Krig mot forbruker-ekstremisme

Av Ibrahim Saidy. Klimaansvarlig i Islamsk Råd. Imam. Styreleder Grønn Jihad
Sunniva Gylver. Sokneprest Fagerborg i Oslo. Aktiv i Korsvei og det kirkelige nettverket Skaperverk og bærekraft

Klimatoppmøtet i Paris før jul munnet ut i en avtale som gir muligheter – men som ikke blir bedre enn vi gjør den til.

De siste årene har nettopp ­klimautfordringene fått økt oppmerksomhet i det interreligiøse arbeidet – både fordi situasjonen er så alvorlig og stadig flere av oss innser det, og fordi dette engasjementet går på tvers av tro og livssyn.

De monoteistiske religionene­ er anklaget for å ha bidratt til klimakrisen. Dels gjennom å understreke Skaperen som ­vesensforskjellig fra det ­skapte, og mennesket som forvalter av det øvrige skaperverket, og ­gjennom at våre hellige skrifter har tekster som i større og ­mindre grad synes å legitimere­ ­menneskers råderett over ­naturen.

Forvalter. Det kan også ­påpekes at kristne og muslimer generelt ikke har vært spesielt­ engasjerte i miljøet i forhold til andre saker. Samtidig sier både muslimsk og kristen teologi at Gud er til stede overalt, som skaper, befrier og livgiver, og at hele skaperverket vitner om Guds storhet og skjønnhet, og skal omgås med respekt og takknemlighet.

Menneskets forvalteransvar blir understreket som nettopp det; et ansvar for å bruke våre evner, vår kunnskap, vår til­bedelse og våre ressurser på en måte som verner om skaperverket – inkludert våre medmennesker og oss selv.

Det er en stor oppgave for ­dagens religiøse ledere, lærde og opinionsdannere å bidra til å:

1. Tydeliggjøre en grønn teologi – et miljøengasjement forankret i våre religioner, tekster og tradisjoner.

2. Fremme en grønn spiritualitet, der bønner, liturgier, sanger og forkynnelse inkluderer kjærligheten til og ansvaret overfor resten av skaperverket.

3. Oppmuntre og veilede til konkret grønn trospraksis i hverdagen, slik at vi både individuelt­ og som religiøse fellesskap ­lever mest mulig miljøvennlig og ­bærekraftig.

Bred allianse. Allerede i 1969 kom den første bispemøteuttalelsen fra Den norske kirke ­angående forbruk og miljø. I 2008 ble det kirkelige nettverket Skaperverk og bærekraft etablert. Det har nylig utarbeidet et teologisk og et klimafaglig grunnlags­dokument, med bred tverrkirkelig oppslutning. På katolsk side er det nyeste bidraget pave Frans sin klima-ensyklika fra 2015. På muslimsk hold ble The Islamic Foundation for Ecology and Environmental Sciences (IFEES) etablert på midten av 80-tallet, og har siden 90-tallet fått en stadig sterkere stemme.

I Norge er undertegnede imam klimaansvarlig i Islamsk Råd Norge (IRN), og har tatt initiativ til Grønn Jihad – et interreligiøst nettverk av miljøengasjerte­ ­individer og organisasjoner­; blant annet Islamsk Råd, ­Norges Kristne Råd, Initiatives for Change­ og Kirkens Nødhjelp.

Krig. Grønn jihad innebærer krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme­ er sterke og ladede ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terror – ikke med ­religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv.

Og selv om religiøs ekstremisme­ i dag utviser en ­ekstrem brutalitet og råskap som må tas på største alvor, bygger forbruker-ekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og ­tydeliggjøre en religiøs forankring. Nettverket har blant annet som mål å bidra til møteplasser som kan fremme dialog og samarbeid rundt klimautfordringene, på tvers av religion og livssyn, og se på flyktningsituasjonen i sammenheng med disse utfordringene.

Forankring. Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende føringer for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til.

De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis vi klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår tro, gir det et enormt mobiliseringspotensial, både ­nasjonalt og internasjonalt.

Enhet, skapelse, balanse og forvalteransvar – det er de fire prinsippene som ifølge Fazlun M.Khalid, grunnleggeren og ­lederen av IFES, utgjør basis for muslimsk miljøengasjement.
Enheten peker på at Gud er én og gjør seg til ett med sitt skaperverk. Skapelsesprinsippet understreker skaperordningen og menneskets naturlige plass. Prinsippet om balanse rommer en forståelse av en gudskapt dynamisk balanse som holder verden sammen og ikke må ødelegges. Og prinsippet om forvalteransvar fastholder menneskets særlige ansvar for sine medskapninger og skaperverket som helhet.

Kristen teologi. Det er klare paralleller til kristen skapelsesteologi, selv om tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, inkarnasjonen (at Gud ble menneske), korsfestelsen og oppstandelsen, gir egne spesifikt kristne perspektiver også på grønn teologi. Og begge våre tradisjoner og hellige tekster understreker:

• Skaperverkets vitnesbyrd om Guds storhet, mangfold og skjønnhet.
• Ærefrykt for livet som gitt av Gud.
• En forpliktende solidaritet med våre medskapninger, som tilsier en livsstil som ikke ødelegger for mennesker andre steder og framtidens generasjoner.
• En ikke-materialistisk innstilling til livet, som avviser dyrkingen av forbruk og fremmer nøysomhet, måtehold og takknemlighet.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem.

Vi har en lang vei å gå og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn jihad, så la oss gjøre det vi kan og samtidig legge alt i Guds hender.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. MAI 2016