Verdidebatt

Klemme en psykolog

Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var en merkelig dag. Det jeg ønsket meg 
aller mest var at noen, samme hvem det var, kom bort til meg og klemte meg. Fortalte meg at det var helt i 
orden å være lei seg, ikke måtte være perfekt, eller passe inn i hver situasjon som måtte oppstå.

Jeg gikk nedover en brosteinsgate. Sandalene mine var så tynne
under, at jeg kjente mellomrommet fra stein til stein. Jeg tenkte
at det å leve var som å være på et evig tivoli, skapt av Guds 
engler. Spøkelsestunneler, popcorn, røde epler dyppet i smeltet sukker, slik at smaken mellom syrlig og søtt blandet seg til en himmelsk opplevelse av drømmer og lengsler.

Jeg var ikke hjemme i min egen by, men i en annens. En by jeg ikke kjente så godt. Mye hadde skjedd som jeg ikke kunne gi navn. Jeg så opp mot himmelen. Den var blå som Egeerhavet og helt skyfri og bølgefri. Det kunne
være turbulens i luften, selv om himmelen var fri for skyer. Det hadde jeg hørt en gang, og 
aldri glemt.

Medmennesker passerte meg som i sakte film. Jeg hørte
høye heler klikke og klakke.
Stemmer som snakket om løst og fast, som det heter. Om hvor dyrt alt hadde blitt.

Jeg sparket av meg sandalene. Varme føtter trådte over kjølig brostein. Det duftet sommer, selv om det var en sval vårdag. Vi mennesker snakker ofte om sommeren når vi lengter etter noe som handler om å ta av oss alle tunge vinterjakker og varme kåper. En lengsel som også kan være utrykk for noe annet. Noe vi ikke vil fortelle til andre eller snakke om.
Broken heart syndrom. Det er et ord som kanskje de fleste av oss har hørt, men hva betyr det egentlig? Det jeg vet om dette ordet, kommer av egen erfaring.

Jeg husker at etter fars død i 1972, var mor knust. En hjertesorg som ikke kunne stanses. Hun lå på 
sofaen med en hvit, kald klut over øynene, slik at de ikke skulle bli hovne. Slik at hun kunne se folk i øynene når hun en dag skulle ut i gaten igjen. En dag hvor alt var glemt, og mor igjen kunne ta på seg sine grønne jålesko. Platåsko, som hun var så stolt av. En dag hvor hun ville slutte å tenke på at far nok ville komme tilbake, bare Gud fikk tenkt seg om.

Mor led helt garantert av «broken heart»-syndrom, selv om det ikke var noe som het det den gangen. En sorg som var så overveldende at det ikke var til å holde ut. En lengsel som 
aldri tok slutt, før hun selv døde i 1978. Hun gjorde så godt hun kunne, men ble ofte møtt med: Fru Grinderud. Det er så leit at deres mann har gått bort, men tiden leger alle sår, vet de.

Det er den største løgnen vi mennesker trøster oss med. 
Tiden leger neimen ikke alle sår, men vi kan gjøre så godt vi kan. Hva mer kan forventes av oss?

En annen by.

Jeg var på vei til en psykolog i en annen by. Jeg ville ikke leve lenger. Mye hadde skjedd. Jeg måtte på nytt ha et inngrep i hjertet mitt. Et kirurgisk inngrep som minnet meg for mye om fars hjerteproblemer og mors lidelse. Jeg hadde arvet deres hjertesykdom, og overlevd dem begge med fem års lengre liv.
Men hvilket liv hadde jeg nå?

Seks forskjellige hjerte-
tabletter som måtte tas hver dag. For en arv å måtte bære resten av livet. Ikke turte jeg å hoppe 
utfor en bro, ei heller velge noe 
annet drastisk. Jeg var både feig og 
modig, redd og sliten. Min 
erfaring med terapi var blandet. Veldig god, og det motsatte. Det jeg aller mest trengte, var at noen holdt rundt meg og sa ingenting. Bare holdt rundt meg i terapiens navn. Noen jeg ikke kjente, som så mitt sønderknuste hjerte som banket så altfor raskt. Noen som tok bort sjokket jeg var midt oppi.

Jeg kjente at brosteinen ble kaldere. Jeg gikk inn i skyggenes
dal. En dal jeg kjente så altfor godt. Der lyset finnes ett eller 
annet sted, men det er dekket til av tunge tanker og lite håp. Den dalen som minner om brødrene Løvehjertet. Der hvor liv forblir og liv blir tatt bort fra denne verden. Denne runde kloden som ikke henger fast noe sted, som bare surrer rundt og rundt herfra til evigheten.

Der Gud må være et eller 
annet sted.

Klemme en psykolog. Jeg 
slapp ikke unna. Det ble en ny 
operasjon i hjertet. Dagene
etterpå bare gråt jeg. Jeg lengtet etter at Gud skulle komme med sine sterke armer og bare holde rundt meg. Klemme meg sønder og sammen og si at jeg ikke behøvde å skjelve så mye hver kveld jeg skulle legge meg for å sove.

I Brødrene Løvehjerte dør en av brødrene. De er i Nangijala, hvor Kirsebærdalen og Klunger-
dalen gir brødrene så mange opplevelser. En av brødrene
blir kalt for «Kavring». Han er dødssyk, og søskenkjærlig-
heten mellom brødrene er så sterk og hengiven. En tragedie skjer, og Kavring ser et lys, som for ham representerer den neste verden.

Jeg går gjennom byen jeg ikke bor i, hører trafikklysene skifter. Jo, jeg hører at det blir grønn mann. Alle lyder som jeg ikke har brydd meg om før. Det er ikke lenge før jeg er fremme. Inni mitt hode har jeg memorert veien på kartet. Jeg ser gateskilt, og bak meg ligger et levd liv. De turkise flipp-floppene mine. Sandalene som jeg har sparket fra meg på veien.

Det er historie.

Vibrerer. Det vibrerer i lom-
men.Det er telefonen som sier ifra at jeg har ankommet målet,
og så vises det et flagg, sort og hvitt på en pinne. Ankommet målet, tenker jeg. Det har jeg 
jo slettes ikke. Om jeg er heldig, er dette kanskje en begynnelse.

Og, jeg har bestemt meg: Jeg orker ikke bare prat lenger. Skal dette fungere, denne nye samtalepartneren, psykologen som jeg ikke kjenner, må jeg be ham om å klemme meg. Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Å klemme en psykolog er noe nytt for meg.

Noe helt nytt.

(Dedikert til min flotte og snille bror, som også er alvorlig hjertesyk. Jeg holder deg i hånden hele veien, klemmer deg dag og natt.)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt