Hildegunn Tangeraas Doelitzsch

12

Familien som elsker

Som mor til fire barn, gikk det veldig inn over meg. Hva er vel verre enn å miste sine egne barn?

Publisert: 30. apr 2016

„Vi er en forent familie

Vi er en kongelig familie

Familien som elsker

Jesu Kristi familie“

Den 16 april i år fikk jeg gleden av å synge dette verset til en rumensk sang sammen med flere rumenske kristne. Jeg hadde tatt den tre timers reisa til Geneve for å være med
på en av de mange demonstrasjonene som ble holdt i flere land og byer over hele verden den dagen.

Grunnen til demonstrasjonen låg fem måneder tilbake da en norsk/rumensk kristen familie helt overaskende ble fratatt sine fem små barn. Det var en facebookmelding i begynnelsen av desember som gjorde meg oppmerksom på det rystende som hadde skjedd i mitt eget fedreland, Norge.Jeg begynte å undersøke hva det hele gikk ut på. Jeg ble enda mer rystet da jeg oppdaget at det ikke bare var denne ene familien som hadde fått sine barn fratatt på syltynt grunnlag, men det gjaldt svært mange andre også.

Som mor til fire barn, gikk det veldig inn over meg. Hva er vel verre enn å miste sine egne barn?

Det kunne like gjerne skjedd meg. Jeg våknet opp om morgenen og tenkte at det måtte bare ha vært en vond drøm. Jeg falt ned på mine knær om kvelden før jeg gikk til sengs og ba for barna og foreldrene. Ord blir fattige i møte med nøden. Ofte ble mine ord erstattet med tårer.

Den utenkelige nyheten om hva som skjedde i Norge spredde seg raskt over hele verden. Plutselig en dag kunne jeg lese om at den minste av de fem barna hadde, helt uventet, blitt gitt tilbake til foreldrene. Selv om det er ille nok å ta ifra ethvert barn sine foreldre, bortsett fra i tilfeller hvor det virkelig er snakk om alvorlig mishandling og omsorgssvikt, var det mest hjerteskjærende å høre om denne gutten .Han var bare tre måneder gammel da han brått ble revet bort ifra sin ammende mor. Det var derfor en stor glede da jeg fikk se bilder av minstemann, som hadde vokst og lagt på seg, tilbake i sin mamma og pappas kjærlige armer. Glede og sorg blandet seg; Glede over at en var kommet hjem og sorg over at de andre fire og så mange andre barn fortsatt var hos fremmede og borte fra sine foreldre og søsken.

Da jeg hørte om de kommende demonstrasjonene, og at det også skulle være en her jeg bor i Sveits, var jeg først i tvil om jeg skulle bli med på det. Da mine barn var små, pleide vi å ta turen til hovedstaden Bern for å feire 17.mai sammen med andre norske familier. Vi veivet stolt med våre norske flagg og ropte hurra for Norge. Nå følte jeg meg nesten som en som svikter sitt fedreland hvis jeg skulle bli med på demonstrasjonen. Men jeg ble straks minnet på at det ikke var for å trasse mitt fedreland at jeg ville bli med på å demonstrere, men derimot var det kjærligheten til mitt eget folk som drev meg til å støtte og handle.

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg stilte opp på „Place des Nations“ foran bygningen til „De Forente Nasjoner“ i Geneve. Men det tok ikke lenge før jeg kom i prat med ei hyggelig ung dame. Mens vi pratet sammen, fikk jeg pluselig øye på ei god venninne fra menigheten min hjemme. Jeg visste at hun kom fra Romania, og hun visste at jeg kom fra Norge. Men vi hadde ikke kommet på å spørre hverandre om Barnevernsaken i Norge. Vi fikk oss en god latter mens vi omarmet hverandre. Vi snakket i munn på hverandre om hvilken stor glede det var å se den andre denne spesielle dagen.

Vi fikk tildelt hver vår demonstrasjonsplakat. Så snart en gruppe andre utenlandske demonstranter hadde avsluttet sin demonstrasjon, var det vår tur. Det ble holdt forskjellige taler på fransk og rumensk. Siden jeg ikke kan noen av de to språkene, oversatte min nye og min gamle venninne i tur og orden for meg. En av de som holdt tale hadde noen søstre i Norge. Hun kunne fortelle om flere av de hun kjente i Norge fryktet for at deres barn skulle bli tatt fra dem. Mellom noen taler fikk vi høre ei ung dame framføre en flott sang hun hadde skrevet i dagens anledning for å vise støtte til alle de som urettmessig har blitt fratatt sine barn i Norge.

Jeg kjente igjen sangene vi sang sammen. Jeg hadde hørt den ene sangen første gang da jeg såg på en Youtubevideo fra en tidligere demonstrasjon som hadde blitt holdt i Romania. Jeg hadde lukket øynene mine og såg for meg hvordan det ville bli i det store himmelske kor når vi en gang er kommet hjem. Selv om jeg den gangen ikke forstod hva de sang, var det som en forsmak på himmelen å lytte til den. Nå visste jeg hvorfor sangen hadde rørt meg sånn. Mine venninner forklarte hva vi sang. Bak oss veivet store flagg fra flere nasjoner. Jeg kjente på enheten mellom mine brødre og søstre fra Romania. Vi var en kongelig familie fordi vi tilhørte Jesus Kristus.

Mens jeg stod der, snudde jeg meg og såg den 12 meter høye trestolen. Ett ben var borte. I stedet for fire ben, hadde den bare tre ben. Stolen har fått navnet; „Broken chair“ (ødelagt stol) og tjener som en påminnelse om alle de som har blitt offer for landminer og klasebomber. Den stolen ble også et levende eksempel for meg på de familier som så plutselig og brått har blitt revet fra hverandre og ødelagt på urett vis.

Tårene rant mens vi sang sangen igjen. Jeg såg på plakatene med det norske flagget i rødt, hvitt og blått. Det var et kors i flagget; et kors som minner oss på han som hang på trekorset for vår skyld fordi han elsket oss uendelig høyt og som vi leser om i Jesaja 53:5;

„Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom“

Så godt det var å kjenne denne freden på tross av alt det vonde som skjer.Det er så mange barn og foreldre som er blitt dypt såret. Foreldre lengter etter sine barn og barn ligger i sine fremmede senger å gråter seg i søvn i lengsel etter mamma, pappa og sine søsken.

Jeg skrev et dikt; „Stille Tårer“ som jeg tok med i mitt forrige Verdidebattinnlegg ved samme navn. I siste vers skrev jeg;

„Jeg har en som vet og kjenner
Smerten min han aldri glemmer
Selv om alle går sin vei
Aldri vil han glemme meg
Han ser hvordan dette sårer
Kjenner alle stille tårer“

Det er Jesus som kjenner alle stille tårer. Han kjenner hvordan det er å være såret fordi han også ble såret. Han har medlidenhet med oss og gråter med oss.

Vi som tilhører Jesu Kristi familie er en familie som elsker. Det var kjærlighet som bragte tusener på tusener sammen for å demonstrere på denne dagen. Den som elsker, lider med de som lider og gleder seg med de glade. Den som virkelig elsker går ikke forbi den som ligger såret i grøfta. Den som elsker lukker ikke munner når den ser urett.

Vi avsluttet de to timene på „Place des Nationen“ med å be Fadervår. De andre ba på rumensk mens jeg ba på norsk.Da vi var ferdige spurte jeg venninna mi fra menigheten om hun kunne ta bilde av meg foran den ødelagte stolen mens jeg holdt min røde paraply som jeg hadde fått en av mine døtre til å skrive og tegne det jeg ville ha. Værmeldingen hadde sviktet den dagen og det ble ikke regn likevel. Men paraplyen måtte jeg i hvert fall få et bilde av. Da vi var ferdige snakket jeg med min nye rumenske venninne som spurte meg om jeg ville bli med ut og spise sammen med noen av dem. Det takket jeg ja til. Det endte med at jeg ble godt kjent med flere andre rumenere som jeg fortsatt er i kontakt med.

Ja, slik er det å være i denne familien; Familien som elsker!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Publisert over 4 år siden

På www.barnogsøvn.com  kan en lese: ”Et studie viste at spedbarn som opplevde uavbrutte gråteepisoder hadde 10 ganger større risiko for å utvikle ADHD som barn. Samtidig yter disse dårligere på skolen og har asosial oppførsel. 

Kommentar #2

Kjell Ødegård

1 innlegg  133 kommentarer

Det er vel heller for få barn som får nye hjem

Publisert over 4 år siden

Barnevernet kan nok gjøre feil, men i de fleste tilfeller består feilen(eller mangelen på kapasitet) i at man tar altfor FÅ barn ut fra hjemmet. Når man ser alle de overgrepene og all den ufattelige vanskjøtselen av barn som som oftes foregår bak lukkede dører, så tyder alt på at det gjøres for lite på området, ikke for mye.  Og i mange sammenhenger så nytter det nok dessverre ikke bare å sende folk på kurs i barneoppdragelse.   Om man skal demonstrere på barns vegne, så ville det nok være mer på sine plass å demonstrere mot land som har et nærmest ikke-fungerende barnevern, der man kan mishandle barn uten særlig risiko for at noen skal gripe inn.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Kjell Ødegård. Gå til den siterte teksten.
Barnevernet kan nok gjøre feil, men i de fleste tilfeller består feilen(eller mangelen på kapasitet) i at man tar altfor FÅ barn ut fra hjemmet.

Begge er like galt for barnet. Det er greit at det offentlige forventer en standard av foreldre, en grense en ikke kan gå under. Man burde forvente det samme av det offentlige. Et barn som burde vært fanget opp og ikke blir det er ett for mye, et barn som blir tatt fra foreldrene og ikke skulle vært det er ett for mye.

Argumentet over fremstår som om det er bedre å ta hånd om noen for mye enn noen for lite, eller at det ikke er så viktig med de som opplever overreaksjon i forhold til de som opplever underreaksjon.

Begge er like galt.

Så hvordan kan vi gjøre bv bedre i stand til å vurdere hva som er rett, og legge til rette for at man kan gi best mulig hjelp? Hvordan øke faglighet, ansvarlighet, evner?

Kommentar #4

Kjell Ødegård

1 innlegg  133 kommentarer

Ikke logisk slutning

Publisert over 4 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Argumentet over fremstår som om det er bedre å ta hånd om noen for mye enn noen for lite, eller at det ikke er så viktig med de som opplever overreaksjon i forhold til de som opplever underreaksjon.

Begge er like galt.

Det er ingenting i mitt innlegg som kan tolkes som at man skal ta flere barn enn nødvendig utfra hjemmet. Jeg bare delte min erfaring at det er altfor få barn som må tas fra sine foreldre i forhold til det misbruket som skjer.  At det kan finnes eksempler på barn som ikke skulle være tatt fra foreldrene, forandrer ikke på det. De feilene som eventuelt er begått, har jo ikke skjedd som en kompensasjon for alle de gangene man ikke har grepet inn. Selvfølgelig er begge deler like galt, men de kan ikke knyttes til hverandre. Og som nevnt, så er nok problemet mye større pga antallet, når det gjelder barn som skulle fått en ny start enn de få tilfellene hvor det muligens kunne vært brukt andre virkemidler.  Og det er jo heller ikke slik at alle som protesterer mot barnevernet har retten på sin side.  Det skal jo litt til å innrømme at man ikke gir barna en forsvarlig oppvekst.

Kommentar #5

Hildegunn Tangeraas Doelitzsch

12 innlegg  788 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Her er en video fra demonstrasjonen jeg var med på. I begynnelsen hører dere sangen som jeg har omtalt i innlegget;

https://www.youtube.com/watch?v=qJDYous7aiU 

Kommentar #6

Hildegunn Tangeraas Doelitzsch

12 innlegg  788 kommentarer

Publisert over 4 år siden

https://www.youtube.com/watch?v=qJDYous7aiU

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere