Verdidebatt

Tanker fra en av Sentermenighetens tidligere misjonærer

Jeg sitter på brygga i byen Sunshine Coast på Australias østkyst og ser utover havet. Jeg tenker på at jeg føler meg fullstendig fri og at det ikke bestandig har vært slik.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg tenker også på at livet mitt er en gave som jeg kan leve slik jeg selv ønsker det og at det tok mange år for meg å forstå nettopp det.

Da jeg var 15 år tok moren min meg med til Sentermenigheten for første gang. Ungdomsmiljøet i denne menigheten var på mange måter veldig bra på denne tiden. Jeg var en liten og usikker gutt som plutselig opplevde å bli sett, noe som sakte men sikkert bygde opp selvtilliten min. Dette føltes så godt og betydde så mye for meg at jeg ikke la merke til at jeg også betalte en dyr pris for for det. Jeg "solgte sjela" mi til en menighet der det ikke var tillatt å tenke selv, der det ble sett på som synd å være kreativ utenfor menighetens fire vegger og der din egen vilje og dine egne ønsker og drømmer ble brutt ned sakte men sikkert.

Av natur er jeg en kreativ person som har behov for å gå min egen vei i livet, ha ideer og sette disse ut i livet. Jeg tenker konstant, noe som gjør at jeg ofte kan være surrete og fjern. De fleste av disse egenskapene ble det sett ned på og snakket negativt om. Jeg fikk beskjed om at det ikke var bra å tenke så mye og at jeg måtte ta meg sammen. Det fantes én riktig måte å være på og det var ikke mye rom for forskjellige personlighetstyper. Å bruke kreativiteten min på egen hånd uten at dette var godkjent av menighetsledelsen kunne aldri falle meg inn. Selvrealisering og stolthet ble slike „onde lyster“ kalt og det skulle ikke ta lang tid før jeg sluttet å tenke slike tanker.

Både de gode og de negative sidene ved den kreative delen av personligheten min ble visket mer og mer bort. Jeg ble til et lydig medlem som svelget all propagandaen jeg fikk servert og som støttet menighetsledelsen når menigheten ble kritisert.

Jeg ble fullstendig blind. Når foreldrene mine fortalte meg om manipulasjon og kontroll og at jeg måtte komme meg ut av Sentermenigheten så fort som mulig, forstod jeg ingenting. Når Budstikka skrev negativt om Sentermenigheten og ledelsen benektet alt, så var jeg helt enig med dem. Når de skrev at de ikke i det hele tatt kunne kjenne seg igjen i det som ble sagt, var jeg også helt og fult på deres side. I dag blir jeg skremt av å tenke på hvor blind og hjernevasket jeg var.

Når dette er sagt så var ikke jeg en av de som opplevde å bli utsatt for psykiske overgrep over lengre tid. Flere av vennene mine ble det og historiene deres er hjerteskjærende. Allikevel føler jeg at min historie også er verdt å fortelle, siden den viser hvor usunn kulturen i menigheten var og i hvor stor grad den var skadelig, også for de som ikke ble utsatt for psykiske overgrep. Den første gangen jeg ble innkalt til den daværende hovedpastorens kontor og fikk oppleve at han prøvde å bryte meg ned ved hjelp av hans kjente teknikk – fnysing, hånlig latter og ydmykende kommentarer – var jeg 19 år gammel. Ironisk nok ville jeg ta med meg jenta som jeg akkurat hadde blitt sammen med til Jesus Revolution og dette gjorde at jeg plutselig ble utkåret til statsfiende nr. 1. Etter samtalen med denne pastoren ble jeg fortalt av et annet medlem at det var viktig at jeg lyttet og handlet på hans ord, for det var han som visste Guds vilje for livet mitt!

De prøvde å skille oss, akkurat som de hadde skilt Hanne Marie fra en hun var sammen med ett år tidligere. Det var i løpet av denne tiden at det gikk opp for meg at noe var alvorlig galt med Sentermenighetens lederstil. Jeg forstod plutselig at foreldrene mine hadde hatt rett når de snakket om maktmisbruk, men jeg så dette først kun i hovedpastoren. Jeg så ikke at denne kulturen hadde gjennomsyret hele miljøet. Vi var alle både ofre og gjerningsmenn. Og vi var blinde. Vi trodde på all propagandaen fra ledelsen. At vår menighet var bedre enn andre siden vi levde i sannheten og turte blande oss inn hvis noen levde i „synd“. Vi trodde også på de historiene som ble fortalt når folk sluttet i menigheten. Om at de hadde blitt gale, var i opprør mot Gud og at det ville gå dårlig med dem.

Når lillebroren til kona mi sluttet i menigheten, ba hun alle ungdommene i ungdomsgjengen om å bryte kontakten med ham. Han var 18 år og helt alene. Dette viser i hvor stor grad vi selv var en del av dette systemet.

Som sagt så prøvde ledelsen i Sentermenigheten å ødelegge forholdet mitt til hun som i dag er kona mi. Men plutselig endret de taktikk. En dag fortalte de oss om et nytt misjonsteam som skulle startes til høsten samme år. Plutselig hadde vi muligheten til å gjøre noe som lignet på det som Jesus Revolution tilbød, uten at vi måtte vende menigheten ryggen. Dette tilbudet var for godt til å kunne avslå. Følelsen av at det var feil å forlate menigheten, satt fortsatt for dypt.

Samme høsten giftet vi oss og reiste som misjonærer til Tyskland, hvor vi har bodd siden. Dette var det beste som kunne skjedd oss. Det å bli kjent med en ny kultur med andre verdier og en litt annen måte å se på verden på, gjorde at vi automatisk begynte å stille spørsmål ved ting som vi alltid hadde tatt for gitt. I Tyskland møtte vi på både kristne og mennesker generelt som tenkte veldig annerledes enn oss. Dette kunne i starten føre til konflikter (siden vi hadde svært sterke meninger om hva som var rett og galt), men det gjorde også at vi litt etter litt begynte å se ting klarere. Etterhvert som vi fikk Sentermenigheten mer på avstand, begynte vi å forstå at vi faktisk hadde vokst opp i en sekt. Jeg vet at dette er et veldig sterkt ord, men jeg velger allikevel å bruke det om menigheten slik den var da vi forlot Norge for 12 år siden.

I løpet av de tolv årene vi har bodd i Tyskland har jeg opplevd at personligheten min sakte men sikkert har blitt gjenopprettet. Jeg har forstått bedre og bedre hvem jeg er og har lært å godta meg selv med alle mine styrker og svakheter.

Jeg begynte å handle mot gamle tankemønstre selvom jeg visste at noen av vennene mine i Sentermenigheten ville tenke negativt om det jeg gjorde. Jeg trakk meg til slutt fra alt lederansvar i menigheten vi hadde startet i Tyskland, siden jeg kunne kjenne igjen mange trekk fra Sentermenighetens lederstil i meg selv. Jeg merket at jeg prøvde å kontrollere folk og at jeg var redd for kritiske tanker. Jeg ble redd for at jeg bygde en menighet basert på frykt og kontroll og jeg trengte avstand for å kunne bearbeide ting fra fortiden. Dette var en befriende prosess som tok flere år. For det meste føltes dette godt, men enkelte ting gjorde også vondt. Som for eksempel da jeg plutselig forstod at det var fullstendig feil at ledelsen i Sentermenigheten blandet seg inn i og avsluttet forholdet kona mi hadde med en annen mann før jeg ble sammen med henne. Dette kjentes som et slag i ansiktet. Tanken på at jeg ikke hadde „vunnet“ henne på ærlig vis føltes forferdelig. Jeg prøvde å snakke med henne om det, men hun forstod det ikke på den tiden. Siden hun har vært i Sentermenigheten hele livet, så lå jeg ofte litt foran når det gjaldt det å bearbeide og forstå ting fra fortiden. Siden hun ikke var enig, så glemte jeg fort hele greia. Helt til hun to år senere plutselig forstod alt sammen selv og et gammelt sår som aldri hadde hatt muligheten til å leges fullstendig, ble revet opp igjen. Det var en av de tøffeste tidene vi har opplevd i ekteskapet vårt, men samtidig gjorde dette at vi ble friere og i stand til å åpne oss for hverandre på en ny og dypere måte. Også dette var en del av vår personlige frigjøringsprosess og noe som var med på å styrke ekteskapet vårt.

