Vil kirken stå opp mot dødshjelp?

Tittelen på biskop Halvor Nordhaugs og filosofen Henrik Syses nyutgitte bok er Hvor kristent skal Norge være? Spørsmålet får relevans ut fra paragraf 2 i Grunn­loven: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Arven er truet. Og Nordhaug fokuserer på aktiv dødshjelp/­assistert selvmord som åpner for eutanasi, som en av truslene. Stater i den vestlige verden har legalisert slik assistanse.
For i et samfunn som hyller frihetsideen, sees det som legitimt at frigjøring fra eget liv ved et bevisst selvmord slett ikke bør forkastes, men tvert imot sikres og understøttes.

Kristendommen hevder at livet er i seg selv et gode, gitt av Skaperen, han som er herre over liv og død. Assistert selvmord må derfor forkastes. Men det hindrer ikke at assistert selvmord kan bli en frihets- og velferdsreform også her hos oss.

Biskop Nordhaug reflekterer over den «kristne og humanistiske arv» som verdigrunnlag for vårt samfunn. Han målbærer en politisk-filosofi som har konservative trekk. I synet på samfunnet legges vekten på det som «binder individene sammen». Tradisjon, autoritet, universale sannheter er avgjørende.

Hvordan blir Grunnloven ­paragraf 2 å forstå på den bakgrunn? Paragrafens innhold er vagt, slår Nordhaug fast. At den skal kunne få noen statsrettslig betydning, er tvilsomt.

Overser. Men paragrafen kan tjene som en «formålsparagraf» for staten. Slik at den kan vises til i den offentlige debatt, dersom staten vil legge et nytt og annerledes innhold i menneskerettighetene. En lov som vil sikre «aktiv dødshjelp» (eutanasi) vil ha en slik virkning.

For Nordhaug er en slik lov i strid med menneskelivets ukrenkelighet, og dermed i konflikt med «vår kristne og humanistiske arv», slik det heter i paragraf 2 i Grunnloven.
Nordhaug overser visse grunnleggende spørsmål vedrørende vårt demokrati. Det er primært en regjeringsform. Det viste høyesterettsdommen over Børre Knudsen i 1983. Selv ikke Grunnlovens offentlige stats­religion kunne sette etiske sperrer for (abort)loven.

Men lovgiverne måtte følge den lovbestemte prosedyre, det vil si den rette form. Abortloven ble vedtatt av Stortinget i pakt med gjeldende prosessuelle ­regler. I det norske demokratiets forfatningsform lå forpliktelsen på «evangelisk-luthersk religion». Men konfesjonell forpliktelse kunne overkjøres fordi prose­dyren var korrekt. «Verdiparagrafen» i dagens grunnlov (Grunnloven paragraf 2) gir et dårligere vern om menneskets verdighet enn gårsdagens «evangelisk-lutherske stats­religion».

Likegyldighet. Nordhaug vil ikke bruke paragrafen som et konstitusjonelt argument, men som tradisjonsargument. Men for den liberalisme som har ­politisk hegemoni i Vesten, har tradisjonen ingen argumentasjonskraft.

Nordhaug viser at hans ­konservative holdning har ideologisk substans når han slår fast at menneskeverdet står svakere dersom det mister sin «forankring i noe større enn den til ­enhver tidrådende oppfatning blant folk flest.»

For dette handler ikke «om hva som står skrevet i et lovverk, men (...) om hvor sterkt kristen tro og tankegods faktisk står i folket». Selv vil jeg formulere det slik: ­Tanken om menneskets verd er betinget av kristen gudstro, innbefattet troen på Guds selv­åpenbaring i Kristus som sant menneske.

Uthult. I den vestlige verden har de sekulariserende krefter virket i lang tid. Troen på menneskeverdet er blitt uthult. Det har gitt økende åpenhet for ­assistert selvmord. Som biskop burde Nordhaug reflektere over hvordan Den norske kirke vil reagere om (eller kanskje når) assistert selvmord/eutanasi blir en lovfestet rettighet. Vil kirken stå kraftig opp mot en slik lov og da ikke bare i ord?

På den annen side må man ikke overse at Den norske kirke er en bred folkekirke. Dersom et flertall i befolkningen går inn for aktiv dødshjelp og sikrer rettslig dekning for dette i lovverket, vil det sikkert være flertall for ­reformen også i Kirkemøtet.
Prester, biskoper som står for det kristne syn, vil etter hvert innrette seg etter flertallsmakten.

Legitimering. I sitt bidrag «Filosofi og Guds tro i hver sin verden?» gjør Syse det som ­adskillige teologer har forsøkt seg på: Intellektuell legitimering av religion, gudstro og kristentro innen en moderne liberal kultur. Syses løsning blir en slags erfaringsteologi.
Mennesket kan ha forestillinger om tilværelsens forutsetning eller «værensgrunn» og kan kalle­ dette Gud, men det sier ikke noe om Guds relasjon til oss. Den må vi nærme oss gjennom menneskelig erfaring, som utgjør troens forutsetning.

Erfaringen har en viss retning og et innhold. Det man erfarer, er ifølge Syse å være en del av noe som er større enn oss selv, en helhet, som vi ikke selv har frembrakt. Det gjør oss åpne for at livet er større og mer enn det tilsynelatende tilfeldige ved ­enkeltmenneskets eksistens.
Man blir åpen for den «kristne fortellingen» som tas opp i erfaringen og gir den innhold. Dermed plasserer mennesket seg i en større sammenheng som gir det verdi og verdighet og mening.

Gir ikke svar. Syse berører så spørsmålet om den religiøse erfaring og de tilhørende «fortellinger» er sanne. At mennesket har religiøse erfaringer som gir opplevelsen av å være knyttet til «større fortellinger», kan gjerne være sant.
Men er innholdet i «fortellingene», selve det religiøse trosinnholdet, er det sant? Det gir ikke Syse noe svar på.

Men ut fra problemstillingen i denne teksten blir det et avgjørende spørsmål om påstanden om menneskets unike verdighet fra unnfangelse til naturlig død er sann. Er den det, vil assistert selvmord være en konsekvens av en falsk menneskeoppfatning.
Biskopen har gode intensjoner, som jeg deler, mens filosofen synes å befinne seg på utsiden av det rommet der kirken møter de tunge politisk-etiske utfordringer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.5.2016