Kan vi ha tillit til barnevernet?

Barnevernstjenesten er av de institusjoner­ i Norge som er gitt mest makt: Retten til å skille barn fra foreldre. En så sterk inngripen i menneskers liv må utøves sammen med stor skjønnsomhet og sensitivitet. Hvis ikke er faren for maktmisbruk stor.

Mange barn opplever alvorlig omsorgssvikt­. Vi trenger å ha en grunnleggende tillit til barnevernet. Men det ansvaret ligger hos dem. Tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes.

Mangler. Kritikken mot barnevernet er stigende­, parallelt med økt bruk av akuttplassering. I møte med nyhetsoppslag om slike saker, har jeg før hatt tillit. Men stilt overfor fullt innsyn i én konkret sak, ble jeg skremt. Jeg oppdaget at her:

Mangler evnen til sensitiv lytting. I stedet møtes foreldre med en tilsyne-
latende forhåndsprogrammert mistenksomhet. Da kan dramatiske irreversible beslutninger tas på feil grunnlag.

• Velger en konflikt i stedet for dialog. Barnevernet er pålagt å gi hjelpetiltak. Tvang er siste alternativ. Men når samarbeid ikke velges, og foreldre ikke ivaretas, ødelegges muligheten for at foreldre dyktiggjøres.

• Forstås ikke barns opplevelse av prosessen. Vedtak gjøres mot barns uttrykkelige­ ønsker og følelser. Da velger barnevernet å rive barn også fra viktige og trygge nettverk i slekt og venner og akuttplassere dem hos fremmede i lang tid, før kontroll blir tatt av om vilkårene er oppfylt. Arresterte kriminelle har større rettsvern.

• Forstår en ikke at selv barn som opplever omsorgssvikt, bør bygge bro til sitt biologiske opphav. Alternativet kan bli identitets- og rotløse barn.

• Bryter en regelverk, men samtidig er svært nøye på at andre opptrer korrekt. Viljen til å innrømme­ feil synes borte, og det går prestisje i saker.

• Mangler en fremmedkulturell kompetanse­. Foreldres oppførsel kan vanskelig forstås ensidig fra norsk ståsted. Også ved oppdragervold. Ledende­ psykologer argumenterer sterkt for dialog med etniske minoritetsforeldre i stedet for konflikt.

Barnevernet avfeier normalt kritiske­ spørsmål med at deres vedtak er «til barnas beste». Dette bør det stilles spørsmål ved. For ett år siden gikk 150 fagpersoner innen jus, psykiatri, helse og barnevern ut med en bekymring om barnevernet. Barnevernet viste liten vilje til å lytte. Det er et demokratisk problem når den offentlige institusjonen som har makt til å gjøre størst inngrep i menneskers liv, og som samtidig har minst innsyn, viser liten vilje til selvkritikk.

Prøve saker. Fylkesnemndene skal prøve saker som gjelder omsorgs- overtakelse. Men disse er forvaltningsorgan underlagt staten og gir som oftest­ barnevernet medhold. Det kan gå nærmere ett år før akuttvedtak prøves av en uavhengig domstol. Da kan barne- vernets håndtering av prosessen føre til at utfallet i endelig dom blir i barnevernets­ «favør».
Som oftest er det ressurssvake familier­ som er i barnevernets søkelys. De er sjelden i stand til å «kjempe» sin sak. Media bør ikke omtale konkrete saker. Likevel har de et ansvar for kritisk å belyse institusjoner som misbruker sin posisjon.

Det eksisterende barnevern bør vurderes­ byttet ut med et familievern, der barnas beste ikke kun er basert på barnevernspedagogenes skjønn og holdninger, men der barnet fullt ut blir hørt og alle ledd i barneverns-
kjeden gjennomgår jevnlige kvalitetskontroller.

Barnevernets ansatte bør ikke mistenkes for å ville noen vondt. Her arbeider­ selvsagt mange som er dyktige­ og samvittighetsfulle. Men som lege og professor Eivind Meland viser­ i en kronikk («Stort omfang av tvang i barnevernet uroer», Vårt Land 8. januar), må det likevel stilles grunnleggende kritisk­ søkelys på hvordan barnevernet arbeider­. Dette haster – for barnas skyld!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016