Kirken må være konkret når økonomien dreper

Kirken skal ikke ha meninger om vanskelige politiske dilemmaer som for eksempel innvandringspolitikk, klimapolitikk og skattepolitikk. Det har kirkelige aktører, meg selv inkludert, fått klar beskjed om.

Det hører ikke med til mine lykkeligste stunder når folk har meldt seg ut av Den norske kirke over bordet, på lufta! Hovedbudskapet har vært at kirken må holde­ seg til det den er god på: sitt eget åndelige budskap. Samtidig går det en viktig debatt om hvordan kirken skal profilere seg i det offentlige rom. Ikke minst prost Trond Bakkevig har etterlyst en slik debatt (Vårt Land 14. januar)

Disse debattene har berøringspunkter. Men de er ikke identiske. Bakkevig ønsker ikke en taus kirke. Men han advarer mot en kirke som blir for konkret og aksjonistisk. Kirken kan gjøre seg irrelevant som samtalepartner i den store samfunnsdiskursen. Derfor må kirken velge sine saker med omhu og spille sine kort med klokskap. Gjerne som en aktiv tilrettelegger og moderator av diskusjoner om viktige, samfunnsmessige verdispørsmål, mener Bakkevig. Det er ikke vanskelig å gi ham medhold. En slik rolle er verken ukjent eller fremmed for meg.

Ikke ønskelig. Men samtidig er det ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkens måte å framtre i det offentlige rom på. Her tror jeg både omstendighetene og de personlighetene vi fyller rollene med, kan og må få slå ut på forskjellig vis. Forsøk på en altfor stram regi av en kirkelig mediastrategi kan lett bli til hinder for å tydeliggjøre et etisk alvor og et praktisk engasjement. Dette dreier seg ikke bare om en bevegelse fra kirken og ut mot «verden», men like mye en tydeliggjøring av en intern debatt i kirken.

For å ta flyktning- og innvandringstemaet. Det er et bibelsk kjernetema. Hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge har kapasitet til å ta imot til enhver tid, er et politisk vurderingsspørsmål.

Men verdispørsmålet dreier seg om måten å forstå og omtale dagens flyktningekrise på, og om Norges forpliktelser på internasjonale avtaler. Her har kirken noe å si, og mange biskoper sa det i sine høringssvar til forslagene om innstramming i asylpolitikken.

Det gjelder også når en lokal menighet, eller en biskop for den sakens skyld, stiller opp og er til stede der flyktningstrømmen blir overveldende og enkeltmenneskene forsvinner i et uklart bilde av truende «horder». For eget vedkommende har det dreid seg om å gi en jaget gruppe romfolk teltplass i en bispehage, mot et lokalt politisk ønske om å få dem bort fra byen.

Grådighet. Når det gjelder klimapolitikk ser vi i dag at vår grådighet og kortsynthet kan skape en global klimakatastrofe. Det er som vi aner konturene av en moderne versjon av fortellingen om Noahs ark.

Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Kirken har ingen spesialkompetanse i klimaspørsmål, økologi og økonomi, men fagfolk bekrefter det vi ser. Den norske kirke har uttalt seg om dette lenge. Men oppmerksomheten i media kom først for alvor da kirken for noen år siden ba om at videre leting etter olje og gass måtte utsettes i fem år.

Som lokal biskop den gangen var det umulig for meg ikke å si at det også angikk mitt bispedømme, altså Lofoten og Vester­ålen. Alvoret i situasjonen var og er etter mitt skjønn så stort at jeg valgte en slik konkretisering, vel vitende om politikernes vanskelig valg og tydelige kirkelige røster som så og ser annerledes på dette enn meg.

Under press. Skattepolitikk er et eget og stort felt. Kirken besitter ingen spesiell kompetanse på detaljer i skattelovgivningen. Men kirken lever med i et samfunn hvor konsekvensene av «jappetider», finanskriser og lønnsutvikling skaper større forskjeller og økt utenforskap.

Pave Frans taler om en økonomi som dreper. Margaret Thatchers skal ha vurdert sin egen politikk med følgende sukk: «Jeg foretok skattekutt og trodde vi ville få et givende samfunn. Det har vi ikke fått». Grådigheten tok overhånd.

Det er få temaer Jesus sier mer om enn overdådighet og rikdom. Det er en skarp utfordring til dagens økonomiske modeller som fokuserer på den enkeltes forbruk og velstandsopphopning.

En samfunnsmodell basert på en kontrakt om fordeling til fordel for dem som har kommet dårligst ut i samfunnet, er på vei ut. Det har vært en forutsetning for det velferdssamfunnet vi er en del av i dag. Denne modellen er under press. Det mener jeg det er rett å si noe om. Konkret og direkte. 15. februar 2015 skrev jeg her i avisen at «også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest av dem som har mest». Det mener jeg fortsatt er fullt innenfor det vår kirke må kunne si.

Tåle spenninger. Med dette er ikke alt sagt om hva kirken er og skal være for folk. På alle nivåer i kirken vil dette være avhengig av ytre utfordringer og omstendigheter, og av de miljøer og personligheter som til en hver tid innehar ansvar i kirken.

En folkekirke, som den norske, har spesielle forutsetninger for å framtre i et stort register, som et mangfold av røster og handlingsmønstre. Vi må tåle de spenningene dette vil medføre. Nettopp i kirken må vi kunne gjenspeile at vi er et forsonet mangfold også når det gjelder å trekke ulike konsekvenser av Bibelens utfordrende etiske budskap.

Tydeliggjøringen av et slikt menings- og handlingsmangfold vil motvirke enhver lettvint omtale av kirken som et meningsfellesskap. Den er et trosfellesskap som gir seg mange uttrykk i livet i en felles kamp for medmenneskelighet og rettferdighet. På et slikt grunnlag kan vi også i fellesskap avvise politikeres forsøk på å belære kirken om hva som er dens oppgave i verden. Om vi tier, ja da må steinene tale!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. MAI 2016