Tor Berger Jørgensen

61

Kirken må være konkret når økonomien dreper

Det er ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkas måte å framtre i det offentlige rom på.

Publisert: 2. mai 2016

Kirken skal ikke ha meninger om vanskelige politiske dilemmaer som for eksempel innvandringspolitikk, klimapolitikk og skattepolitikk. Det har kirkelige aktører, meg selv inkludert, fått klar beskjed om.

Det hører ikke med til mine lykkeligste stunder når folk har meldt seg ut av Den norske kirke over bordet, på lufta! Hovedbudskapet har vært at kirken må holde­ seg til det den er god på: sitt eget åndelige budskap. Samtidig går det en viktig debatt om hvordan kirken skal profilere seg i det offentlige rom. Ikke minst prost Trond Bakkevig har etterlyst en slik debatt (Vårt Land 14. januar)

Disse debattene har berøringspunkter. Men de er ikke identiske. Bakkevig ønsker ikke en taus kirke. Men han advarer mot en kirke som blir for konkret og aksjonistisk. Kirken kan gjøre seg irrelevant som samtalepartner i den store samfunnsdiskursen. Derfor må kirken velge sine saker med omhu og spille sine kort med klokskap. Gjerne som en aktiv tilrettelegger og moderator av diskusjoner om viktige, samfunnsmessige verdispørsmål, mener Bakkevig. Det er ikke vanskelig å gi ham medhold. En slik rolle er verken ukjent eller fremmed for meg.

Ikke ønskelig. Men samtidig er det ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkens måte å framtre i det offentlige rom på. Her tror jeg både omstendighetene og de personlighetene vi fyller rollene med, kan og må få slå ut på forskjellig vis. Forsøk på en altfor stram regi av en kirkelig mediastrategi kan lett bli til hinder for å tydeliggjøre et etisk alvor og et praktisk engasjement. Dette dreier seg ikke bare om en bevegelse fra kirken og ut mot «verden», men like mye en tydeliggjøring av en intern debatt i kirken.

For å ta flyktning- og innvandringstemaet. Det er et bibelsk kjernetema. Hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge har kapasitet til å ta imot til enhver tid, er et politisk vurderingsspørsmål.

Men verdispørsmålet dreier seg om måten å forstå og omtale dagens flyktningekrise på, og om Norges forpliktelser på internasjonale avtaler. Her har kirken noe å si, og mange biskoper sa det i sine høringssvar til forslagene om innstramming i asylpolitikken.

Det gjelder også når en lokal menighet, eller en biskop for den sakens skyld, stiller opp og er til stede der flyktningstrømmen blir overveldende og enkeltmenneskene forsvinner i et uklart bilde av truende «horder». For eget vedkommende har det dreid seg om å gi en jaget gruppe romfolk teltplass i en bispehage, mot et lokalt politisk ønske om å få dem bort fra byen.

Grådighet. Når det gjelder klimapolitikk ser vi i dag at vår grådighet og kortsynthet kan skape en global klimakatastrofe. Det er som vi aner konturene av en moderne versjon av fortellingen om Noahs ark.

Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Kirken har ingen spesialkompetanse i klimaspørsmål, økologi og økonomi, men fagfolk bekrefter det vi ser. Den norske kirke har uttalt seg om dette lenge. Men oppmerksomheten i media kom først for alvor da kirken for noen år siden ba om at videre leting etter olje og gass måtte utsettes i fem år.

Som lokal biskop den gangen var det umulig for meg ikke å si at det også angikk mitt bispedømme, altså Lofoten og Vester­ålen. Alvoret i situasjonen var og er etter mitt skjønn så stort at jeg valgte en slik konkretisering, vel vitende om politikernes vanskelig valg og tydelige kirkelige røster som så og ser annerledes på dette enn meg.

Under press. Skattepolitikk er et eget og stort felt. Kirken besitter ingen spesiell kompetanse på detaljer i skattelovgivningen. Men kirken lever med i et samfunn hvor konsekvensene av «jappetider», finanskriser og lønnsutvikling skaper større forskjeller og økt utenforskap.

Pave Frans taler om en økonomi som dreper. Margaret Thatchers skal ha vurdert sin egen politikk med følgende sukk: «Jeg foretok skattekutt og trodde vi ville få et givende samfunn. Det har vi ikke fått». Grådigheten tok overhånd.

Det er få temaer Jesus sier mer om enn overdådighet og rikdom. Det er en skarp utfordring til dagens økonomiske modeller som fokuserer på den enkeltes forbruk og velstandsopphopning.

En samfunnsmodell basert på en kontrakt om fordeling til fordel for dem som har kommet dårligst ut i samfunnet, er på vei ut. Det har vært en forutsetning for det velferdssamfunnet vi er en del av i dag. Denne modellen er under press. Det mener jeg det er rett å si noe om. Konkret og direkte. 15. februar 2015 skrev jeg her i avisen at «også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest av dem som har mest». Det mener jeg fortsatt er fullt innenfor det vår kirke må kunne si.

Tåle spenninger. Med dette er ikke alt sagt om hva kirken er og skal være for folk. På alle nivåer i kirken vil dette være avhengig av ytre utfordringer og omstendigheter, og av de miljøer og personligheter som til en hver tid innehar ansvar i kirken.

En folkekirke, som den norske, har spesielle forutsetninger for å framtre i et stort register, som et mangfold av røster og handlingsmønstre. Vi må tåle de spenningene dette vil medføre. Nettopp i kirken må vi kunne gjenspeile at vi er et forsonet mangfold også når det gjelder å trekke ulike konsekvenser av Bibelens utfordrende etiske budskap.

Tydeliggjøringen av et slikt menings- og handlingsmangfold vil motvirke enhver lettvint omtale av kirken som et meningsfellesskap. Den er et trosfellesskap som gir seg mange uttrykk i livet i en felles kamp for medmenneskelighet og rettferdighet. På et slikt grunnlag kan vi også i fellesskap avvise politikeres forsøk på å belære kirken om hva som er dens oppgave i verden. Om vi tier, ja da må steinene tale!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. MAI 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

Pave Frans om økonomi - og en utdyping

Publisert rundt 4 år siden

Dette er bare en kort dokumentasjon i forhold til teksten i hovedinnlegget, slik den også sto på trykk i dagens Vårt Land med noen få utdypende kommentarer.

Pave Frans har vært en tydelig kritiker av dagens økonomiske "system". Overskriften om en økonomi som dreper henspeiler på en bok som kom i fjor med den sterke tittelen: "This Economy Kills - Pope Francis on Capitalism and Social Justice" ført i pennen av Andrea Tornielli og Giacomo Galeazzi. (Tornielli er forøvrig den som har intervjuet og ført i pennen teksten til boka om barmhjertighet som også har kommet på norsk: "Guds navn er barmhjertighet")

Jeg er imponert over pavens mot til noe som egentlig er en fundamentalkritikk av den rådende økonomiske tenkningen. Det er ikke så merkelig at han er blitt anklaget for å være marxist (jfr et eget avsnitt i boka "This Economy Kills"). Det spennende på sikt er selvsagt hvordan dette slår ut i Den katolske kirkes egen økonomiske forvaltning og politiske engasjement. Hva som foregår har jeg foreløpig ikke oversikt over. Det er også et spennende spørsmål hvordan hans kritikk blir fulgt opp i den offentlige debatt fra katolsk side for eksempel her i Norge. Jeg har ikke registrert tydelige kommentarer fra katolske bidragsytere i den norske debatten i tråd med pavens engasjement. Men jeg lar meg gjerne informere om at det er ting jeg ikke har fått med meg.

Når det gjelde hovedartikkelens referanse til Margaret Thatcher, er den å finne i en meget lesverdig bok av Eliza Filby: "God & Mrs Thatcher - The Battle for Britain's Soul", som kom i fjor. Sitat og vurderingen av hva hennes økonomiske reformer hadde ført til, finnes mot slutten av det oppsummerende kapittelet (s 347/8). Filby skriver for øvrig interessant nok i samme avsnitt: "During her time in Downing Street, Margaret Thatcher like tod quote John Wesley's mantra: 'Earn all can, save all you can and give all you can', yet it was only the first instruction that was sufficiently encouraged." Filby fortsetter: "When asked by Frank Field what was her greatest regret in office, Margaret Thatcher reportedly replied, without any hesitation, that she had not taxed the rich high enough."

Thatcher og Reagan har fått "æren" for et av de store skiftene i verdensøkonomien. Vi ser konsekvensene i stadig større ulikhet - og dermed urettferdighet og større usikkerhet og større uro. De økonomiske "lovene" er ikke nødvendige og "naturbestemte". De er interessestyrt og foranderlige. Derfor angår de også de verdiene som kirka har ansvaret for å fokusere kritisk på i samfunnet til enhver tid, slik en Wesley gjorde i sin tid og pave Frans gjør i vår tid.

Når det gjelder hvor konkret og tydelig kirka kan være, er det først i ettertid vi kan vurdere hvor riktig og heldig kirkelig engasjement har vært, eventuelt hvordan mangel på engasjement framstår som underlig og uheldig. For egen del er diskusjonen om opphevelse av slavehandelen i England rundt århundreskiftet 18/19 århundre vært. Her var det unge idealistiske evangelikale kristne som kjempet for å få slutt på handelen og på slaveriet. William Wilberforce og hans venner i "Clapham-sekten" fikk ikke mye hjelp av datidas britiske biskoper, for kirka skulle ikke blande seg inn "politics and commerce"!

Et spennende aspekt ved de verdimessige og ideologiske føringene bak dagens diskusjon om økonomi og samfunn - og indirekte om kirkas engasjement og plassering, finner vi en skikkelse som jeg inn til nylig har kjent lite til, men som tydeligvis har betydd mye, ikke bare for Reagen og Thatcher, men også norske Høyre og FrP-politikere, nemlig Ayn Rand. Jeg vil komme tilbake til en vurdering av hennes bidrag, i et eget innlegg her på Verdidebatt.  

La meg også vise til mitt eget bidrag "Styrer vi mot et forskjells-Norge", på Bispemøtets vårseminar i fjor som nå er offentliggjort i Bispemøtets årsrapport for 2015.  

Kommentar #2

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Jeg er slett ikke uenig i det du skriver, men tillater meg bare å prøve å utdype litt - og samtidig redegjøre for mitt ståsted - for temaet er svært interessant, og medfører derfor også trang til også å bruke litt kjeft.

Som menneske er jeg i stand til både å tenke og å tro. Evnene utfyller hverandre på komplementerende måte. Jeg ser ingen grunn til å dempe eller legge bånd på noen av de to.

Tilsvarende kan jeg både resonnere og vurdere, og for min tanke er det slik at jeg dermed er i stand til både å erkjenne virkeligheten og bedømme det verdimessige. "Dialektisk": Jeg mener begge sjelelige områder må tas i bruk for å avgjøre hva som er sant, og hva som er usant. Språket gjenspeiler sammenhengen, for det er ikke mulig å uttrykke seg meiningsfullt uten at utsagn inneholder både deskriptive og normative elementer.

"Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted…", skriver du.

Denne respekten og ydmykheten for virkeligheten og dens iboende, systematiske funksjon og sammenheng kaller jeg, for min del, "respekt og ydmykhet for Guds skaperverk". Selv har jeg aldri vært i stand til å erfare/oppleve Gud på noen annen måte enn slik, indirekte, gjennom produktet hans og dets "innebygde" og finstemte balanse.

Naturen gir meg fred i sinnet, Jeg synes den er uendelig vakker, ikke minst det underet som er implementert i og med livet, livsformene og den vidunderlige gaven som består i at vi mennesker er i stand til å erkjenne og oppleve skaperverket i sin helhet og sammenheng - samt også å delta i helheten som bevisste aktører. Jeg er ikke i tvil om hvilket ansvar vi derfor har.

Egentlig har jeg bare avgrenset sans for organisert religion, og overhodet ingen sans for verken mennekeskapte dogmer eller for bestaltede autoriteter. Å lese (deler av) våre religiøse kildeskrifter har vært en rik opplevelse for meg, sammensatt av solide porsjoner både tvil og tro, og jeg er "fritenker" nok til å koste på meg mine egne tolkninger av tekstene - hvilket jeg også har opplevd som personlig berikende.

Samvær med andre er for meg relativt ofte en blandet opplevelse. Jeg har alltid vært i stand til å mønstre sterke følelser, og til å bli både forelsket og forbannet så det monner. Svingningene i emosjoner har allikevel ikke resultert i noen langvarig avsky for samvær. Tvert imot oppsøker jeg, og rett og slett nyter jeg, dialog, nærhet og kommunikasjon på både det verbale og det følelsesmessige plan.

Etikken i det jeg forstår og oppfatter som Jesu lære, er for meg viktigste rettesnor for sosialt verdisyn og mellommenneskelig adferd. Og for å si det med dikteren: "Størst av alt er kjærligheten".

Jeg har opplevd beundring for både kristnes toleranse og muslimers personlige moral. Sentralt i religionshistorien synes jeg Nikolaus Cusanus sine argumenter er uovertrufne. Jeg har en viss dragning mot oldtidens kulturelle kvaliteter, og jeg er av den oppfatning at monoteismens vugge sto i Aknatons Egypt.

Jeg er elsker kirken vår, en steinkirke fra middelalderen som er utvidet til korskirke i tømmer på 1700-tallet. Kirkebenkene er harde. En medbrakt pute er god hjelp. Og så kan jeg la meg overmanne av høytidsstemning og opplevelsen av både mysteriene og nærheten til generasjonene før oss,

Men presten serverer for mye svada, og jeg synes han er feig: For redd for å si noe kontroversielt, og mest opptatt av å smigre for, og tekkes, menigheten. Jeg vet også at svært mange av menighetslemmene er gjennomførte hyklere som tror sterkere på bank, børs og lommebok enn på det kristne budskapet. Det er vanskelig å avgjøre hvorvidt gudstjenesten egentlig bare er et tablå, et iscenesatt skuespill under streng koreografi og regi, eller ikke. Og jeg får en nagende følelse av at Mammon sniker seg inn, usynlig men allikevel til stede i kriker og kroker.

Jeg skulle ønske meg en mer uredd kirke: En kirke som klart og presist formidlet nødvendigheten av respekt for Gud, gudsfrykt om du vil si de sånn, gjennom ærefrykt i sin omgang med skaperverket – samt nødvendigheten av nestekjærlig adferd - men også en kirke som er modig nok til å konfrontere arvesynden, slik den manifesterer seg gjennom det økonomiske maktsystemet som vi holder oss med. Altså en kjærlig kirke som allikevel våger å refse og kjempe.

Innlegget ditt setter jeg pris på, men vær så snill å ikke fremme slike ubegrunnede påstander som at "vi har behov for å forbruke mer energi". Det er slett ikke sant og økologisk fullstendig forfeilet. Dessuten er det ikke noe "behov" i det hele tatt, verken i medisinsk eller intellektuell forstand - bare en alminnelig utbredt bløff.

Kommentar #3

Roshan Reddy

0 innlegg  2 kommentarer

The church must be specific when the economy kills

Publisert rundt 4 år siden

Respect for and humility towards nature and the delicate mechanisms that make the planet a livable place, threatened by our consumption patterns and our need for energy.

http://www.sindhindia.com/find-local-trains/

Kommentar #4

Roshan Reddy

0 innlegg  2 kommentarer

Pave Frans om økonomi - og en utdyping

Publisert rundt 4 år siden

I am impressed by the Pope's courage which is actually a fundamental critique of the prevailing economic thinking.

Kommentar #5

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

..og frykt og redsel for dere skal være over alle dyr på jorden..

Publisert rundt 4 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Jeg leser i Bibelen for tiden og jeg fikk lyst til å kommentere i denne tråden. Det blir lagt vekt på naturen og å beskytte den. Både for naturens skyld og for klimaets skyld. Det er jeg selvsagt helt enig i. Likevel så har jeg lagt merke til noe som står i Bibelen ang `respekt` for naturen. Vel, ikke naturen, per se, men overfor alt som lever i den. Dyr, fugler og alt annet. Her representerer Bibelen et problem, etter mitt syn, et problem som jeg tror har spilt over til natur og til klima.

Jeg siterer fra 1.mosebok, 8 kapittel som handler om Guds ord til Noah etter syndefloden:

20. Og Noah bygget herren et alter, og han tok av alle rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret. 21. og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; (muh) og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nå har gjort.

Hvordan skal dette tolkes? Det er nok ikke for en lekperson som jeg, men jeg er tilbøyelig til å tolke det i retning av at Gud blir påminnet hvordan det er å være ond og vil ikke lenger opptre ondt selv.

Så står det å lese i begynnelsen av kap 9:

2. og frykt og redsel for dere skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i deres hånd er de gitt.

Hvordan skal en tolke dette? At Gud har gitt mennesker samme makt til å ødelegge overfor dyr som Gud tidligere gjorde overfor mennesket? Fordi Gud vet at i mennesket er det onde og at det kan/må kanaliseres over på andre arter?

Grunnen til at jeg nevner alt dette er fordi jeg lurer på om at fordi det i Bibelen legges til rette for liten eller ingen respekt for alt levende unntatt mennesker, så spiller en slik tankegang lett over i liten respekt for miljø, natur og nå klima også. Det er kun mennesket som skal tenkes på på en spesiell måte - ikke natur eller annet levende. At alt levende skal frykte mennesket - det synes jeg er ubehagelig å tenke på at Gud har sagt.

Jeg tror at engasjementet fra bl.a. Tor Berger Jørgensen får kritikk nettopp p.g.a. av det ikke kun er mennesker som står i fokus. Slik jeg leser kapitlene i det siterte så kan jeg forstå det. Det er ikke lagt til rette for i skriften å tenke på annet levende enn mennesket. Dessverre.

Kommentar #6

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Elisabeth Hoen. Gå til den siterte teksten.
At alt levende skal frykte mennesket - det synes jeg er ubehagelig å tenke på at Gud har sagt.

Jeg gikk nå ut på svalgangen en liten tur. Det var litt varmere i været. Snev av sjølukt i brisen og solskinn. Full vårdag. Fuglesangen var nærmest overveldende, mens en flott råbukk spankulerte over jordene.

I det fjerne hørte jeg suset av biltrafikken på hovedveien. En påtrengende og ekkel lyd. Den minnet meg om hvordan vi mennesker med vår virksomhet er i ferd med å ruinere skaperverket.

I vår tid dør livsartene ut i ekstremt tempo. Menneskeslekten ser ut til ha degnerert, for vi raserer nå vårt eget habitat. Dyr er ikke besatt av slikt vanvidd som vi lider av.

Galskapen som har rammet kulturen vår, er som en ondartet, åndelig epidemi. Vi er blitt trosmessig forkvaklet. Bøyer oss i støvet i troen på denne skrullete ideen som vi selv, ironisk nok, kaller "fremskrittet".

Det såkalte "fremskrittet" er knyttet opp mot et sett "hellig-lover", som vi i vår ramhedenske forvillelse innbiller oss gjenspeiler en slags uomtvistelig sannhet. "Hellig-lovverket" vårt innholder mange svært ugudelige bud og beskriver, samlet sett, en slags ideologisk avart som vi populært kaller "kapitalismen".

Vi er blindt lydige mot "fremskrittslovene" våre. Så pass at vi til og med har påført oss selv et politisk "fremskrittets parti" og utstyrt det med regjeringsmakt.

Mange vise forfattere har satt spor etter seg i den litterært høyverdige samlingen menneskelige dikterverker som utgjør Bibelen. Her finnes kloke ord om mangt og mye.

De gamle benyttet noe annerledes formuleringer enn vi gjør nå for tiden. Vi må anstrenge oss litt for å forstå. Men vi trenger ikke lese mye, før vi skjønner at liknende, djevelsk ugudelige, ideer som nå behersker kulturen vår, forekom også i oldtiden. "Mammon-dyrkelse" kalte forfatterne adfreden til dem som den gang tilba denne åndelige ondskapens ide.

Bibelen er viktig, den. Bør behandles med respekt. Ta den derfor for hva den er: En samling bøker. Bøkene har det til felles at de er skrevet av inspirerte forfattere som ville uttrykke hva de selv forsto som Guds sannhet.

Bibelen er menneskers ord. Åndelig verdifulle beretninger fra gammel tid, som gjennom de litterære bokverkene i varierende grad uttrykker visdom. Og disse bøkene kan i sin tur inspirere oss.

Men jeg synes det blir litt uheldig å kalle dikterverkene "Guds ord", for enkelte har en tendens til å ta slike uttrykk helt bokstavelig. I denne vanviddets tid som vi nå har gående, er det påkrevet å holde hodet litt klart. 

Forfatterne av Bibelens bøker stenograferte ikke etter direkte diktat fra Gud. De brukte sine egne, mennskelige ord og uttrykk for å formidle hva de selv trodde og mente var svært viktig. Og i den grad de da fomidlet Guds sannhet, skrev de etter beste evne.

Om skribentene nok var høyt begavet, så var de allikevel mennesker med menneskelige begrensninger. Vi er nødt til å tolke, særlig de aller eldste, gamle kildeskriftene våre i mytisk, litterær språkdrakt, ut fra dette faktum, hvis vi skal begripe innholdets budskap.

Bibelen er ikke Guds ord i rent bokstavelig forstand. Vi kan ikke gå i bokhandelen og kjøpe Gud, vi må nok anstrenge oss en god del mer enn som så...

Kommentar #7

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Bibelen er ikke Guds ord i rent bokstavelig forstand. Vi kan ikke gå i bokhandelen og kjøpe Gud, vi må nok anstrenge oss en god del mer enn som så...

Ja, jeg forstår det. Takk for en fin kommentar til meg.

Jeg føler likevel det blir litt vanskelig for meg alltid å si - hvis en skal sitere fra Bibelen - at `noen har skrevet at Gud sa`.

Det er mulig at frykt kan bety ærefrykt, men når det kommer til redsel så kan jeg ikke forstå at det betyr noe annet enn redsel. Når frykt og redsel står i samme setning og kommer like etter "ondskapen i menneskets hjerter" så føles det nærliggende å tolke det slik at Gud må godta at denne ondskapen (fordi mennesket er skapt i Guds bilde - som ondt og godt) kan kanaliseres overfor dyr - men ikke overfor andre mennesker. Ondskapen må få utløp, på en måte - da det er naturlig for mennesket å ha ondskap i seg. Dette høres veldig hardt ut - men sett i lys av hvor lite kristne har engasjert seg for dyrs velferd så virker det for meg som om denne tolkningen ikke er så dum da det er tydelig at slik har det blitt. Selv kristne politiske partier er tyste om dyrs velferd. Som Knut Arild Hareide har sagt: det må komme folk utenifra til partiet som tar opp dette temaet for det er ikke vanlig å snakke om i hans parti.

Kommentar #8

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Elisabeth Hoen. Gå til den siterte teksten.
Som Knut Arild Hareide har sagt: det må komme folk utenifra til partiet som tar opp dette temaet for det er ikke vanlig å snakke om i hans parti.

Sa han det? - Fin fyr, Knut Arild Hareide! Ubønnhørlig ærlig og samtidig med humoristisk glimt i øyekroken.

Men for å være ærlig selv: Jeg tror kanskje du misforstår litt? Bibelen, med nytestamentet og det hele, er vel først og fremst et kjærlighetns budskap? Ikke primært et budskap om ondskapen.

Men man kan jo bli forundret når man ser hvordan Nethayahu lever ut sin variant av budskapet fra GT i praksis. Den mannen må vel være et problem som driver sminkørene sine til fortvilelse: Antakelig bruker de all sin faglige kløkt og mønstrer det de kan av innsats, så ikke TV-publikum skal se hornene som er i ferd med å sprenge seg ut gjennom pannen, når han skal på lufta. Hatet som lyser ut av øynene hans, får de allikevel ikke skjult.

Også innen vår kristne tradisjon har det forekommet en god del, teologisk basert, uhygge. Jeg kan for eksempel huske at i min barndom snakket en professor fra Menighetsfakultetet i radioen om død og djevel og helvetes pine. Han skremte troende, gamle mennesker over det  ganske land inn i regulært nervesammenbrudd.

Galskapene til tross: Jesus gjorde det klinkende klart at hans budskap er kjærlighetens buskap, og at Gud er en god gud. En genial og vakker videreføring av "Det godes ide".

Folk flest oppdager ikke lenger så  umiddlbart det harmoniske og ukrenkelige som gjennomsyrer Guds skaperverk. Muligens er det en følge av at vi moderne mennesker har mishandlet Vårherres produkt så grovt at det i nærområdene våre knapt er til å kjenne igjem.

Samtidig som så mange av oss rett og slett sluttet å tro så sterkt på den gode Gud, så ble vi moralsk avstumpet. Vi tror først og fremst på oss selv nå til dags. Går løs på skaperverket med forakt og vil omskape det fra "i Guds bilde" til "i vårt eget bilde".

Vår hensynsløse adferd mot vårt eget levegrunnlag er selvsagt utslag av ren idioti, men sånn tenker ikke dyrene. De opplever oss bare som grusomme og farlige - og langt på vei har de jo rett i det. De gjør klokt i å frykte oss.

Jeg synes det er merkelig hvis Krf-folk ikke har skjønt at vår mishandling av naturen og livsformene er å spotte Gud gjennom å forhåne skaperverket hans. Det viser nok bare at "grønne" mennesker har en viktig men også tung jobb å gjøre når det gjelder å nå frem med budskapet om hva som er presserende viktig her i tilværelsn vår.

Kommentar #9

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

ET LITE SVAR TIL BEN ØKLAND #2

Publisert rundt 4 år siden

Takk for et seriøst og interessant innlegg. Jeg har noen merknader og et tilsvar på ditt avsluttende utfordring:

1. Jeg har absolutt sans for din måte å tenke om møtet med Gud på, i naturen. Det er interessant at du også viser til Nikolaus Cusanus. Han gikk nettopp langt på denne veien uten å bli fordømt av Kirken. I mitt tros- og erfaringsunivers er veiene til Gud mange.

For meg framstår Jesus som den sentrale historiske figuren i dette universet. Bibeltekstene, som forteller om han og reflekterer over hva hans nærvær, liv, død og oppstandelse, betydde og fortsatt betyr, er for meg helt avgjørende for å forstå mitt forhold til livet og døden, menneskene og naturen.

Når kirken, i vid forstand, er på sitt beste forvalter og formidler den denne "herligheten" i nåde og sannhet, fylt av kjærlighet og håp. Kirken, som "organisert religion", er i utgangspunktet ikke en frihetens fiende, men et frihetens rom i menneskenes historie. Dessverre har kirken altfor ofte blitt preget av makt og frykt - og benyttet seg av åndelig og til og med fysisk vold.

Likevel, og på tross av dette, opplever jeg gudstjenesten og møtet med tekster og bønner, ord om guddommelig fellesskap i brød og vin, opphøyet tilbedelse i salmer og liturgier, som viktig og jeg har forsøkt å gjøre min organiserte tjeneste både som misjonsprest i Japan, generalsekretær i en misjonsorganisasjon (NMS) og som domprost og biskop i denne ånd.

Jeg håper ikke at jeg har forkynt "svada", men det sikkert mange som ikke har fått det ut av mine prekener som jeg har ønsket. Jeg har helt sikkert ikke vært modig nok. Bruk av ord er en vanskelig kunst. Formidlerevne en gave som ikke er konstant, men avhengig av mange indre og ytre forhold. Vi har liten tradisjon for å ta opp med en forkynner hva han/hun har forsøkt å si og hvordan jeg som lytter oppfatter det. Slik tilbakemelding og interesse tror jeg vil kunne virke stimulerende for de fleste prester. Så snakk med presten din - og etterlys gjerne de temaene du savner, for de er viktige kirken og livet.

2. Til ditt avsluttende utfordring om behovet for energi. Setningen min er kanskje ikke den klareste, men poenget er motsatt av det du mener den sier, og dermed i tråd med det jeg oppfatter at du ønsker: Det er nettopp vårt forbruksmønster og behov for energi som er en avgjørende trussel mot klimaet og livet. Derfor må vi finne andre løsninger. Mindre energikrevende og mindre klimaødeleggende.

Hører gjerne fra deg igjen. PAX

Kommentar #10

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

Hva har Gud sagt?

Publisert rundt 4 år siden
Elisabeth Hoen. Gå til den siterte teksten.
Jeg føler likevel det blir litt vanskelig for meg alltid å si - hvis en skal sitere fra Bibelen - at `noen har skrevet at Gud sa`.

Du reiser store og vanskelige spørsmål, Elisabeth Hoen. Dels om hvordan vi leser, forstår og bruker bibelske tekster generelt og dels om hvordan vi skal forstå menneskets plass i skaperverket og ikke minst i forhold til dyrene.

Til det første: Som Ben Økland allerede har skrevet, er Bibelen en samling skrifter med forskjellige forfattere basert på forskjellige tradisjoner og blitt utformet og samlet gjennom lange historiske prosesser. Selv om kunnskapen om tilblivelsen av skriftene er annerledes i dag enn den var tidligere, har det lenge vært tradisjon at skriftene må leses og forstås i sin historiske kontekst og at overføringen til vår tid må bære med seg en slik bevissthet. En slik respekt og ydmykhet overfor tekstene betyr at vi gjerne referer til at i følge 1. Mosebok 8 sa Gud til Noah.... Da har vi plassert utsagnet i en litterær og historisk kontekst.

Bruker vi utsagnet direkte og absolutt som om Gud sier akkurat det samme til oss i dag, foretar vi en fortolkning fordi situasjonen og forståelseshorisonten vår er så forskjellig. Derfor må vi lese tekstene i lys av hverandre og i et kristent perspektiv lese det i lys av tekster i Det Nye Testamentet. Dette gjelder ikke minst mange viktige spørsmål som gjelder livet og menneskets plass i skaperverket, reguleringen av dette (lover) og de overordnede og grunnleggende verdiene vi skal orientere oss ut fra. Dette kan det sies mye mer om!

Men dermed er vi over spørsmålet om mennesket og dyrenes plass i skaperverket. Det har vært en utbredt holdning og praksis at skaperverket, inklusive dyrene er bruksgjenstander som menneskene skal herske over til eget livsunderhold. Faren for misbruk og overforbruk er åpenbar. Dette er blitt mer og mer påtakelig etter hvert som menneskene har fjernet seg fra den direkte avhengigheten av naturen, jorda og dyrene. Vår industrialiserte og urbaniserte tilværelse er esktreme uttrykk for fremmedgjøring fra livsprosessene som har åpnet for ødeleggelse og forringelse av skaperverket. Bibelen gir oss ikke minst gjennom de første kapitlene i 1.Mosebok et klart bilde både av skaperverkets storhet, skjønnhet, verdi - og sårbarhet. Mennesket får "skylda for" at det hele gikk galt (syndefallet) med konsekvenser ikke bare for menneskene, men for hele skaperverket. Denne flertydigheten følger mennesket og universets historie framover i historien.

Slik jeg leser beretningen om Noah sier den noe om at mennesket har ansvaret for ødeleggelsen, nettopp grunn av sin ondskap. Takket være den rettferdige Noah, blir skaperverket spart og alle arter dyr ble med i redningsaksjonen. Hva sier ikke det om at dyra også hører med i det Gud har omsrog for og som menneskene derfor skal behandle med respekt og ikke ødelegge/utrydde. Jesus bruker noen vakre bilder om helheten i Guds skaperverk når han lovpriser liljene skjønnhet og fuglenes flukt i lufta (Luk 12).

Menneskets grunnleggende overmot "avsløres" i fortellingen om tårnet i Babel. Her trår menneskene ut over sine rammebetingelser - med katastrofale konsekvenser både for fellesskapet mellom menneskene og for menneskenes plass på jorda. Grådighet og overmot følger menneskene historie. Vi står i kontinuerlig fare for ikke bare å ødellege for hverandre, men også ødelegge skaperverket, inkludert dyreverdenen. Vår oppgave er å gjøre oppmerksom på dette og å arbeide for respekt for Guds skaperverk hvor mennesket ikke er plassert over og utenfor, men som en del av naturen - med de begrensninger og det ansvar som følger med dette. Her blir de to store ordene: Ydmykhet og respekt. Vi kunne kanskje føye til takknemlighet og nøkternhet.

Lykke til med den videre Bibellesningen og med arbeidet for respekt for naturen og dyrnevernet.

 

Kommentar #11

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

@ Tor Berger Jørgensen # 9

Publisert rundt 4 år siden

Tusen takk for gode ord, presiseringer og oppklaringer. Dette varmet og trøstet meg.

Jeg er enig i alt du skriver, vil bare oppklare et par perifere småting:

1. Jeg er personlig ganske opptatt av (og direkte sinna for) hatet mot mennesker alene fordi de har muslimsk bakgrunn. Platonikeren Nikolaus Cusanus innehadde det høyeste embede i pavekirken som noen "verdslig" person noen sinne har hatt, han var pavens advokat. Etter at muslimene hadde inntatt Konstantinopel, sendte paven Cusanus for å fredsforhandle. Da fremførte Cusanus (etter min oppfatning) holdbarhetsmessig og tankenødvendig, ugjendrivelig argumentasjon for at Gud og Allah er den eneste, sanne og dermed mødvendigvis den samme. For meg har beviset høy relevans når det gjelder hvilke holdninger vi har ovenfor våre muslimske medbogere. Og for meg, rent personlig og privat, er det også slik at Cusanus står som en "teologiens store stjerne når det gjelder økumenisk virke for monoteistiske trosretninger". (Og jeg "mistenker" dessuten pave Frans for kanskje også å delvis være preget av en liknende innstilling).

2. Min avdøde ektefelle var historiker med kunsthistorie (kirkekunst i norsk middelalder) som spesialfelt. Dessuten hadde hun patriotisk og trosmessig sterk tilknytning til kirken vår, og hun leverte mye frivillig menighetsinnsats. 36 år med lykkelig og givende samliv har satt sitt preg på meg. Vår kjærlighet var selvutgivende og svært inderlig, og jeg deltok i det meste av hennes interesser og innsats - i bakgrunnen. Var ofte i kirken og diskutrte også praktisk presteadferd med en av prostene. Siden hennes begravelse har jeg hittil ikke orket å gå i kirken, og det har sine helt personlige og private årsaker. Hadde jeg kjent vedkommende som er prest nå, så hadde jeg nok hilst på, men egentlig har jeg rett og slett ikke den helt sterke motivasjonen. Jeg er for sliten.   

Kommentar #12

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
En slik respekt og ydmykhet overfor tekstene betyr at vi gjerne referer til at i følge 1. Mosebok 8 sa Gud til Noah.... Da har vi plassert utsagnet i en litterær og historisk kontekst. Bruker vi utsagnet direkte og absolutt som om Gud sier akkurat det samme til oss i dag, foretar vi en fortolkning fordi situasjonen og forståelseshorisonten vår er så forskjellig.

Tusen takk for en god kommentar til meg. Jeg er veldig glad for, men så klart ikke overrasket over at du også mener at dyr bør behandles bedre enn de blir behandlet. Jeg har et håp om at du og andre som viser engasjement for natur, miljø og klima også vil vise engasjement for dyr og alt levende - der det er relevant. Der saker kommer opp. Aktuelle saker. Å tukle for mye med naturen ved å sette i system hurtigvoksende kyllinger, f.eks., fører til mer lidelse for fuglene. Nylig så ble det vedtatt i Stortinget, etter et forslag om å ikke tillate slike kyllinger, å fortsette med denne rasen i Norge. Her kunne jeg ønske at også kristne engasjerte  - ja, og folk fra andre religioner, kunne uttale seg om (også) dette.

Når det gjelder det siterte, tusen takk. Helt enig. Det skal jeg huske på.

Likevel så forstår jeg ikke alt du sier. Jeg mente ikke at når jeg leser i Bibelen så tolker jeg Guds ord, iflg 1.Mosebok, på den måten at det som står skal være gyldig i dag for hvordan vi skal se på dyr. F.eks. ofring av dyr driver ikke kristne med i dag om det så gjelder noe som har med synd å gjøre eller noe som har med Gud å gjøre.  På den andre siden så forstår jeg Mosebøkene på den måten (noe som også det står om i mosebøkene) at når dyr skal ofres så skal alt etes samme kveld - av mange. Ingenting skal spares til dagen etter. Det mener jeg er en bedre tanke enn slik tanken er i dag. At en spiser kjøtt av vane. Likevel er dette komplisert fordi det er en forskjell på å tro på at `vi trenger kjøtt for å overleve` og å tro på at vi `må bruke dyr på en symbolsk måte. 

Jeg skrev at det ikke er noe rart at biskoper og prester får kritikk for deres konkrete engasjement for det som berører de politiske sidene ved miljø og klima. Jeg sa det fordi jeg har inntrykk av at folk flest ikke forbinder kristendommen med disse sidene. Og hvorfor ikke? Fordi kristendommen rommer desidert mest (la meg si 95% om mennesker og 5% natur, miljø og dyr) om mennesket og påfølgende forventinger og reguleringer i forhold til hvordan menensker skal leve sammen. Der kristne typisk har kommet innpå politikk er det saker som abort, homofili og ekteskap og barn en har vært vant til å høre om. Derfor tror jeg at mange (også kristne) ikke mener det er særlig godt grunnlag i Bibelen for å engasjere seg for miljø, klima og dyr og en bør derfor ikke blande seg politisk. Da bør religion og politikk være separat. Mens når det gjelder abortspørsmål, f.eks, da vil storsamfunnet akseptere de kristne stemmene.

Når det gjelder godt og ondt sa jeg at Gud er god og ond. Dette var upresist sagt av meg. Iflg 1 mosebok så står det om at mennesket kom til å kjenne godt og ondt. Slik jeg da tolker denne tidligste historien, som jeg har interesse for, så kom mennesket til å kjenne godt og ondt - slik som Gud kjenner godt og ondt. Kjenner en til ondt, så er det onde i en - er en måte å si det på - og i Mosebok står det om at Gud jo sier at en ikke vil utslette alt på jorden igjen som en har gjort (fordi det var ondt gjort - slik tolker jeg det). Går vi så til historien om Noah, som jeg tok opp spesifikt, så kan en forstå det slik at selv etter at Gud hadde reddet Noah og levende av hver sort så valgte Noah å gjøre noe som Gud ikke mente han skulle gjøre. Det var jo poenget med å redde dem. Å starte på nytt. Derfor står det om at det onde kan en ikke bli kvitt og at det er i menneskehehjertene fra ungdommen av. (ikke barn - det vet vi Jesus er tydelig på). Før dette skriftstedet er ikke det å spise dyr nevnt med ett ord. Derfor synes jeg dette stedet er interessant da det er første gang det nevnes. Det nevnes altså ondskap etter Noah er reddet. Om ham og hva han gjør. Slik jeg siterer. Jeg er så ikke helt sikker på om det blir fortalt at Gud tenker på Noah som rettferdig akkurat når det gjelder den nevnte hendelse.

Til Ben Økland:

Hei,

Jeg gav deg ingen link på det jeg sa om Knut Arild Hareide. Det skal jeg gjøre nå. I likhet med flere politikere har Hareide blitt intervjuet av Siri Martinsen. Og jeg husket faktisk feil. Det var ikke han som uttalte at `det må komme folk utenifra` for å få fokus på dyrevelferd, det var en annen. Godt du kommenterte det, for dette ble helt feil. Jeg er lei for det. Jeg skal sitere noen utdrag fra hva som står i artikkelen og i intervjuet: `KrF har et program som i liten grad nevner dyrevern eksplisitt`(Siri M) Knut Arild Hareide: `Vi har ikke tenkt oss ferdige om dyrevern`, `i forhold til partiprogrammet vårt, er KrF positivt innstilt til fortsatt pelsdyrdrift`, `På generell basis, tror jeg at det å ivareta dyr gir muligheter for opplevelser med dyr...det KrF er opptattt av, er at dyr skal ha det godt i Norge`, og `ut fra et kristent perspektiv er det veldig viktig at vi beholder mangoldet som vi har blant dyr. ...så er det klart at en del av våre tamme dyr er en del av vår matproduksjon. og sånn er det, det er bare en del av naturens gang..`. kilde: Noahs arsk, nr.1 2013. Ellers i intervjuet, viser Hareide at han har tenkt over forholdet til dyr, noe som er bra (KrF skåret 3 poeng av 6 på dyrevelferd i en måling før valget i 2013, mens H og SP lå på bunnen), men argumentene går tross alt mest i at det er naturlig for mennesket å spise / få klær av dyr og det løftes fram helsefremmende, miljømessige, klimamessige argumenter for å få ned kjøttforbruket. Det ser ut til at Hareide legger til grunn at hans kristne verdisyn gjør det til en naturlig ting å bruke dyr - og slik jeg ser det blir så oppmerksomheten overfor dyremisbruk mindre for KrF. KrF engasjerer seg ikke i aktuelle dyrevelferdssaker.

Dette ble nok et litt hastig og kanskje rotete svar. Så mange spennende spørsmål! Men jeg håper jeg har lykkes noe med å kommunisere mine syn på (mulige) årsaker til hvorfor det har kommet kritikk mot kristnes engasjement for miljø og klima.

PS: Tusen takk for at du la ut din kommentar på fb, Tor B :) Da så jeg den og den var veldig god å lese..

Kommentar #13

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Elisabeth Hoen. Gå til den siterte teksten.
hvorfor det har kommet kritikk mot kristnes engasjement for miljø og klima.

Det er vanskelig å bli klok på Krf. Partiet har tatt mål av seg til å føre politikk ut fra verdistandpunkter. En skulle jo da tro at både vern om skaperverket og kjærlig fremferd mot både medmennesker og alt liv ble omsatt i praktisk politikk.

At partiet aksepterer dyrehold for matproduksjon, forbløffer ikke. Landbruksmessig tamdyrhold har tung kulturtradisjon siden yngre steinalder.

Men i hvilken grad gjenspeiler politikken til partiet Hareide sitt budskap om at dyrene skal ha det godt? Nå skaper moderne, industrialisert dyrehold særdeles brutale tilstander. Dyrene påføres lidelse, systematisk og i stor skala. Ser Krf problemet og setter spørsmålene på dagsorden?

Jeg kjenner ikke til den interne debatten i Krf, og ikke har jeg lest partiprogrammene heller. Men ut fra hva som kommer frem eller ikke i media, så virker det som om ærfrykten for Gud gjennom ærefrykt for skaperverket hans ikke har den helt store gjennomslagskraften. Mammon synes å være langt viktigere.

Når det gjelder dyrevelferd, ser det ut som Krf har mange mil igjen å gå før partiet kan sies å være i nærheten av det etiske nivået til MDG.

For tiden er Krf støtteparti for de siste klimafornktere i Frp og for Høyre som i ett og alt bedriver økonomisk klassekamp på vegne av de mest velstilte. Fastklemt i et slikt, djevelens favntak, er det nok ikke særlig rom for å omsette kristne verdier til praktisk politikk.

Kommentar #14

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Når det gjelder dyrevelferd, ser det ut som Krf har mange mil igjen å gå før partiet kan sies å være i nærheten av det etiske nivået til MDG.

Jeg er enig. Samtidig så synes jeg at MDG ikke har bidratt med noe egentlig etter at Hansson kom inn på Stortinget. Jeg mener at de har glemt dyrevelferd. Når det kommer opp saker i mediene ang problemer med dyrevelferd så forventer jeg at noen fra mdg skal gripe sjansen, men det skjer sjelden eller aldri. Men i deres program er de desidert best.

Jeg tror at KrF vil ta menneskers parti nesten uansett. Altså, en pelsdyroppdretters virke vil være mer verdt enn minken og reven. Så hvis mennesket vil gjøre sånne ting så får de lov til det av KrF. Det er jo bare dyr, ikke sant? KrF er et artsjåvinistisk parti. Hareide viste til i intervjuet at han mener at det er fagfolk som en skal høre på. Men sannheten er jo den at fagfolk viser til problemer med mange typer oppdrett med mange typer arter og ingenting blir sagt eller gjort for å endre noe som helst.

men klart...er en en slave så er en en slave...sånn har det alltid vært. Det anses av mange som nærmest mindreverdig og latterlig å løfte fram dette emnet...ikke noe som store, seriøse aktører (som skal tjene penger på det i tillegg) skal drive med.

Tusen takk for din kommentar. Den var så god å å lese for meg. Deilig å vite at andre føler sterkt for dette og at man ikke er alene.

:)

Kommentar #15

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Jeg møtte en gang en kar som prøvde å livnære seg ved å drive en revefarm oppe i ei lita fjellbygd.

Den dyreetisk baserte motstanden mot pelsdyroppdrett hadde ført til at han ville slutte, og da ville han rett og slett bare slippe ut revene i naturen, sa han. Men så forklarte han at det ville jo være dyreplageri, for tamrevene hadde ingen sjanse til å overleve i naturen og ville sulte i hjel.

Det var ikke vas, han mente det virkelig, var fortvilet og opplevde seg fanget i et system som gjorde tilværelsen umulig for ham. Jeg tror han var oppriktig glad i revene sine men hadde skjønt at det ikke var snilt mot dem å holde dem i bur.

Det er nok mange som er fanget i systemet. Økonomisystemet som vi holder oss med, er basert på at de mange skal tvinges av omstendighetene for at de få skal tjene mest mulig penger. At noen tjener penger, kaller systemets apostler "at de driver med verdiskapning".

Det propagandistiske ordvalget er tullete og blasfemisk, synes jeg. Kapitalister er ikke guder, og de kan ikke skape noe som helst, i ordets egentlige forstand. I alle fall ikke verdier.

Kommentar #16

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

Til Økland #11

Publisert rundt 4 år siden
Du skrev "Min avdøde ektefelle var historiker med kunsthistorie (kirkekunst i norsk middelalder) som spesialfelt. Dessuten hadde hun patriotisk og trosmessig sterk tilknytning til kirken vår, og hun leverte mye frivillig menighetsinnsats. 36 år med lykkelig og givende samliv har satt sitt preg på meg. Vår kjærlighet var selvutgivende og svært inderlig, og jeg deltok i det meste av hennes interesser og innsats - i bakgrunnen. Var ofte i kirken og diskutrte også praktisk presteadferd med en av prostene. ..... " - Til dette vil jeg si: Takk for åpenhjertighet. Det gjør inntrykk å få et lite innblikk i din personlige historie og de konsekvensene det har fått. Det kunne ha vært interessant å fortsette samtalen , men Verdidebatt oppleves ikke uten videre som det rette forum for en slik samtale. - Ellers også takk for viktige bidrag på denne lenka. Og jeg tar gjerne i mot lesetips når det gjelder Cusanus! - Mvh/pax

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere