Verdidebatt

Skammens språkløshet

I mange kristne miljøer har det vært lite rom og språk for selvstendig og kritisk refleksjon om egne og lederes overbevisninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Radikale kristne ungdommer er omtrent så like i sin forskjellighet som ungdommer flest. Deres historier er hver på sitt vis preget av søken etter identitet, tilhørighet, trygghet og tro. En søken som for mange av oss varer­ livet­ ut.

Min ungdomstid i det som da var landets nest største pinse-
menighet, var absolutt preget av den lidenskapen og det engasjementet­ som hovedpersonen snakker mye om i VGTV-serien­ «Frelst». Men jeg hadde en annen type ledere enn hun forteller om. Ledere som oppfordret oss til selv å lese, lære, be og finne ut hva som var Guds vilje og plan for den enkelte.

Selvsagt fikk vi undervisning med en tydelig agenda og selvsagt­ ble det lagt føringer for hva som var akseptert og anerkjent adferd – noe annet ville være naivt å påstå. Men så finnes det heller ikke et miljø eller en kultur­ hvor ikke dette skjer, hvor det ikke legges kraftige føringer­ for hva som er korrekt å si og gjøre.

Derfor synes jeg det er noe ironisk over de konkluderende­ refleksjonene i siste episode­ av «Frelst»-serien, om tiden etter hennes kristne engasjement: «Det var så deilig å bli fri og stå på egne ben ... Nå kunne jeg feste­, drikke og ha sex. I dag lever jeg ikke lenger livet basert på en oppskrift. Det er hardt arbeid­ ...».

VERDIDEBATT: «Er kristne ledere ulver i fåreklær?»

Giftig cocktail

De fleste av oss kjenner historier om ungdomsliv hvor nettopp disse ingrediensene­ – festing, fyll og sexpress – utgjorde­ fangenskapet som de trengte frihet fra. Selvsagt er det stor forskjell på å oppleve sexpress som 14-åring og å ta jomfrudommen som eks-Jesus-soldat i 20-årene. Det siste oppleves nok langt mer befriende.

Men nettopp her er vi inne på poenget mitt. At religiøse miljø­ kan være livsfrarøvende er åpenbart – og i noen tilfeller i så alvorlig grad at det burde­ straffeforfølges, men de fleste ingredienser­ i et ungdomsliv kan mikses på en slik måte at de begrenser og skader disse engasjerte og overmodige unge sjelene fremfor å istandsette dem til det voksne livet.

Miks idrettsglede med prestasjonsangst, hard disiplin og nederlag, og du kan få en nokså giftig cocktail. Miks utenforskap, gjengmentalitet og småkriminalitet og du er på god vei til kretsfengselet. Miks religiøse fortellinger, ungdommens iver og usunt lederskap – og du får TV-serien «Frelst».

LES MER: «Anders Torp forteller om bruddet med pastorfaren, Oslokirken og demonutdrivelser»

Forskjellig respons

Ingenting av dette betyr imidlertid at kristne ledere fratas sitt ansvar. I det siste har vi sett at kristne ledere er like forskjellige som ungdommer er forskjellige. Noen tar anklagene på dypt alvor og omvender seg i full offentlighet, mens andre kjemper med hverandre om å vinne OL i roing og bortforklaringer.

Bør de ulike organisasjonene­ og menighetene ta innover seg behovet for strukturer som ansvarliggjør­ og sørger for bedre­ tilbakemeldinger? Absolutt! Dessuten bør vi si høyt og tydelig, kanskje spesielt til våre unge, at mange som kaller seg Guds utvalgte ledere ikke er spesielt utvalgt av andre enn seg selv.

Hva mer kan vi som medmennesker, ledere og prester ta med oss fra debatten som har pågått i kjølvannet av denne serien?

Tenk om vi kunne ta med oss betydningen av å hjelpe hverandre og andre ut av skammens språkløshet mot et mer sannferdig selveierskap. Kanskje noe av det viktigste med fortellingene som nå kommer frem i lyset, er at disse vonde erfaringene gis språk, at skammen får en stemme­.

Der hvor det er lite rom for åpne diskusjoner og uenighet, kan man fort fanges i en språkløshet som gir skammen gode vekstvilkår. Hvem våger å lufte uenighet eller komme med kritiske innspill når de blir møtt med beskjeden «du har en mørk sky over hodet» – eller enda verre­: «du har latt en demon få rom i livet ditt»?

Veien er kort fra den indre uroen og dissens-stemmen til en religiøs mindreverdighetsfølelse – for det må da være noe galt med meg som ikke føler, erfarer eller tror på samme måte som de andre?

LES MER: Varsler om psykiske overgrep

Vår svakhet

Etter hvert som tiden går og avstanden til det radikale­ miljøet­ blir større, utvikler­ gjerne skammen seg fra religiøs mindre- verdighet til generell­ mindre- verdighetsfølelse­: «Hvordan kunne jeg la meg overkjøre på den måten? Var jeg virkelig så svak og uselvstendig? Er jeg så svak?»

Da kan det være ganske befriende­ å erkjenne at, ja, de aller fleste av oss er så svake at vi på et eller annet tidspunkt i livet ikke har klart å si fra når grenser overskrides og vi burde dratt i nødbremsen.

Men så kan vi også kjenne­ styrken i å finne veier ut at skammens språkløshet til et stadig mer sannferdig selveierskap. Selveierskap, i den betydningen jeg bruker det her, handler ikke om å eie en ting eller eiendom, men om noe mye viktigere; det handler om å eie seg selv. På godt og vondt.

Det innebærer at jeg må eie valgene mine, både de jeg har tatt for meg selv og de som har hatt betydning for andre. Jeg må eie min iver og lidenskap – selv om den i ettertid kan synes­ påtatt­, kanskje til og med påtvunget­. Jeg må eie min svakhet og manglende evne til å stå opp for meg selv. Og jeg må eie min styrke og stolthet.

Paulus sier i Romerbrevet at han ikke skammer seg over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Evangeliet kan frelse oss fra skammens språkløshet – også når denne skammen har fått vokse frem der hvor vi skulle være mest fri fra den: Der hvor det sannferdige selveierskapet skulle blitt forkynt høyt og tydelig­ i troen på den Gud som har skapt hver enkelt av oss i sitt bilde.

FØRST PUBLISETR I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG - VÅRT LAND 3. MAI

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt