i og utenfor Norge har vært katalysatorer for nye holdninger til religioners rolle i samspill med rettigheter og plikter hos minoriteter og storsamfunn. Vi må derfor stille nye spørsmål, for religiøsitet – eller misbruk av det – både fremmer og hemmer tillit og integrering.

Familiemeldingen melder at de svakeste gruppene i samfunnet får svakest hjelpetilbud, og at det gjelder en majoritet av innvandrere og kvinner. Selv om både helselover og familielover stadfester rettighetene deres, er det nettopp de mest sårbare som blir minst sett. De blir heller ikke møtt med tilstrekkelig forståelse for sine religiøse behov på sykehus, i barnevern, fosterhjem, hos NAV eller i fengsel – enten de har korttids- eller langtidsopphold.

Kvinner i minoritetsmiljøene både i Norge og internasjonalt møter også et press som reduserer muligheten til å styre over egen helse og seksualitet, og det er en økende trend at dette begrunnes religiøst. Eksemplene er tydelige nok i mange stater. Vi vet også at noen religiøse miljøer beholder kontrollen over «sine» kvinner ved å hindre norskundervisning og/eller arbeidsdeltakelse, mens noen kvinner tilsynelatende ikke vil delta med religiøse begrunnelser. Dermed er det like god grunn for å kartlegge hva de ikke vil ha påtvunget hverken gjennom menns vilje eller helsevesenets blindsone.

Familiemeldingen sier noe både om retten til arbeidsmuligheter og hvor grensene går. Kvinner som mottar stønad fra staten kan for eksempel ikke nekte å jobbe i butikker som håndterer alkohol eller svin med religiøs begrunnelse, mens arbeidsgivere ikke har rett til å nekte hijab uten en klar sikkerhets -eller helsebegrunnelse.

Retten til likeverdige helsetjenester for mangfoldet i befolkningen betyr at personell i alle offentlige institusjoner som sykehus, sykehjem, fengsler må få kompetanse til for å se og spille på det enkelte menneskets egen styrke – også hvis det er religiøst begrunnet.

Denne erkjennelse ser vi heldigvis vokser frem som Vårt Land i flere reportasjer nylig har omtalt. Ikke at alt av tiltak skal religionifiseres, men heller få sin plass der det er naturlig og åpent. Etiske dilemmaer er nettopp vanskelige og må belyses fra mange ståsteder, mens god og dårlige praksiser i arbeidsliv og omsorgstjenester må kartlegges gjennom mer forskning.

Vi tror at en slik investering i innsikt og nyttiggjøring av det beste i en tro, selv om vi selv ikke deler den, vil være helsebringende og bidra til å vedlikeholde den norske velferdsstaten – i tillegg til å styrke vår alles tillitt til felleskapet.