Takk for meg!

Det er fredag 29. april. Jeg sitter på et nesten fraflyttet kontor. Håndverkere tar sine mål for å forberede en liten ombygging. Jeg skal skrive min siste kommentar på side to i Vårt Land.

Det er vemod, det er takknemlighet og en erkjennelse av at en epoke er over.

Jobben i Vårt Land har gitt livet mening og retning. Man forlater ikke et slikt hus uten å være merket for resten av livet. Det har med kolleger å gjøre, og det har med lesere å gjøre.

Senest i går var det en nyansatt vikar som reflekterte over det unike og spesielle kollegafellesskapet i Vårt Land. Den ene setningen varmet langt inn hjerteroten.

Så er det leserne. Det store flertallet lar ikke sin stemme høre, men jeg kan skrive under på et reklamebudskap vi laget for noen år siden: «Vi er stolte av våre lesere, og vi har god grunn til det». Jeg har møtt tusenvis av dem, og vet at det er sant. Så velorienterte, så allsidige, så engasjerte.

Dette er hovedbildet, men det har noen fasetter.

Jeg begynte i Vårt Land en aprildag i 1985. Oppdraget var å få orden på avisens opplag, men det var journalistikk jeg ville drive med, selv om jeg var utdannet økonom. Noen år som frilanser og vikar i Sunnmørsposten var ikke mye å stille opp med. Likevel ble jeg ansatt som sjefredaktør i 1991.

Heldigvis er jeg skrudd sammen på en måte som gjør at jeg ikke ser alle problemene i forkant. Jeg hadde ingen evne til å forutse hvor vanskelig det er å lede en flokk ansatte der mange er drevet av idealisme. Som regel er det positivt, noen ganger kan det være vanskelig.

Raskt skulle jeg også få erfare hva som ligger i å lage avis for lesere som er sterkt ideologisk forankret og som også har en idealistisk innstilling. Ved enighet er det en fryd, ved uenighet er det en prøvelse.

Det handler ikke bare om ideologi, like så ofte er det folks personlighet som slår gjennom i kommunikasjonen.

Uenighet. Spaltene i en avis preges mest av uenighet. Mange kristelige miljøer misliker konflikt. De har lest Jesu formaning om å være ett. Da er det ikke lett å forsone seg med at avisen fylles opp av ulike syn og sterke debatter. Potensialet for skuffelse er stort.

Da er det fristende å gripe til de sterkeste ordene. Den fyldige mappen som rommer alle oppsigelsene, gir et interessant innblikk i folks tenkning og forventninger, men skaper også en følelse av nedstemthet. Den forhåpentlige siste mailen til meg kom for noen dager siden og hadde følgende innledning: Vi ønsker ikke å videreføre vårt abonnement på Vårt Land, eller rettere sagt «SVs propagandaavis for muslimifisering av Norge».

Jeg er blitt mer overbevisst enn noensinne om at de som leter en avis som avspeiler perfekt harmoni, er på ville veier. Uenighet og brytninger er det som fører oss fremover. En friksjonsfri tilstand er umulig å oppnå.

Konflikt oppstår ofte når engasjementet er sterkt og forankret i en tro. Reportasjer i Vårt Land har i de siste ukene vist at det kan gå på helsa løs for de involverte. Motivene for handlingene er ofte de beste, men likevel kan det hos andre oppleves som stygge maktovergrep.

Forsvar. Når alt er gjort i beste mening, er det tungt å bli utsatt for anklager i avisspaltene. Man leter etter forsvarsposisjoner. Noen velger åndeliggjøring som posisjon. Jeg kan høre stemmer som sier: «Nå blir vi angrepet fordi det er den vonde selv som er i aksjon».  «Jesu etterfølgere vil alltid møte motstand».

Slike tenkemåter passer dårlig sammen med journalistikken. Det er nærmest en frontkollisjon i verdisyn.

Denne uken fikk jeg e-post fra en dame som er dypt såret over Vårt Lands journalistikk. Hun gav klart uttrykk for at avisens skriverier har gjort livet tungt å leve. Anklagene var svært personlige og munnet ut i et krav: Jeg måtte rydde opp etter meg ved å sørge for at alle artikler om saken ble slettet fra Vårt Lands nettsider. I hennes øyne var det ingen diskusjon. Det var vi som hadde gjort feil.

Feil har vi gjort, ofte i ubevissthet. Noen ganger vet vi at en sak har et stort potensial for konflikt. Vi har høy bevissthet om å gjøre ting riktig. Likevel blir det oppfattet som hjerteløst.

Sten til byrden. Slike følelser er ikke vanskelige å skjønne. Vi går inn saker som kan være den største katastrofen i et menneskes liv. For en som er dypt såret og skuffet, er det nærmest umulig å vurdere det ut fra en objektiv, journalistisk standard. De ser det utelukkende fra sitt perspektiv: Omtalen har gjort det vanskeligere å takle livet, en ekstra stein til byrden.

Å stå i slike er saker, er det aller mest krevende for en redaktør, i hvert fall i en kristen avis. Min konklusjon er klar: Den eneste farbare veien er å tenke stødig og prinsipielt om hva journalistikk handler om.

Men det er én ting til som må sies:

En redaktør kan ikke forskanse seg bak et skjold av prinsipper: Vi må våge å møte skuffede og sorgfulle lesere ansikt til ansikt, selv om de anklager oss aldri så mye og selv om vi mener at vi har retten på vår side.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for følget og å komme med en oppfordring til dere lesere: Sørg alltid å ha noen rundt deg som kan gi deg kritiske korrektiver. Det er mitt ønske at Vårt Land fortsatt skal spille en slik rolle for mange, godt forankret som den er i sitt verdigrunnlag.

Ta vel i mot Åshild Mathisen som ny sjefredaktør!

Helge Simonnes

simon@vl.no