Åpne kirken for Punk Prayer

Sør-Varanger menighetsråd har avslått musiker Moddis forespørsel om å spille inn Pussy Riots Punk Prayer i kirkerommet som en del av hans album Unsongs (Vårt Land 3. mai).

Menighetsrådet avslo fordi sangen ifølge dem «ikke egnet seg for frem­føring i kapellet». Man kan ikke annet enn å sette alvorlige spørsmålstegn ved rådets teologiske og estetiske kompetanse. Hvis den kristne guden er en Gud som ifølge Marias lovsang «støtter herskere ned fra tronen og løftet opp de lave», er det få sanger som egner seg bedre i et hellig rom enn denne.

Dissidenter. Punk Prayer henvender seg til Maria, på vegne av ortodokse troende som er politiske dissidenter, feminister og skeive. Bønnen legger frem for henne, som i ortodoks tradisjon kalles Guds Mor, den svært problematiske koblingen mellom den ­sekulære makten og det faktum at Den ortodokse kirke fungerer som en statsbærende ideologi blottet for kritikk av Putins mer og mer autoritære regime.

Å forvalte hellige rom på vegne av et fellesskap er et stort ansvar.

Det finnes flere forskningsbaserte teologiske artikler som tydelig dokumenterer og analyserer Pussy Riots viktige rolle – skrevet av russisk­talende forskere. I tillegg finnes flere norsk- og engelskspråklige populærvitenskapelige bøker, som Words will beak cement – the passion of pussy riot av Masha Gessen og En punkbønn av Susanne Christensen. Hvordan­ kan menighetsrådet se bort fra denne ­omfattende litteraturen?

Forplikter. Frigjøringsteologisk språk har det siste tiåret blitt mainstream i Den norske kirke. Det forplikter. Ved å avslå Moddis søknad opptrer kirken hyklersk: Man kan gjerne tale om solidaritet med utsatte og marginaliserte. Men når det kommer til å handle, evner man ikke å løfte blikket fra egen komfortsone, kunnskapsbase­ og konvensjonell liturgisk estetikk.

Men man kan ikke tale om solidaritet uten å faktisk handle solidarisk. Den norske kirke må ikke la seg blende av posisjon og titler eller la økumenisk sinnelag bli en eufemisme for politisk unnvikenhet, men tydelig vise at den støtter opp om stemmer i det russiske samfunnet som forkynner ytringsfrihet, kvinnefrigjøring i kirke og samfunn og ivaretakelse av grunnleggende sivile rettigheter for skeive.

Biskop i Nord-Hålogaland, Olav ­Øygard, sier at menigheten «har ­vurdert at denne sangen ikke fyller» kravet til at kirkerommet skal brukes «til Guds ære og menighetens oppbyggelse». Men er det ikke omvendt: Gud vanæres når Hennes hus stenger ute stemmer som ønsker å løfte frem nettopp «de lave»? Blir ikke en menighet­ brutt ned nettopp ved at den forblir innkrøket i eget verdensbilde og ­estetiske smak?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.5.2016