For ti måneder siden solgte vi huset vårt i Tyskland for å reise jorda rundt i ett år med de fire barna våre. Nå befinner vi oss i Australia, og flere ganger har jeg lurt på om denne reisen er det siste store skrittet vi trengte å ta for å bli fullstendig fri. Kanskje vi hadde behov for å gjøre noe helt annet, uavhengig av hva andre måtte tenke? Selvom dette ikke var den direkte årsaken til at vi valgte å reise, er det mye mulig at det spilte en rolle i underbevisstheten vår.

Uansett så er jeg utrolig glad for at jeg i dag kan føle meg helt fri. At jeg har fått gjenoppdage hvem jeg er og at jeg og kona mi kan velge selv hvordan vi lever livene våre, uten å måtte ta hensyn til hva andre forventer av oss. Kanskje du spør deg selv hva som er så galt med at folk forventer ting av deg i en menighetssammenheng? Forventninger finnes det jo overalt i samfunnet! Problematisk blir det når disse forventningene er så mange og så sterke at hele livet ditt blir styrt av dem. Når de er avgjørende for hva du studerer, hva slags hobbyer og fritidsaktiviteter du har, hvem du gifter deg med (eller ikke gifter deg med), hvilke venner du har, hvor mye tid du tilbringer med familien din osv. er det noe som er alvorlig galt!

Når jeg ser tilbake, er jeg ikke bitter for noe av det som ble gjort mot meg. Men når jeg tenker på både venner og nær familie som har blitt brutt ned psykisk helt siden de var barn, blir jeg utrolig lei meg. Det finnes utallige historier om manipulasjon, ydmykelser og overgrep som har ført til mange dype sår, frykt og depresjoner. Derfor er jeg veldig glad for at sannheten nå kommer frem. Sannheten vil alltid føre til noe positivt. Det er også grunnen til at jeg velger å fortelle min historie. Kanskje den kan hjelpe noen i en lignende situasjon til å se litt klarere?

For omtrent ett år siden, etter at vi begge helt og fult hadde forstått hva vi selv og våre familier hadde blitt utsatt for, konftronterte kona mi ledelsen i Sentermenigheten. Hun fikk tatovert „She who is brave is free“ på underarmen sin og bestemte seg for å gjøre noe som hun i alle disse årene aldri hadde turt: Å komme til ledelsen i Sentermenigheten med kritikk. Det er kanskje ikke så lett å sette seg inn i hvor vanskelig dette kan være for en som har vokst opp i en menighet med nulltoleranse for kritikk og som har blitt lært opp til at hennes egen mening ikke er verdt noen ting. Men for kona mi var dette et stort og viktig skritt å ta, og på mange måter følte vi at hun først og fremst gjorde det for sin egen del. De i ledelsen som hun snakket med tilstod ingen ting, men sa kun at de var lei seg for at hun satt igjen med noen dårlige opplevelser. De hadde ingen forståelse for alvoret eller omfanget av de tingene hun snakket om. Sannsynligheten er stor for at de fortsatt er blinde i større eller mindre grad, slik jeg selv var det for noen år siden.

Kanskje også de hadde hatt godt av et par år i utlandet?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt