Paal Andre Grinderud

7

Klemme en psykolog

Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Publisert: 4. mai 2016

Det var en merkelig dag. Det jeg ønsket meg 
aller mest var at noen, samme hvem det var, kom bort til meg og klemte meg. Fortalte meg at det var helt i 
orden å være lei seg, ikke måtte være perfekt, eller passe inn i hver situasjon som måtte oppstå.

Jeg gikk nedover en brosteinsgate. Sandalene mine var så tynne
under, at jeg kjente mellomrommet fra stein til stein. Jeg tenkte
at det å leve var som å være på et evig tivoli, skapt av Guds 
engler. Spøkelsestunneler, popcorn, røde epler dyppet i smeltet sukker, slik at smaken mellom syrlig og søtt blandet seg til en himmelsk opplevelse av drømmer og lengsler.

Jeg var ikke hjemme i min egen by, men i en annens. En by jeg ikke kjente så godt. Mye hadde skjedd som jeg ikke kunne gi navn. Jeg så opp mot himmelen. Den var blå som Egeerhavet og helt skyfri og bølgefri. Det kunne
være turbulens i luften, selv om himmelen var fri for skyer. Det hadde jeg hørt en gang, og 
aldri glemt.

Medmennesker passerte meg som i sakte film. Jeg hørte
høye heler klikke og klakke.
Stemmer som snakket om løst og fast, som det heter. Om hvor dyrt alt hadde blitt.

Jeg sparket av meg sandalene.
Varme føtter trådte over kjølig brostein. Det duftet sommer, selv om det var en sval vårdag. Vi mennesker snakker ofte om sommeren når vi lengter etter noe som handler om å ta av oss alle tunge vinterjakker og varme kåper. En lengsel som også kan være utrykk for noe annet. Noe vi ikke vil fortelle til andre eller snakke om.
Broken heart syndrom. Det er et ord som kanskje de fleste av oss har hørt, men hva betyr det egentlig? Det jeg vet om dette ordet, kommer av egen erfaring.

Jeg husker at etter fars død i 1972, var mor knust. En hjertesorg som ikke kunne stanses. Hun lå på 
sofaen med en hvit, kald klut over øynene, slik at de ikke skulle bli hovne. Slik at hun kunne se folk i øynene når hun en dag skulle ut i gaten igjen. En dag hvor alt var glemt, og mor igjen kunne ta på seg sine grønne jålesko. Platåsko, som hun var så stolt av. En dag hvor hun ville slutte å tenke på at far nok ville komme tilbake, bare Gud fikk tenkt seg om.

Mor led helt garantert av «broken heart»-syndrom, selv om det ikke var noe som het det den gangen. En sorg som var så overveldende at det ikke var til å holde ut. En lengsel som 
aldri tok slutt, før hun selv døde i 1978. Hun gjorde så godt hun kunne, men ble ofte møtt med: Fru Grinderud. Det er så leit at deres mann har gått bort, men tiden leger alle sår, vet de.

Det er den største løgnen vi mennesker trøster oss med. 
Tiden leger neimen ikke alle sår, men vi kan gjøre så godt vi kan. Hva mer kan forventes av oss?

En annen by.

Jeg var på vei til en psykolog i en annen by. Jeg ville ikke leve lenger. Mye hadde skjedd. Jeg måtte på nytt ha et inngrep i hjertet mitt. Et kirurgisk
inngrep som minnet meg for mye om fars hjerteproblemer og mors lidelse. Jeg hadde arvet deres hjertesykdom, og overlevd dem begge med fem års lengre liv.
Men hvilket liv hadde jeg nå?

Seks forskjellige hjerte-
tabletter som måtte tas hver dag. For en arv å måtte bære resten av livet. Ikke turte jeg å hoppe 
utfor en bro, ei heller velge noe 
annet drastisk. Jeg var både feig og 
modig, redd og sliten. Min 
erfaring med terapi var blandet. Veldig god, og det motsatte. Det jeg aller mest trengte, var at noen holdt rundt meg og sa ingenting. Bare holdt rundt meg i terapiens navn. Noen jeg ikke kjente, som så mitt sønderknuste hjerte som banket så altfor raskt. Noen som tok bort sjokket jeg var midt oppi.

Jeg kjente at brosteinen ble kaldere. Jeg gikk inn i skyggenes
dal. En dal jeg kjente så altfor godt. Der lyset finnes ett eller 
annet sted, men det er dekket til av tunge tanker og lite håp. Den dalen som minner om brødrene Løvehjertet. Der hvor liv forblir og liv blir tatt bort fra denne verden. Denne runde kloden som ikke henger fast noe sted, som bare surrer rundt og rundt herfra til evigheten.

Der Gud må være et eller 
annet sted.

Klemme en psykolog. Jeg 
slapp ikke unna. Det ble en ny 
operasjon i hjertet. Dagene
etterpå bare gråt jeg. Jeg lengtet etter at Gud skulle komme med sine sterke armer og bare holde rundt meg. Klemme meg sønder og sammen og si at jeg ikke behøvde å skjelve så mye hver kveld jeg skulle legge meg for å sove.

I Brødrene Løvehjerte dør en av brødrene. De er i Nangijala, hvor Kirsebærdalen og Klunger-
dalen gir brødrene så mange opplevelser. En av brødrene
blir kalt for «Kavring». Han er dødssyk, og søskenkjærlig-
heten mellom brødrene er så sterk og hengiven. En tragedie skjer, og Kavring ser et lys, som for ham representerer den neste verden.

Jeg går gjennom byen jeg ikke bor i, hører trafikklysene skifter. Jo, jeg hører at det blir grønn mann. Alle lyder som jeg ikke har brydd meg om før. Det er ikke lenge før jeg er fremme. Inni mitt hode har jeg memorert veien på kartet. Jeg ser gateskilt, og bak meg ligger et levd liv. De turkise flipp-floppene mine. Sandalene som jeg har sparket fra meg på veien.

Det er historie.

Vibrerer. Det vibrerer i lom-
men.Det er telefonen som sier ifra at jeg har ankommet målet,
og så vises det et flagg, sort og hvitt på en pinne. Ankommet målet, tenker jeg. Det har jeg 
jo slettes ikke. Om jeg er heldig, er dette kanskje en begynnelse.

Og, jeg har bestemt meg: Jeg orker ikke bare prat lenger. Skal dette fungere, denne nye samtalepartneren, psykologen som jeg ikke kjenner, må jeg be ham om å klemme meg. Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Å klemme en psykolog er noe nytt for meg.

Noe helt nytt.

(Dedikert til min flotte og snille bror, som også er alvorlig hjertesyk. Jeg holder deg i hånden hele veien, klemmer deg dag og natt.)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Takk for at du delte din hjertesorg med oss. Det er modig gjort. 

God bless

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Klemme et medmenneske

Publisert over 3 år siden

Du skriver godt om vonde opplevelser, hjertebrist og sorgfulle dager. En klem setter igang følelser som ikke alle takler eller vil erkjenne. I helsevesenet er kroppskontakt en viktig del av sykepleiehjelpen. Det formidler non-verbal kommunikasjon i eksistensielle kriser og kroppslig kaos; "Vi er her for deg. Kom med det. Vi tåler det du har innestengt. Få det ut".

Jeg må bare si det; etter min oppfatning har pornoindustrien gjort mye skade for individet på det mellommenneskelige plan. Noen har kysseangst og relasjonsfobi, men et "knull" får de til.

De fleste trenger en hånd og holde i,  få/gi en klem eller bli sett av andre. Det er så grunnleggende at man tar det for gitt.

Noen oppfatter klemmer og fysisk støtte som svakhet. De utnytter situasjonen til fordel for seg selv. Det gjør den andre ekstra sårbar. De "ser" svakhet der andre ser styrker. Med slike holdninger kan mennesker gå i oppløsning av svik og nederlag fra sine nærmeste.

Modenhet er ikke det samme som intelligens. En sterk teori kan vise seg svak i kontakt med feil personer. Den person-sentrerte behandlingen er profesjonell, ikke amatørmessig. Man skiller klinten fra hveten.

Hvis psykologen ikke vil klemme er det noe alvorlig galt i behandlingen.

Det kan bare være en annen form for hei hvis det gjør saken lettere for den som oppsøker hjelp.

Mange klemmer og ønske om en god dag videre...

 

Kommentar #3

Ragnhild H. Aadland Høen

13 innlegg  241 kommentarer

Takk, Paal Andre Grinderud!

Publisert over 3 år siden

"Jeg 
slapp ikke unna. Det ble en ny 
operasjon i hjertet. Dagene
 etterpå bare gråt jeg. Jeg lengtet etter at Gud skulle komme med sine sterke armer og bare holde rundt meg. Klemme meg sønder og sammen og si at jeg ikke behøvde å skjelve så mye hver kveld jeg skulle legge meg for å sove."

"Det jeg aller mest trengte, var at noen holdt rundt meg og sa ingenting. Bare holdt rundt meg i terapiens navn. Noen jeg ikke kjente, som så mitt sønderknuste hjerte som banket så altfor raskt. Noen som tok bort sjokket jeg var midt oppi."

"Jeg orker ikke bare prat lenger. Skal dette fungere, denne nye samtalepartneren, psykologen som jeg ikke kjenner, må jeg be ham om å klemme meg. Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden."

--------------------------------------------------

Du bare skriver så bra! Du forteller så godt. Jeg kjenner deg ikke, men har tenkt det mange ganger, hvordan det gode hjertet ditt (med eller uten broken heart syndrom) alltid skinner gjennom i det du sier og det du skriver. Denne gangen måtte jeg bare si det høyt.

Du skriver så nakent, sårbart, ærlig, reflektert, poetisk, sterkt, modig og sant at jeg for første gang siden 2012 har logget meg inn på Verdidebatt for å legge inn en kommentar - bare for å si takk. Tusen takk.

Jeg tror vi alle sammen fikk lyst til å gi deg en skikkelig god klem.

Det er noe lysende ved deg. Noe som gløder. Fortellingen om vandringen din i en fremmed by fikk meg til å tenke på dette diktet av Hans Børli om den Gud som ser - det vil jeg gjerne dele med deg:

SNØLØKT

Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg

på veiene i mørket. Hjertet mitt

lyser dimt rødt

på innsiden av ribbeina. Jeg er som

ei vandrende snøløkt

med et stearinlys inn.
 

Beste hilsen Ragnhild

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
20 dager siden / 1794 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1568 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
21 dager siden / 1563 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 1457 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
11 dager siden / 1374 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1338 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
9 dager siden / 1224 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1156 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere